OSLO: For meg var det helt greit at Jan sa han var transpersonen Jan Elisabeth, det gikk ikke inn på meg, sa kona Eva. - Han fikk en ny identitet, men mannen min er den samme. Jeg var glad i denne mannen. Jeg var gift med ham og hadde på ingen måte tanker å pakke kofferten og gå min vei. Vi trengte bare å prate sammen. Og det gjorde vi. Vi kom ut av pratingen som et nytt ektepar.
MINNER OG MENNESKER. Det er den store Pride-dagen i dag. Oslo Pride, Norges største og viktigste feiring av skeiv kjærlighet og mangfold. Da jeg kom inn døren presenterte Jan Lindvik seg som Jan Elisabeth, og var en flott kvinne. Jan Elisabeth er transperson og gift med Eva. Det ble en sterk samtale om å finne seg selv, om kjønnsidentitet, om en komplisert barndom, om det å leve som mann når alt av følelser dreier seg om det å være kvinne.
«For meg var det helt greit at Jan sa han var en transperson, det gikk ikke inn på meg, sa kona Eva. Han hadde en ny identitet, men mannen min var den samme.»
Det var et sterkt, men glad, gjensyn med Jan Elisabeth. For tretti år siden var jeg med i filmen hans, Pappabussen, om Lille Ply som lå i sengen og drømte om hva alle pappane drev på med på vei til jobben. Jeg kjente ham som lydmann i flere filmer og på teatret.
Jeg kjente ham også som professor og undervisningsleder ved Den norske filmskolens masterstudie i Oslo, og som i årene 2014-2017 ledet Forbundet for transpersoner i Norge – FTPN og styremedlem hos FRI Oslo og Akershus.
I 2016 ga han ut ungdomsromanen «Maos raude kjole», en oppvekstskildring om det å være trans basert på hans egne erfaringer.
Dette er Eva og Jan Elisabeths historie: Eva Kristiansen og Jan Lindvik var på ferie i Spania. Da sa Eva: Herregud, Jan, nå har ikke vi bodd sammen på syv år, du har jobbet og pendlet til Lillehammer mens jeg har bodd hjemme i Oslo, vi har jo bare sett hverandre i helgene, kanskje vi trenger terapi siden du skal slutte å ukependle?
Da ble Jan stille: Da vet jeg hvor vi skal starte, sa han. Han ante lite om hvor annerledes og alvorlig den terapisamtalen ville bli.
Jan Lindvik startet denne terapisamtalen med å fortelle om det andre mennesket i ham. Om kvinnen i ham. At han er en transperson som liker å kle seg i kvinneklær
- Da han hadde snakket ferdig, var det eneste Eva Kristiansen fikk sagt: Skal du begynne med hormoner og bli veldig kvinnelig?
- Jeg var glad i denne mannen, sa Eva, - jeg var gift med ham og hadde på ingen måte tanker å pakke kofferten og gå min vei. Vi trengte bare å prate sammen. Og det gjorde vi, i hele fem uker snakket vi sammen. Vi kom ut av pratingen som et nytt ektepar.
- For meg var det helt greit at Jan sa han var en transperson, det gikk ikke inn på meg. Han hadde en ny identitet, men mannen min var den samme. Jeg er kanskje det mest tolerante mennesket jeg kan tenke meg. Men jeg kjenner mennesket Jan Elisabeth, og jeg er ikke opptatt av hva slags klær han har på seg.
- Der og da var det voldsomt, sa Jan Elisabeth. - Jeg våknet om morgen, så på Eva og tenkte: Er hun der fremdeles? Det var et godt tegn. Så snudde hun seg og smilte til meg. Det var et fantastisk smil.
Eva Kristiansen foreslo at ektemannen Jan skulle skaffe seg et nytt navn. – Bruk Elisabeth, med «th», for det er et av de fineste navnene jeg vet om, sa hun.
- Noen ganger heter jeg Jan, andre ganger heter jeg Jan Elisabeth, sa han. – Jeg liker friheten i å veksle mellom navnene. Når du kommer på besøk, da er jeg Jan Elisabeth.
- Det var en befrielse å godkjenne den jeg er, fortsatte Jan Elisabeth, - men den aksepten kom tretti-førti år for sent. Jeg har kjempet med dette siden ti års alderen. For meg var det unaturlig at jeg ikke skulle få like flotte klær som søsteren min.
- Samtidig visste jeg at jeg måtte oppføre meg som alle andre gutter på min alder. Det var ikke et enkelt liv. Hvorfor det var slik, har jeg aldri skjønt.
Da Jan Elisabeth fylte tretten år, skjønte han at følelsene av å være jente inne i seg, ikke gikk bort av seg selv. - Da jeg var ung husker jeg at jeg slo opp i et leksikon vi hadde hjemme som het Familieboka. Der stod det under bokstaven «T»: «Transvestisme: Sykelig trang til å iføre seg det annet kjønns klesdrakt...» Helt frem til 2007 sto denne setningen der, og det var ikke en morsom setning å lese.
- 17 år gammel skrev jeg brev til en lege, med mange spørsmål. Jeg la brevet i postkassen hans, men jeg fikk aldri svar tilbake. Jeg tror ikke det var av uvilje. Aller helst tror det var fordi han ikke visste hva han skulle svare.
