JEG, EN LESEHEST: Fra tvangstrøye til Donald Duck

ØR og 23-salen

DRAMMEN. I snart fire år har jeg skrevet serien Bokormen i magasinet Vi over 60. Her har jeg spurt en gjeng leseglade mennesker om å gi meg en personlig betraktning om hva deres bokvalg har lært dem om livet. Meg er det ingen som har spurt meg. Derfor starter jeg en liten miniserie for å fortelle om hvilke bøker som har gjort størst inntrykk på meg. Og underlig nok starter jeg med Ingvar Ambjørnsens 23-salen og Donald Duck.

KLIKKANNONSE VESTLIA RESORT

Annonse 22k.jpg

 -----

3.jpg

BØKER SOM HAR FORMET MITT LIV. Jeg er en bokorm, en lesehest, en leseløve, en roman- og lyrikkelsker, en bibliofil, pugghest, ja en hund etter bøker, er jeg, og det blir bare verre og verre jo eldre jeg blir, jeg må få lest meg gjennom hele biblioteket mitt før jeg pakker kofferten, det er på vel 3000 bøker, både inne i leiligheten og i kjellerbua, 2000 har jeg gitt bort til vårt lille bibliotek i borettslaget, det er det ikke mange borettslag som har, et blokkbibliotek, og samme antall forsvant til Kirkens Bymisjon da vi flyttet.

At kone holder ut, er et under. Hun mener leiligheten vår lukter som et gammelt støvete fjøs. Kan ikke skjønne akkurat det, så mye gull det er i disse hyllene.

Ingvar Ambjørnsen utga sin roman 23-salen i 1981. Jeg tror jeg har lest alle hans bøker og sett filmene, spesielt de om Elling og kameraten han, siden bokdebuten med Pepsikyss.

Vi som bodde i nabobyen Drammen, ble livredde bare noen nevnte navnet Lier.

Ingvar Ambjørnsen fortalte om grufulle forhold for de innlagte som isolasjon, lengre tids bruk av belter, tvangstrøye og generell mislighold I boken beskriver han et sjokkartet møte med pasientene og om kollektive overgrep. Ingvar Ambjørnsen jobbet selv som pleiemedhjelper på Lier sykehus.

Det var en rar erfaring å se hvor fort du kunne forfalle moralsk, har Ingvar Ambjørnsen fortalt. Oppholdet satte dype spor og har preget han som menneske og forfatter siden. Bøkene om Elling er et produkt av hans tid på Lier sykehus.

For de av oss som bodde i Drammen og som reiste med bil gjennom Lier-bygda, var synet av pasienter på vandring langs veiene – sent og tidlig – en del av bygdas uttrykk.

Vi ungene i Drammen var oppvokst med tendensiøse uttalelser som «Det er høl i gjerdet på Lier» når vi gjorde noe vi ikke burde gjøre.

Vi vi visste at her var det forsøk med LSD, lobotomi, utprøving av nye medikamenter, dødsfall under ECT-behandling og forskning med radioaktive isotoper på pasientene. Ikke rart vi var redd for både bygda Lier og sykehuset deres.

Lierbygda har forresten lang tradisjon for å ta vare på pasienter med psykiske lidelser i privat pleie. I 1912 var hele 426 pasienter fra store deler av landet i private institusjoner i bygda. Dette tallet steg til 600 fram til åpningen av Lier sykehus i 1926. De fleste i Drammen kjente alltid noen som var pasienter her.

4.jpg

Veien til verdens ende av Sigurd Hoel er ei bok jeg ikke har lest på femti år. Den har fulgt meg gjennom ni flyttelass, og kostet ikke mer enn 22 kroner da jeg kjøpte den i 1973. Det finnes ikke bedre bøker enn de som har modnet seg over år.

Tilbake til min leselykke. Veien til Verdens ende er skrevet av legendariske Sigurd Hoel og kom ut i 1933 og gjør alle andre barndomsskildringer til «barneskirenn». Den har ikke sin like i norsk litteratur. Den er verd sin vekt i gull.

Selv et voksent enebarn som meg får et løft i livet når jeg leser Veien til verdens ende. Hvorfor? Min lille venn forsøker å finne sin plass i søskenflokken, men han er alene, han forsøker å gjøre foreldrene til lags, men blir misforstått og får "kjeft".

