KRISTIANSAND. Jan Vincents Johannessens bokhylle er full av litterære perler. - «Med livet foran seg» av Emilé Ajar er betraktningene så virtuost beskrevet, at jeg gjerne smaker på dem flere ganger, sa han da jeg intervjuet ham i serien Bokormen i magasinet Vi over 60.
MINNER OG MENNESKER. Jan Vincents Johannessen trekker boken «Med livet foran seg» ut av en rikholdig bokhylle. Den skildrer en fjortenåringens underfundige syn på livet. - Betraktningene er så kostelig og virtuost beskrevet, at jeg gjerne kan smake på dem flere ganger, fortalte han meg.
Gjennom en minnenes artikkelserie ønsker jeg å presentere mennesker som gjennom de siste årene har gjort sterkt inntrykk på meg. Denne artikkelen er en forkortet utgave av et intervju jeg hadde med Jan Vincents Johannessen i serien Bokormen i magasinet Vi over 60. Han var tidligere direktør ved Radiumhospitalet.
Spørsmålet om hva som er tidligere direktør ved Radiumhospitalet, Jan Vincents Johannessens største leseropplevelse, har han fått mange ganger.
Og flere ganger har han svart «Kreftavdelingen» av Aleksandr Solzjenitsyn. - Det står jeg ved, sa han. - Boken skildrer en kreftavdeling, og selv i dag, snart femti år senere, er mange problemstillinger relevante, også i kreftsammenheng.
Men det viktigste er nok at boken har en dobbeltbunn. På en snedig måte har forfatteren gjort den til en kritikk av Sovjetstaten, hvor kreftavdelingen er en metafor.
Men det er en annen bok Jan Vincents Johannessen ønsker å trekke enda mer frem, «Med livet foran seg» av Emilé Ajar. - Kanskje ikke min største leseropplevelse, sa han, - men likevel er den verdt og trekkes frem fra anonymitetens bokhylle. Emilé Ajar er egentlig et pseudonym, og forfatteren er sannsynligvis Paul Pavlovitsj, født i Nice omkring 1940, og av polsk-jødisk-russisk herkomst.
- Paul hoppet av medisinstudiet, og dro rastløst omkring, i Europa, Afrika og Syd Amerika, hvor han levde av strøjobber. Boken kom ut på norsk i 1976, og fikk blandede kritikker både i Norge og Sverige.
- Tillat meg å bare slå an stemningen i boken, fortsatte han. - Den handler om den 14 år gamle arabergutten Mohammed, som blir kalt Momo, og som er sønn av en prostituert.
Han er satt bort til den fete, avdankede, tidligere prostituerte, Madame Rosa. I filmen bygget på boken spilles hun av den store franske skuespillerinnen Simone Signoret.
- Madame Rosa lever av å ta seg av løsunger til prostituerte, som fremdeles er aktive, og som gjerne følger sin største kundekrets landet rundt, nemlig hæren.
En av Madame Rosas oppgaver er å holde ungene deres unna barnevernet. Barna, og de menneskene de omgås, utgjør i en fargerik forsamling. Boken skildrer fjortenåringens underfundige syn på livet. Betraktningene er så kostelig og virtuost beskrevet, at jeg gjerne kan smake på dem flere ganger.
Det er ikke bare en bok som har formet Jan Vincents Johannesen. - Da ville jeg nok blitt mer endimensjonal enn jeg er, sa han. - Når relativt mange mennesker forteller meg at min bok «Kunsten å leve» har formet dem, så blir jeg litt skremt. Jeg vil jo ikke forme noen. Jeg vil tvert imot at folk skal forme seg selv. Men hvis boken har hjulpet noen til det, så blir jeg glad.
Men jeg stopper heller opp ved en bok jeg vil at du skal lese. Rettere sagt, den ene av dem er to bøker.
Den ene er Alf van der Hagens glitrende biografi om Kjell Askildsen: «Et liv». - Her kommer vi tett innpå Norges mest spennende, og mest selvkritiske novelleforfatter, sier Jan Vincents Johannesen.
- Jeg har også lest Askildsens noveller om igjen. De er diamanter som funkler blant de mange glassbiter jeg ellers har samlet meg. Ikke ett ord for mye, og ikke ett for lite.
Den andre, eller rettere sagt, de to andre, er «De urolige» av Linn Ullmann og «Hvordan elske en far - og overleve» av Vetle Lid Larsen. Det er bøker som er en slags kombinasjon av biografi og selvbiografi.
- Begge forfatterne er fremragende fortellere og ordkunstnere, sier Jan Vincents Johannessen. - Linn Ullmanns bok handler først og fremst om hennes forhold til sine foreldre, om Ingmar Bergmanns dødsleie, og om samværet med, og savnet av, moren Liv Ullmann.
Det er sterk og medrivende kost. Boken har undertittelen «roman», noe som gir forfatteren noen romsligere grenser enn hva biografi ville gitt.
- Vetle Lid Larsens bok kalles også «roman», noe som også gir denne forfatteren større armslag i beskrivelsene.
Det å utviske grensene mellom skjønnlitteratur og faktalitteratur synes forøvrig og bli stadig vanligere.
- Begge bøkene viser hvordan det er å vokse opp som barn av kjente kunstnere.
Linn Ullmans bok handler om hvordan det er å omgås en far med begynnende aldersdemens, og Vetle Lid Larsens bok handler hvordan det er å ha en far med Alzheimers sykdom.
Begge bøkene er stor fortellerkunst.
TEKST: ØYVIND RISVIK