INGER DYPDAL: Vandret blind gjennom Etiopias ørken

Scan0043_edited_edited

ADDIS ABEBA Jeg intervjuet Inger for 40 år siden. I Etiopias hovedstad Addis Abeba. Hun valgte kjærligheten og flyttet til et av verdens fattigste land. Her startet hun et eventyrlig – og farlig liv. I den brune vannkilden ble kyrne vannet, mennene badet her og klærne ble vasket. Dette vannet skulle også drikkes. Da ble Inger blind….

Dypdal 1.jpg
Inger Dypdal og et av barna på senteret hun jobbet.

MINNER OG MENNESKER. Det er 40 år siden jeg møtte Inger Dypdal i Addis Abeba i Etiopia. Hun var fra Tromøya utenfor Arendal, og var nygift med etiopieren Dub Gelma. Hennes eventyrlige liv startet med kjærligheten. Men så dukket problemene opp

- Det hele begynte med at jeg reiste til Tsjekkoslovakia for å lære billedvev på kunstakademiet, fortalte hun. - Her traff jeg en etiopier som studerte økonomi ved universitetet i Praha. Han var en av de få som fikk lov til å studere i utlandet.

Inger og Dub giftet seg.

Sammen dro Ingrid og hennes Dub til Etiopias hovedstad for å lete etter hans familie som han fryktet hadde omkommet under en av de store hungerskatastrofene.  Dette ble starten på noen av Inger Dypdals mest dramatiske år.

m_edited.jpg
Inger Dypdal lærte de prostituerte å veve.

Før Inger Dypdal flyttet til Etiopia hadde hun være billedveverske med en rekke utstillinger på blant annet Sørlandsutstillingen, Maihaugen, Norsk Kunsthåndverk og Arendal Kunstforening. Kunsthåndverket ville hun praktisere i Etiopia.

Da jeg møtte henne i 1982 jobbet hun på Addis Abeba Bethlehem Training Center hvor irske nonner drev et tilbud for unge som var blitt tvunget ut i prostitusjon. Her lærte ungjentene et håndarbeid for å klare å forsørge seg og sine barn ved hjelp av blant annet veving.

Sammen med Dub hadde de et lite sjarmtroll på bare 17 måneder.

To måneder etter at Inger hadde giftet seg med Dub, satt hun utenfor en brunsvidd stråhytte og gnagde på et rått kjøtt. Sola bakte Boranas ørkenlignende sletteland. Det var usannsynlig tørt. Den gule sanden tettet igjen nesen og gjorde halsen om til et stykke sandpapir. Nakne mennesker satt utenfor den lille hytta og kikket på henne. Det var merkverdig at hun hadde hvit hudfarge, men likevel var hun godtatt.

- De var noe ved dette folket som gjorde at jeg umiddelbart ble glad i dem, fortalte hun.

Dypdal 5.jpg

Sammen med sin mann hadde Inger Dypdal trasket og gått i flere dager for å komme til svigerforeldrenes landsby, hvor også hun skulle bo. De var dessverre døde, bare ektemannens bror levde.

– Vi ble fyrstelig mottatt, fortalte hun. – det var midt i tørketida, men likevel klarte vi å samle sammen en halv kopp melk på deling. Her bodde jeg i tre uker i en primitiv stråhytte. Tre timer hver dag måtte vi traske og gå for å finne vann. Hver morgen fikk jeg og mannen min en kopp vann på deling. Det skulle vi vaske oss med og det skulle vi bruke som drikkevann.

For en europeer med sart mage, var vannforsyningen et problem, fortalte Inger videre. – vi hentet vannet i et hull som min manns bestefar en gang hadde gravd, her ble kyrne vannet og apekatter satt oppe i trærne og slapp sitt fornødne ned i vannet. Mennene badet her og klærne ble vasket. Dette vannet skulle også drikkes. Det var brunt som te og luktet forferdelig. Det gikk ikke mer enn tre dager før jeg ble angrepet av en alvorlig øyensykdom. Jeg ble blind og mannen min måtte lede meg gjennom ødemarken til vi nådde et misjonshospital. Her fikk jeg behandling.

KLIKKANNONSE VESTLIA RESORT.

Annonse 2xx.jpg

- Det var den hardeste turen jeg noen sinne har vært med på. I flere dager snuble jeg meg av sted i den brennende solen. Det var midt i tørketiden. Ikke hadde vi vann og ikke hadde vi mat. Kom vi til en skitten vannkilde, la vi oss bare ned og drakk og dro videre.

Da jeg kom tilbake til landsbyen etter fjorten dager, ble jeg tilbudt tørket kukjøtt og mer brunt vann. Det var bare å sette i gang å drikke og spise senter og brusk. Jeg håpet jo at jeg ville bli vant til den usunne kosten. Da jeg hadde trodd at jeg hadde gnagd kjøttknoken min ren for mat, kastet jeg den. Men da plukket bare en annen den til seg og fortsatte og gnage.

Den eneste måten å konservere kjøtt på var å henge det opp i et tre for å tørke det i luften-. En dag ble jeg tilbudt et kjøttstykke som ikke hadde fått henge lenge nok. Jeg tok en bit av det og plutselig myldret det ut hvit mark.

Det var nesten som en eksplosjon, og jeg kastet forskrekket stykket fra meg. Da ble min manns svigerinne fornærmet. Hun tok kjøttet opp fra bakken og spiste det med stor appetitt. Med mark og det hele.

Da lærte jeg at etiopierne ser det som mistillit å avvise en gave eller en bit av den dyrebare maten deres, fortsatte Inger. – i løpet av de årene jeg har vært i dette landet, er det uendelig mye rart jeg har spist som jeg ikke vet hva har vært. Og ikke vil jeg vite det heller. Da hadde jeg fått sjokk.

Det er i grunnen rart jeg er i live, avsluttet hun leende, - jeg hadde ikke holdt ut om det ikke var for kjærligheten til min familie, landet og folket.

TEKST OG FOTO: ØYVIND RISVIK.

Address

  • Adresse:
  • E-post:
  • Tlf.:

Our company

Our services

Pellentesque habitant morbi tristique senectus et netus et malesuada fames ac turpis egestas.