OSLO. Jeg har møtt mange mennesker som har et helt spesielt hjerte for sine medmennesker, for de ulykkelige. Inger Husby var en av dem. Hennes bankende hjerte banket intenst og klart for Kirkens Bymisjon og romfolket. - Jeg skulle ønske at ettermælet mitt kunne si: Hun var et menneske som brydde seg, sa hun.
KLIKKANNONSE VERTSHUSET BÆRUMS VERK.
-----
MENNESKER JEG HAR MØTT. Mamma Inger blir hun kalt. Inger Husbys engasjement for de utskjelte rumenske tiggerne har gått landet rundt. Selv Dagsrevyen og NRK ble fasinert av denne kvinnen i forbindelse med det forbudet mot både tiggere og hjelpere som regjeringen ønsket å iverksette. Hun inviterer tiggere hjem til seg, til mat, dusj, klesvask og av og til overnatting - og mye hjertevarme. - Det har utviklet seg til å bli et godt vennskap, sa hun stolt.
(Denne artikkelen er mer enn ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon).
- En ung gutt satt og tigget på en bro i bydelen Bøler i Oslo, fortsatte hun. - Foran seg hadde han en kopp med noen få mynter i. Jeg gikk over på den andre siden av gaten og lot som jeg ikke så han. Neste dag var jeg forberedt. Jeg tok kontakt og vi begynte å snakke sammen på et slags fingerspråk.
- Hans navn var Madalin Luca, og han oppholdt seg i Norge for å skaffe penger til mat, medisiner og regninger. Barnetrygden er på ca åtti kroner måneden i Romania, og det kommer man ikke langt med. En pakke bleier er nesten dobbelte så dyrt som i Norge.
Det var en stor romleir utenfor Oslo, fortsatte Inger Husby. - Her bodde Madalin sammen med moren og et vennepar. Hjemme i Romania var konen Alina og barna Marius Steinar, to år, oppkalt etter en god hjelper i Norge, og Florian på ni. Leiren skulle fjernes, og jeg hjalp dem med å rydde. De var for øvrig av de få som gjorde det pent etter seg. De første dagene hadde de ingen steder å bo, ikke annet enn i T-banenedganger og garasjer, hvor de ble jaget bort hele tiden.
- Jeg ble veldig godt kjent med dem og stolte på dem. Jeg åpnet inngangsdøren for dem og inviterte dem hjem. Det har jeg aldri angret på. Det er koselig når de kommer på besøk, og jeg er blitt glad i dem. Jeg opplever dem som høflige, ærlige, svært religiøse og fulle av omsorg.
Vi kan ikke nekte romfolk å tigge, sa Inger Husby, - vi kan ikke nekte noen å være fattige. Jeg har lett for å identifisere meg med folk som sliter. Hva hadde jeg selv gjort om det var mine barn som ikke hadde mat? Hadde jeg tigget eller hadde jeg stjålet? Nei, jeg vet ikke. Det å se en tigger er å se fattigdommen på nært hold. Det gir oss dårlig samvittighet, og det er ubehagelig.
I mange år jobbet Inger Husby i Kirkens Bymisjon på forskjellige institusjoner, mange år har hun jobbet som frivillig, i Bøler menighet og for sine romfamilier.
- Toleranse er viktig for alt som er av fredsarbeid i hele verden, for tro og meninger, sier hun. - En muslimsk familie fra Kosovo som satt i kirkeasyl, fikk meg med i Bøler kirke. Det likte jeg. Jeg hadde også et stort engasjement for en pakistansk gutt som satt i kirkeasyl i mer enn to år. Det er klart jeg får mye glede ved å være til hjelp for andre, selv om mitt engasjement også har gitt mange våkenetter og mange tårer.
- Hvordan hadde livet vært om jeg ikke hadde engasjert meg? Det hadde nok vært fattigere og mindre spennende. Jeg har fått så uendelig mye tilbake. Jeg er blitt kjent med mange flotte mennesker og andre kulturer. Jeg har fått mange venner jeg er blitt glad i. Som sagt har jeg lett for å identifisere meg med folk som sliter, det er vondt å gå forbi.
- I Romania er boforholdene for romfolk dårlige. Jeg har derfor hjulpet til med å sette opp tre hus. For 25 - 30.000 kroner kan de få bygget et hus med lecablokker. Arbeidet gjør de selv med hjelp av venner og familie. Noe skal jeg jo bruke min minstepensjon til.
- Sist sommer besøkte jeg dem og bodde hos en av familiene i deres nye hus. De visste ikke hva godt de kunne gjøre for meg. De er i Norge tre til fire måneder om gangen. Nå er det sønn og mor som sitter og tigger. Snart kommer de to andre ekteparene, mens besteforeldre passer barna som går på skolen. Det som er positivt er at de sier: «Våre barn skal ikke tigge, men gå på skole». Jeg håper å kunne støtte barna så de får en utdannelse.
- Livet blir meningsfylt om jeg kaster det bort på unyttige ting, og ikke å bruke de mulighetene jeg har.
- Det å tigge er fornedrende. En av jentene kom en dag gråtende etter å ha blitt spyttet på og fått sparket bort koppen med myntene. Tigging er ikke noe de gjør med glede.
- Romfolket tråkker på noe av rikdommen vår. Vi orker ikke se så mye lidelse så nært på oss. De synliggjør fattigdommen.
- Jeg har gjort så mye for meg selv, og det skulle bare mangle at jeg ikke skal kunne gjøre noe for andre. Jeg vil ikke isolere meg, men prøve å være et medmenneske. Og jeg håper mitt ettermæle vil være: «Hun brydde seg!»
Kirkens Bymisjon er en åpen og inkluderende organisasjon som arbeider i over 20 byer i Norge, blant mennesker som strever med hverdagen på ulike måter. De ønsker at brukere og gjester skal finne tilbake til egne ressurser, drømmer og håp. Deres visjon er at menneskene i byen skal erfare respekt, rettferdig og omsorg. Derfor er også slagordet deres: Rom for alle.
TEKST OG FOTO: ØYVIND RISVIK