- Da jeg fortalte min mor at jeg var transperson, måtte jeg bare spørre: Jeg må få vite det jeg har lurt på i femti år. Har denne doktoren ringte deg og fortalte om mitt brev til ham. Da så hun på meg og sa: Nei, det har jeg ikke, Jan. Da kjente jeg at en bør ble tatt av mine skuldre. Usikkerheten har vært en del av livet mitt. Det har vært en usikkerhet det ikke har vært lett å leve med.
- Min mor fikk forresten vite dette for fem år siden. Da så hun på meg og sa: Nå falt det mange biter på plass. Det var jo pent sagt. Hun godtok min situasjon. Våre foreldres generasjon snakket ikke om slike ting. Man skulle ikke snakke om følelser.
- Jeg synes det er fælt at far ikke fikk vite at jeg er en transperson, sa Jan Elisabeth Lindvik. - Han var syk på det siste og hadde store smerter, og jeg tenkte: Behøver han egentlig å forholde seg til det? Jeg har angret i ettertid. Han var på nippet til å skjønne, han visste at det var noe annerledes med meg. Han så meg nok noen ganger i klær jeg ikke skulle ha, men sa ikke noe.
- Kampen min i dag er å stå frem som jeg stevner. Det er synlighet som betyr noe. Gjemmer jeg meg bort, er det ingen som bryr seg. Da synes vi ikke. Mange vil være anonyme, og det er noe vi må respektere. Vi andre får prøve å slå oss frem så godt vi kan.
- Om flere år frem i tid? Enten har det skjedd mye den ene veien, eller så har det skjedd mye den andre veien. Enten er det blitt mer akseptert, eller så er det mer fordømt. Vi kan ikke ta noe for gitt. Bare se Russland og land i Afrika. Så fort det er nedgangstider så er det noen som må tas. Det er alltid de svakeste som går først. Vi må være til stede, være naturlige og ufarlige er vi jo. Transpersoner er blitt annerledes i det å ville vise sitt egentlige jeg, sitt egentlige kjønnsuttrykk.
- Paset mitt går ut i disse dager, sa Jan Elisabeth. - Skal jeg se kvinnelig eller mannlig ut på bildet. Jeg føler jeg har plikt på meg til å provosere. Flesland flyplass er spesiell. Her blir jeg stoppet nesten hver gang. Det piper og skriker når jeg går gjennom detektoren. Det er sikkert hårspennene, tenker jeg, og selvfølgelig er det det. De må du ta dem av deg, sier vakten. Ber du meg å ta ut alle hårnålene? Se deg rundt, ni av ti kvinner bruker hårnåler, hvorfor er det bare jeg som må fjerne dem? I samme øyeblikk gikk det opp for ham at jeg var transe, og det taklet han ikke. Det er nødvendig med verdighet i slike situasjoner. Både fra min og vaktenes side.
- Min kamp er å støtte og vise at det ikke er farlig å være transperson, at det er helt ok for meg og Eva å leve sammen som ektepar, selv om den ene parten fyker rundt i dameklær. - Ufarliggjøring er det viktigste ordet jeg kan bruke, sa Eva Kristiansen. - Jeg benytter enhver anledning til å fortelle venner og venninner at mannen min er transperson. De sier: Stakkars deg. Men det er ikke synd på meg. Jeg pleier å si at jeg jo har fått både en mann og en venninne.
- Et menneske må og skal aksepteres for det mennesket det er. Har mannen min klær som kvinner bruker, eller har noen et annet kjønn enn forventet, det gjør det ingen ting.
- Kjønn er ikke identisk med seksuell legning, det er en identitet, mer enn noe annet, sa Jan Elisabeth, - selv har jeg en kjønnsidentitet som aldri har falt på plass. Det er ikke en time på dagen uten at det surrer innom hodet mitt på en eller annen måte. Det er som om et bånd snører seg sammen med tanke på alt som jeg ikke kan gjøre Jeg får aldri plassert meg selv, derfor oppleves det å bære kvinneklær som en frihet. Derfor var det på en måte befriende å kalle meg Elisabeth, Jan Elisabeth.
- Som leder av Forbundet for transpersoner i Norge, har jeg sittet med mennesker som er så langt ned at de ikke vet om de vil gjøre det slutt i dag eller i morgen, fortsatte han. - Jeg skulle ønske det ville komme flere «ut av skapet» uten å gjøre nummer ut av, og jeg skulle ønske jeg så flere yngre personer som våget.
- Jeg var så heldig at jeg hadde Eva med meg, og tok aldri på meg en offerrolle, sa Jan Elisabeth. - Jeg slapp å fortelle hvor vondt jeg hadde hatt det i barndommen, at jeg var alene i skapet i hele 45 år. Jeg har aldri hatt det vondt. Jeg har hatt et godt liv. Mitt ønske er enkelt, jeg ønsker å få flere til å forstå. Det er 30.000 mennesker i dette landet som har et ambivalent forhold til sitt kjønn. Mange lever i skjul og har det ikke godt med sin kjønnsidentitet. Det ønsker jeg å gjøre noe, så sant jeg kan.
TEKST OG FOTO: ØYVIND RISVIK