NORDFJORDEID. I dag har Cirkus Agora bursdag. Det har gått hele 35 år siden de startet den fantastiske reisen av galskap og glede. Galskapen og ståpåmotet til spesielt Jan Ketil Smørdal gjør at cirkuset fremdeles reiser rundt i det ganske land for å underholde store og små cirkusbarn. GRATULERER JAN KETIL OG CIRKUS AGORA.
MINNER OG MENNESKER. Ulykken ble et vendepunkt i livet hans. En svær trailer mistet kontrollen og knuste en haug med biler på sin vei. I den siste bilen satt Jan Ketil Smørdal.
LES mer om CIRKUS AGORA her. Her kan du følge med på når sirkuset til Jan Ketil Smørdal er på landeveien gjennom Norge.
(Dette intervjuet har tidligere stått på trykk i næringslivsavisen Dagens Perspektiv og er derfor mer enn ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon).
Det som berget livet til linedanseren og sirkusdirektøren, var at han hadde en stor bil som tok mye av for støyten. – Kneet ble knust, benet brakk på flere steder. Jeg møtte veggen. Jeg gikk i bånn. Det ble en tøff tid. Som forbildet Chaplin reiste han seg og gjorde nedtur til opptur…
Jan Ketil Smørdal fikk en tung og komplisert nedtur etter ulykken, både psykisk og fysisk. Problematisk det, for en sirkusdirektør som alltid bør være glad og fornøyd. – Det hele var som et mareritt, fortalte han. - Kneet var knust, benet brukket på to steder. Hvordan kan jeg gjøre linedansnummeret mitt nå? Jeg hadde ikke tid til å være sykemeldt. Fra sengen på sykehuset jobbet jeg med å organisere sirkuset, utstyrt med telefon, norgeskart, blokk og blyant. To dager etter var jeg i manesjen igjen, med krykker, gips og store smerter. Det var ingen som kunne overta for meg, jeg måtte bare stå på.
- Jeg fikk plass på et rekonvalesent- og treningssenter. Der fikk jeg livsgleden tilbake. Jeg forsto at jeg måtte se fremover, ikke dvele ved det som hadde skjedd. Gnisten kom sakte, men sikkert kom, tilbake. Etter hvert fabulerte jeg om å komme meg opp på linen igjen. Det var et vanvittig mål. Det krevde beinhard trening. Det er viktig å ha skikkelig glede og gnist for å kunne stable ny sesong på beina. Like før premieren var jeg i tvil om det kom til å gå bra. Jeg lyktes.
- Det var godt jeg hadde noe å gå på, sa Jan Ketil Smørdal. - Alt skjedde i tiden etter ulykken. Partneren min ble syk og døde. Så gikk ekteskapet skitt. Heldigvis var det en bra sesong, uten økonomiske problemer. For etter at vi pakket sammen teltet, etter at jeg fikk puste ut etter den slitsomme turneen, fikk jeg en reaksjon. Jeg gikk rett ned. Jeg møtte veggen. Jeg møtte det steinharde gulvet. Jeg var utslitt, jeg var dødssliten. Jeg måtte bygges opp fra bunnen.
Jeg vokste enormt på dette, jeg ble et mye sterkere menneske. Jeg kom tettere inn på både meg selv og mine medarbeidere. Jeg fikk større kontakt med de på gulvet, med samtlige ansatte. Det styrket min lille bedrift med musikere, artister, klovner og eksotiske dyr. Jeg ble opptatt av at alle skal ha det bra, at vi snakket sammen og at vi løste problemene som oppsto. Jeg fikk et sterkt behov for å beskytte dem. En sirkusdirektør skal bry seg om alle ansatte, selv om de skulle få noe så bagatellmessig som tannverk.
- Det er et ensomt yrke, sa Jan Ketil Smørdal, samtidig må jeg passe meg for ikke gjøre det mer ensomt enn det er. Jeg er mye bedre leder nå etter smellen. Det var viktig å begynne med blanke ark. Jeg måtte bli veldig strukturert, jeg tok de viktigste tingene først.
- Jeg tror jeg er en veldig klar og tydelig leder. Det verste jeg vet er misforståelser. Men jeg er raus med omtanken. Jeg er setter høye krav til meg selv. Det kan være slitsomt.
Sirkushverdagen skal gli fint. Logistikken skal fungere. Mennesker skal fungere.
- Om jeg føler at jeg ble et bedre menneske etter ulykken? - Jeg tror jeg både ble en bedre sjef og en bedre artist, i det hele tatt et bedre menneske. Å komme meg opp på linen var min aller største seier. Den seieren måtte jo smitte over på jobben, på hele sirkuset, ikke sant?
Livet til Jan Ketil Smørdal har vært et slitsomt nomadeliv. - Jeg har ofret veldig mye. Jeg har alltid måttet holde meg på topp. Jeg var linedanseren som helt fra tenårene hadde et ønske om å lede en stor bedrift. Mange har stoppet meg og sagt at de er imponert over at en kunstner kan spille på så mange strenger samtidig.
