DRAMMEN. Kvinnedagen 8. mars 1977. Kvelden før hadde ateisten Ivar Papadopoulou Samuelsen kommet inn i den greske byen Thessaloniki. Han hadde lagt ut på en fottur fra Norge til Iran. Plutselig sto hun der ved siden av ham, tyve år gamle og gresk ortodokse Kiriaki. Ivar avsluttet gåturen til Iran og dro tilbake til Tessaloniki og fridde. Dette er en kjærlighetshistorie utenom det vanlige.
KLIKKANNONSE VESTLIA RESORT
-----
MØTE MED MENNESKER. Ivar Papadopoulou Samuelsen, født i Drammen og bosatt i Vestby, er en bildende kunstner som tidligere var lærer med fagene medier og kommunikasjon. Kona Kirian er gresk ortodoks, mens Ivar regner seg som ateist. Sammen har de barna Nikolai og Andreas. Nå holder Ivar utstillingen Etter mennesker i det Gule huset i Kråkstad.
(Gjennom en minnenes artikkelserie vil jeg å presentere mennesker som gjennom de siste årene har gjort sterkt inntrykk på meg. Denne artikkelen er et intervju jeg hadde med Kiriaki og Ivar Papadopoulou Samuelsen i Vi over 60. Denne artikkelen er mer enn ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon).
IVAR SAMUELSEN
Utstillingen: Etter menneskene
Åpner lørdag 4. oktober kl. 12:00 i det Gule Huset, Skolebakken 2, 1408 Kråkstad.
Åpningstider
Utstillingen er åpen tre helger i oktober:
4. – 5. oktober kl. 12 – 15
11. – 12. oktober kl. 12 – 15
18. – 19. oktober kl. 12 – 15
I denne utstillingen presenterer Ivar Papadopoulou Samuelsen 11 verk fra sitt pågående prosjekt Etter menneskene. Gjennom malerier og tegninger utforsker han hva som skjer når mennesket trekker seg tilbake – eller forsvinner helt. Forfalne bygninger, ødelagte gjenstander og spor av tidligere aktivitet møter naturens langsomme gjenerobring. Trær og vegetasjon vokser inn over hus, biler og annet søppel, mens dystre himler forsterker stemningen av forfall. Samtidig rommer bildene en optimistisk undertone: naturens evne til å reparere skadene menneskene etterlater seg.
Serien henter motiver både fra Norge og fra sydligere strøk, og kan tolkes på ulike måter – som en kommentar til fraflytting, eller som en visjon av verden etter at menneskene er borte. Arbeidene er også et tydelig innlegg i miljøkampen, med fokus på overforbruk og ødeleggelse av natur.
-----
KIRIAKI OG IVARS LOVESTORY
Kvinnedagen 8. mars 1977. Kvelden før hadde Ivar Papadopoulou Samuelsen kommet inn i den greske byen Thessaloniki. Han hadde lagt ut på en fottur fra Norge til Iran. Plutselig sto hun der ved siden av ham. – Det var første gang tyve år gamle Kiriaki Papadopoulou traff en skandinav, fortalte han meg, - derfor inviterte hun meg hjem på en kopp kaffe i familiens leilighet. Hun studerte engelsk litteratur og underviste privatelever om kvelden. Vi snakket om Norge og Hellas, om kunst og kultur, og plutselig var vi over på gresk kvinnesak. Kaffen jeg var lovet, hadde vi helt glemt.
Ivar Papadopoulou Samuelsen fortsatte sin fottur til Iran. De brevvekslet underveis, og den norske landstrykeren var så smått begynt å bli forelsket. - Kiriaki kom etter til Iran, og vi tilbrakt fire uker i de spennende landet før hun fikk overtalt meg til å avbryte turen videre østover for å bli med henne tilbake til Hellas.
Foreldrene til Kiriaki ville holde forlovelsesselskap allerede en uke etter deres første møte med Ivar. - Jeg fikk en forlovelsespresang fra dem, en ny sommerdress med skjorte og slips og mansjettknapper i gull med innlagt diamanter.
- Etter en uke dro vi til Norge for å slippe bomben, jeg hadde jo ikke våget å fortelle mine foreldre at jeg skulle gifte meg med en gresk kvinne.