Lille Anders, jeg kunne gjerne ha kalt ham lille Øyvind, kjenner ydmykelsen og fornedrelsen ingen av oss kommer unna i oppveksten, han prøver å hevde seg over for kamerater på ulikt vis, og det går gjerne skeis.

Jeg tror jeg kommer til å grine litt underveis i boka.

Dette høres kanskje ikke så oppbyggelig ut, men samtidig er boka en vakker skildring ikke bare av menneskesinnet, men av natur, barndomsopplevelser og sommerdager som vi alle kan kjenne oss igjen i.

Den finnes ikke bedre barndomsskildringer enn Sigurd Hoel og barndommen til lille Anders.

Episodene i boka er så gjenkjennelige. «Det skulle jo være synden mot den Helligånd det, var det noen som sa – å sitte og tenke stygt om jenter på selve kirkegulvet på selveste konfirmasjonen. Han hadde snakket med folk som skrøt av at de hadde gjort det. Martin skrøt av det. Andre også.»

Men Anders, eller Øyvind om du vil, tenker på noe helt annet, han tenkte på klokken han hadde i vestlomma og som han var så stolt av. Den lå og sang så fint ned i lommen hans. Tikketikktikktiikk. «Kanskje det var dette som var synden mot den Helligånd.»

Nei, hva vet vel jeg…

2.jpg

Jeg går tilbake til 1971. Jeg hadde oppdaget en beskjeden liten lyrikksamling av Gunvor Hofmo som het Gjest på jorden.

Det var der alt sammen. Flakkende stearinlys, gitar med slitte nylonstrenger, kapodasten, fløyelsbukser og pannebånd, busserull og munnharpe, visesang og diktopplesning.

Vi leste åndfulle ting av Olav H Hauge, Inger Hagerup og Astrid Tollefsen. Lyrikere som fikk oss til å dukke ned i våre sanselige sinn. Vi var på grensen til ungdomsdepresjon.

En dag kom jeg jublende glad. Jeg hadde funnet svaret på livets underlige gåte. Jeg hadde funne henne. Jeg bladde meg gjennom en skittenbrun diktsamling skrevet av nettopp Gunvor Hofmo.

Og jeg leste til øyet ble stort og vått. Ordene filleristet meg. Jeg tok del i universets store mysterium. Livet ble liksom ikke det samme etter å ha lest hennes dikt Gjest på jorden:

Gjesten som venter,

Urørlig, dypt i Hans skjønnhets myldrende rum,

Urørlig, som måker ved klipper,

Dypt i Hans skjønnhets solhvite rom…

Da hun i 1971 utga Gjest på jorden, var det som om hun debuterte på nytt, og hun rakk å gi ut 15 diktsamlinger før hun døde i 1995. Hun ble så treffende kalt mørkets sangerske i norsk lyrikk. Det blåser ødslige vinder gjennom hennes vers. Her er tomhet og hjemløshet, men likevel håp:

… se deg om blant rosene på veien

Sier hun videre i diktet. Og jeg fulgte hennes oppforing, og fant en blomstereng.

Gunvor Hofmo hadde meldt seg ut av verden. Hun svarte ikke på hendelser om intervju. Men jeg var en av de få heldige som fikk en liten korrespondanse med henne.

Jeg fikk et koselig brev tilbake, fra Dikemark: Det er alltid hyggelig å vite at ens dikt når en annen, skrev hun. Ha det godt! Vennlig hilsen Gunvor Hofmo.

Hun hadde en håndskrift som et usikkert barn.

5.jpg

Det er en stabel med bøker jeg ofte vender tilbake til, skrevet av norske fanger som overlevde tyskernes konsentrasjonsleire. En av de viktigste bøkene er tidligere statsminister Trygve Brattelis bok fra fangeleiren Natzweiler. Om noen hadde spurt meg: hvilke bøker har vært med på å forme dine verdier og holdninger, hadde jeg nevnt denne boken.

For noen år siden besøkte vi Strasbourg, en by på grensen mellom Frankrike og Tyskland. Bare noen få mil vest for byen ligger et grusomt krigsminnesmerke – den nazistiske utryddelsesleiren Natzweiler. 500 norske fanger ble sendt dit for å dø, for å forsvinne i natt og tåke. Trygve Bratteli var fange her, noe han skriver om i boken Natt og tåke.

Natzweiler er mest kjent som leir for såkalte Nacht und Nebel-fanger. Fanger som skal forsvinne i natt og tåke.