- Jeg kommer fra en liten bygd, Nordfjordeid. For mange hjemme var yrkesvalget både uvirkelig og fascinerende. Da jeg startet sirkuset var det likevel mange som ofret seg. Dette var etter jappetiden, og det var ikke så lett å få lån. Derfor var de første fem årene en påkjenning. Jeg satte pant i mitt fars bondegård, hans livsverk. Hele Nordfjordeid sto på. Jeg er dem evig takknemlig.
- Jeg leide et stort lokale for en billig penge. Der bygde vi opp tribuneanlegg, master og konstruksjoner. Min mor lagde mat til hele gjengen. Det gikk sport i å hjelpe meg. Det var den mest givende epoke i mitt liv. Jeg var ung om dum og full av pågangsmot, det var en fin lederegenskap, tror jeg.
En god sirkusdirektør må være god på motivering. Jeg er avhengig av å få til et godt teamwork. Derfor kan jeg ikke ta meg selv så høytidelig. Jeg hadde en gal elektriker i staben, han fikk en velfortjent gullklokke for en stund siden. Han er en original, en stor personlighet. På alle arbeidsplasser er det mange store og særegne personligheter. Muligheten er stor for å bli mobbet.
Men her på Cirkus Agora er det nesten et krav å være original, da glir man inn i miljøet og blir respektert. På et sirkus er det ingen mobbeoffer. Det er derfor viktig å være en original leder. Da blir jeg bedre likt. Det er en merkverdig måte å få respekt på.
Cirkus Agora har ansatte fra alle verdenshjørner. Fra Bulgaria, Ungarn. Romania, Polen, Tsjekkia. Tyskland, Finland, Spania, Irland, Ukraina, Hviterussland og Norge.
Det er veldig interessant å lede en slik gjeng, sa Jan Ketil Smørdal. - Det er eksotisk. De fleste er født inn i dette yrket. Det er uvanlig at en sirkusartist kommer fra førstegenerasjonen. Derfor får jeg ofte høre: du startet fra scratch, du Jan Ketil. Mange artister synes det er stor stas at også jeg har vært artist.
Jeg er stort sett en blid og lykkelig mann, sa Jan Ketil Smørdal. - Men under overflaten lurer en tøffing. Det er temperament i oss sirkusfolk. Kommer det en konflikt, er jobben min å gå imellom. Jeg må kalle ”oppviglerne” inn til møte, og være konsekvent i tilbakemeldingen. Jeg må skjære gjennom og løse. Det kan være en utfordring. Med språkproblemer, oversettelser og forskjellige kulturer. Og alle er kanskje ikke mors beste barn, heller. Derfor har vi en husorden og husregler som alle må ta hensyn til. Jeg samler dem og forteller: her på dette sirkuset er det klare regler. Vi lever tett innpå hverandre i et halvt år, da må det være klare retningslinjer. Det meste løser seg ved hjelp av godt humør og fingerspråk.
Vi er 80 ansatte og heldigvis har ingen primadonnanykker. En artist skal respekteres, ikke forskjellsbehandles.
- Jeg ser lyst på fremtiden, sa Jan Ketil Smørdal. - Jeg jobber med levende underholdning. Jeg jobber med personligheter og dyktig artister. Samtidig jobber vi med å bli mer og mer spektakulære. Vi konkurrerer ikke oss sirkus mellom, men vi konkurrerer med mange forskjellige underholdningsparker.
Joda, jeg ser likevel lyst på fremtiden. Spesielt for Cirkus Agora. Vi er litt mer særpreget enn de andre sirkusene. Vi er personlige og har en helt unike historien med oss, at en linedansende unggutt fra Nordfjordeid ville bli sirkusdirektør – og ble det.
Hva sier du til de som spør sirkusdirektøren om meningen med livet?
- Jeg jobber i underholdningsbransjen. Det betyr at jeg skal gjøre andre folk glade. Jeg ser ofte på smårollingene som sitter rundt manesjen. Er de glade når forestillingen er over, gjør det noe med meg. Når jeg går inn i husvogna og tar av meg uniformen tenker jeg: Jeg er jo prioritert. Denne enkle lille vitamininnsprøytningen gjør meg til en gladere og bedre leder.
Ikke alle dager er like gode, det er en del nedturen, også. Strømmen går, varmen i teltet svikter, det er like før forestillingen må avlyses. Da reiser jeg ryggen. Dette klarer vi, sier jeg. Og så tenker jeg tilbake på ulykken, jeg klarte å reise meg etter den, da klarer jeg det meste. Utfordringene gjør meg sterk. Skitsterk.
Jan Ketils fem leveregler:
1. Stå på!
2. Se fremover, dvel ikke ved det som har skjedd.
3. Bry deg om de ansatte.
4. Begynn på gølvet.
5. Respekter originalene.
TEKST: ØYVIND RISVIK FOTO: ØYVIND RISVIK OG CIRKUS AGORA.