Ivar har tatt Kiriakis familienavn, Papadopoulos. – Ganske enkelt fordi jeg er så glad i familien og alt det greske, fortalte han. - Jeg vil nesten påstå at jeg er halvt gresk. Fysisk er jeg norsk, men mentalt er jeg gresk. Ikke drikk for mye vin når du besøker den greske tavernaen, sier min kone, de kommer til å spandere på deg alle sammen. Folk blir så begeistret når de oppdager at jeg er så glad i det greske.
Ivar Papadopoulou Samuelsen er æresborger av Kulturklubben i den lille landsbyen Agios Vlasios. - Her fant vi et tre etasjers oppussningsprosjekt. På den lille tomten vokser det frukttrær: appelsiner, sitron, valnøtt og fiken, og en vinstokk som med sitt bladverk danner et skyggefullt tak over den plassen hvor vi sitter og nyter utsikten over Egeerhavet.
- Grekere lever på en helt annen måte enn oss nordmenn, fortsatte Ivar Papadopoulou Samuelsen. - Nordmenn feier problemer under teppet når de oppstår. Kiriaki har lært meg den gode egenskapen å snakke ut om saker når de dukker opp. Det var slitsomt i begynnelsen. I Hellas skal alle problemer diskuteres og belyses. De skal ikke samle seg opp til de en dag eksploderer.
KLIKKANNONSE VI OVER 60.
- Vi er så mye flinkere til å vise følelser i Hellas, sa Kiriaki Samuelsen, - vi lever ut sorg og vemod, glede og latter, sinne og fortvilelse. Ivar har aldri skjelt ut et menneske så kraftig ut som i Hellas. Akkurat som en greker. Men minutter etter danset de sammen, og var venner igjen. I Norge hadde de vært uvenner i tretti år.
- Kiriaki oppdro meg, og jeg har oppdratt henne, sa Ivar Papadopoulou Samuelsen. - Vi har tatt det beste fra hver kultur og satt det sammen..
-Vi døpte ikke barna da de var små, de skulle selv få velge om de ville være ortodokse eller protestanter. Da den eldste sønnen vår, Nikolai, var elleve år, valgte han å bli døpt ortodoks. Noe også broren Andreas ville. De ble døpt sammen.
I den gresk ortodokse kirken legger man stor vekt på tilbedelse. - Vi leser ikke bare i Bibelen og er heller ikke alene med troen. Vi legger stor vekt på å gjennomføre ritualene sammen.
- Å oppleve en gresk ortodoks gudstjeneste er noe helt spesielt, sa Ivar Papadopoulou Samuelsen, Det dufter av røkelse, og alle kysser ikoner. Jeg er ikke religiøs, jeg er ikke troende i det hele tatt, heller ateist, men den protestantiske oppdragelsen jeg har, påvirker meg. Jeg fascineres av det å delta i den ortodokse gudstjenesten. For meg er det skuespill, men det er et fantastisk skuespill. Likevel har jeg et godt forhold til presten i landsbyen vår. Jeg tar ikke nattverd, likevel kommer presten og gir meg av brødet som er til overs. Antidoro heter, dette, når folk som ikke har gått til nattverd, får en bit av nattverdbrødet helt på slutten av gudstjenesten. Jeg legger ikke mer i dette enn at det er en vennskapelig gest.
- Protestanter kontrollerer din ånd, sa Kiriaki. - I den gresk ortodoks kirken er det lettere å være troende. Her flokkes man om ritualene, de er vårt sterkeste felleskap. Presten i landsbyen har ikke gått på teologiskole. Han er heller til stede midt i landsbyen.
- Jeg forventet ikke at Ivar skulle skifte kultur og religion fordi om han giftet seg med meg, fortsatte hun. - Han har respekt for meg, og han deltar i alle sammenhenger der vi er sammen som familie. Og jeg gjør det med hans kultur. Vi misjonerer aldri overfor hverandre. Vi kan ha diskusjoner, men blir aldri uvenner.
- Jeg er med på dette fordi jeg viser at jeg er glad i Kiriaki, avsluttet Ivar. - Forskjellene binder oss sammen, ganske enkelt fordi vi kan gi hverandre noe av verdi. Vi går ikke i fellen med å tro at akkurat min kultur og tro er den eneste og viktigste.
Flere bilder fra utstillingen Etter menneskene.
TEKST OG FOTO: ØYVIND RISVIK. Private bilder.