I Natzwiler fant vi fremdeles brakkene, gassovnene, krematoriet, galgen, vakttårnene, torturcellene – og inngangsporten. Alt var bevart. Det var både skremmende og gripende.

Og spørsmålet meldte seg med en gang vi gikk inn porten. Hvordan var det mulig å overleve slike påkjenninger? Utsatt som fangene var, for underernæring, grov mishandling, ydmykelse, kulde, søvnløshet og uhygienske forhold – i frykt og konstant uvitenhet om hva morgendagen ville bringe.

Vi besøkte Natzweiler, en varm sommerdag i juni, på vei til majestetiske Nice. Naturen var vakker, solen skinte, fuglene sang og sommerfuglene fløy fra blomst til blomst.

Men her var alle menneskene grepet av alvoret. Noen tente et lys ved minnesmerkene. Ingen latter, ingen høye rop. Ingen barn som lekte.

Tett innpå det rustne piggtrådgjerdet, i det tørrgule gresset, sto en vakker liten blomst og strakk seg opp mot solen.

Leiren er et vondt minne om en av verdens største og groveste grusomheter. Blomsten symboliserte håpet, håpet om en bedre verden.

Ungdom i dag er til de grader orientert i sammenligning med hva vi var, sa Gunnar Sønsteby i et intervju jeg har hatt med ham. Dersom Norge hadde blitt angrepet i dag, og vi hadde fått et nytt 9. april, tror jeg dagens ungdom ville taklet situasjonen på en fenomenal måte.

Hva sa Gunnar Sønsteby egentlig? Nå som nazismens ondskap begynner å true oss igjen via en mann som heter Putin, må vi ha tro på at dagens ungdom ser faresignelaene, dette må vi kjempe imot!

- Jeg håper det står en «hær» av unge og kvinner som vil hjelpe sine medmennesker og ta avstand fra all form for diskriminering.

1_edited.jpg

Donald Fauntleroy Duck, den snurrige matroskledde anda dukket første gang opp i tegnefilmen Den kloke lille høna (The Wise Little Hen) 9. juni 1934. Er jeg i et litt uberegnelig humør, henter jeg den filmen opp på YouTube. Jeg må si det som det er, jeg elsker denne hissige, egoistiske, late og uheldige – og romantiske, eventyrlystne og omtenksomme anda, enten han er myntpusser for Onkel Skrue og jobber på en margarinfabrikk.

Donalds foreldre var Lillegull McDuck og Didrik Duck, hadde tvillingsøsteren Della Duck, og vokste opp på gården til Anna Duck.

Donald var også ute og reiste i ungdomsåra, blant annet i Latin-Amerika og Mexico hvor han var sammen med José Carioca og Panchito Pistoles. Sammen dannet disse tre vennene gruppa De tre caballeros. Forsørgeransvaret har han for de tre nevøene sine Ole, Dole og Doffen, etter at faren deres hadde blitt skadet av en kinaputt som hadde eksplodert under stolen hans.

Donald og fetteren Klodrik er også journalister i en avis hvor onkel Skrue er redaktør, og Dolly er parkometervakt.

Donald Duck har ennå ikke giftet seg, men det er ingen hemmelighet at han har et godt øye til Dolly og de to er ofte sett på stevnemøter sammen. Den strake motsetningen til Donalds uflaks er hans fetter Antons flaks, og de to sloss stadig vekk om Dollys gunst. Som regel er det Donald som til slutt trekker det lengste strået når det gjelder Dolly.

Ut over alle familiekomplikasjonene, er det mye livsvisdom å hente i heftene til Donald Duck.

Og Donalds beste leveregler er denne: Morgenstund er tull i grunn. Eller hva med denne: Det er bedre med en and i hånden enn ti gjess fra Gåseby på taket.

TEKST: ØYVIND RISVIK.

 

DittNorden.no

  • Adresse: Visit Drammen, Grønland 57, 3045 Drammen
  • E-post: post@VisitDrammen.no
  • Tlf.: 32 23 40 70

I samarbeid med VisitNorway og Visit Drammen

Annonsering

VisitDrammen / DittNorden er et destinasjons-byrå i samarbeid med VisitNorway. Vi publiserer artikler og omtaler på en rekke kanaler og mobile apper. Demografisk fordeling blant våre lesere er 46% kvinner og 54% menn. For info om innholdsproduksjon og annonsering, kontakt oss på telefon 32 23 40 70 eller e-post