REISEBREV FRA SMØRSTEIN OG DULPEN. Vi satt som sild i tønne i ombygde godsvogner, de såkalte kuvognene, badetogene, med sitteplass langs veggene og kurs mot sommerparadiset Smørstein. Vi var aldri så lykkelige som på badetoget til Holm, Smørstein og Dulpen i Holmestrand.
BADETOGET TIL SMØRSTEIN OG DULPEN. Badelystne stakk vi hodene ut av små glugger og fikk kullstøv i ansiktet og vind i håret. Pass dere, sa de voksne, her fikk en gutt hodet kappet av fordi han stakk hodet ut av togvinduet. Det brydde vi oss ikke om, for nå var det kurs mot badeparadisene Øgarden, Holm, Smørstein eller Dulpen i Holmestrand. At vi ble solbrente med nesten tredje grads forbrenning, brydde vi oss ikke noe om.
Om jeg fikk bestemme, skulle det være sommer hele året. Slike somre med solvarme strender, jordbær, baderinger, for store badebukser og badetog, det vi kalte de ombygde kuvognene, til steder vi lengtet etter. Sommerens badeturer gikk til en haug med små stoppramper nedover Vestfoldbanen. Best husker jeg turene til Smørstein og Dulpen i Holmestrand.
For de badestedene jeg husker best er ikke de lange strendene med blåblått vann og hvit sand. Nei, badeplassene jeg har tatt til mitt hjerte er barndommens. De er langt fra bekvemme, de er fulle av sten og veps og mygg – og kullsort støv fra et lokomotiv.
Jeg glemmer aldri badetoget. Et sort lokomotiv med et haleheng av det vi ungene kalte kuvogner og de voksne kalte badetog. Det var sosialdemokratiets måte å få arbeidsfolk ut i solen på begynnelsen av 50-årene.
Vi satt i ombygde godsvogner, med sitteplass langs veggene og benker full av husmødre og unger fra Drammen, med kurs mot badeparadisene Øgarden, Sande, Holm, badeparadiset Smørstein og endestasjonen, den berømte og beryktede badestranden i Holmestrand.
Vi ungene sto på benkene og stakk hodene ut av små glugger og fikk kullstøv i ansiktet og vind i håret. Mødrene våre åpnet nistepakker med brunost og leverpostei. De blanke melkeflaskene var fulle av saft, og de som hadde råd til det, spiste Freiasjokoladene Riegel eller Hasla.
Lokomotivet spydde ut svart røk. Det gjorde vondt i øyene, men maten var god og saften lunken. Om det var sol eller overskyet gjorde ikke noe. Vi gledet oss bare til å komme frem til Holmestrand. Nå skulle vi lære å svømme, mødrene skulle smøre seg inn med sololje og bli glade igjen. Det eneste som betydde noe var tilstrekkelig mengde med vann til å lære å svømme i.
Holmestrand ble tidligere kalt badebyen. Et stort kurbad i sveitserstil lå langstrakt ut i fjorden fra stranden Dulpen. Her badet kvinner og menn adskilt, selv om alle kunne bade sammen inne på stranden. Det var alltid fullt av mennesker i Dulpen i Holmestrand.
Det såkalte Søbadet i Holmestrand hadde både gytjebad, medisinsk bad og massasje. Badet var en forløper for de moderne spahotellene. Alle kunne komme og få såkalt søbad, som besto av en kum for herrer og en for kvinner. Og betalte man, fikk man også ta en dusj. Det var en virksomhet som trakk veldig mye folk til Holmestrand, fra midten av det 18. århundre og til godt ut i det 19. Selv legene anbefalte sjøbad i Holmestrand.
I den eldgamle boken Reisehaandbog over Norge, sto det: Lægehonorar kun, naar Læge benyttes; varme og kolde Søbad; Strømbad; Gytjebad. Badets direktion skaffe Værelser leiede.
Bading i Dulpen betydde mye for min mor som bodde i leiegård uten bad og var gift med en fiskehandler. Det var ikke en dag uten at det luktet fisk. Det var luksus å komme til Holmestrand og Dulpen.
En gang sto en mann på Hotel Societeten og glodde i en lang kikkert. Tross mange forsøk på å finne ut hvem det var, forble han ukjent. Badevaktene formante barna til aktsomhet, men det brydde ikke vi oss om. Mannen var sannsynligvis ikke farlig. Det gikk ikke lenge før et omkledningsrom dukket opp.
Nå kan vi kjøpe både cola, hamburgere, kebab og is og glade bademinner der hvor vi en gang kjøpe Solis på pinne. Jeg vet ikke så nøye, for jeg har ikke badet der på evigheter. På en måte var hele bademagien forsvunnet.
Fra fjern og nær kom kunstnere, forfattere og andre for å bo på Hotel Societeten og bade på badet.
Etter hvert som årene gikk ble Societeten i Holmestrand for en provinsiell og hjemmekjær drammenser å sammenligne med både Paris og London i 60-åra. En verdensby i vestlommeformat, kalte forfatteren Sven Elvestad den. Mange av drammenserne dro ene og alene til Hotell Societeten, de hadde brennevinservering, og der oppsto de flotteste slåsskampene, mange dro tilbake til Buskerudbyen med blåveis, knekt nese, avrevet øre, knekte ribbein og armen i fatle. Hotellet ble revet i 1990 for å gi plass til parkeringsplass. En tragedie, var det...
Nils Kiær og hans roman Det lykkelige valg foregår på Hotel Societeten. Nordahl Grieg bodde her da han skrev deler av sin diktsamling Norge i våre hjerter og Herman Wildenvey hadde en storslått feiring av sin 25 års dag på samme sted. Badet ble ødelagt av isen på midten av 50-tallet, og ble ikke bygd opp igjen.
Siste året med badetogene regnet det hele sommeren. Det regnet dag etter dag. Det regnet bikkjer og katter. Hele sommeren regnet bort. Badetoget sluttet å gå, og kom aldri i gang igjen. Folk i Drammen ble deprimerte, opprørte og utrolig skuffet.
Min mor hadde et gammelt fotoapparat, et Agfa Isolette. Se glad ut, ropte hun til den lille pjokken som vasset rundt i vannkanten. I mange år viste hun frem fotoalbumet til venner og kjente. Hun bladde seg frem til en mellomfornøyd sønn på stranden og i vannet. Private bilder burde man sky som pesten. Spesielt de som er tatt utenfor på Dulpen i Holmestrand. Eller var det på Øgarden, Holm, Smørstein – eller Berger? Uansett, barndommens badeparadis var det.
TEKST OG FOTO: ØYVIND RISVIK.