DRAMMEN. Første gang jeg intervjuet Jonas Fjeld og hans band, var i 1978, på puben Kings Arms i Drammen. Det hadde vært i USA og kommet hjem med en av de beste albumene dette året. Kanskje det beste for all tid. 24. september 2022 fylte Jonas Fjeld 70 år.
KLIKKANNONSE VESTLIA RESORT.
-----
MINNER OG MENNESKER. Jeg intervjuet Jonas Fjeld og bandet hans allerede i september 1978. De var blitt æresborgere av Tennessee. - Nå må drammenserne kjøpe plata vår, Back in the USA, fordi vi alle har hoppet tau og kastet på stikka her i byen. Nå er Jonas Fjeld Band mer eller mindre avsluttet. Nå er det soloartisten Jonas Fjeld som gjelder.
Jeg opplevde noe helt annet en gærne gutter i et rølpeband. Jeg møtte en gjeng musikere som var fulle av kvalitet og musikalsk allsidighet. Selv om jeg ble advart om at de uventede småtriks, spillopper og uventede påfunn, bommet advarslene. Ser lurte de meg. De var lavmælte og beskjedne i starten. Men plutselig trillet ord og meninger ut av dem som erter av en sekk. Der jeg trodde de var frekke, var de oppglødde, de skulle jo presentere sitt siste album, Back in the USA.
Intervjuet med Jonas Fjeld Band fortsatte slik:
Lederen av Jonas Fjeld Band var Dr. Jonas Fjeld himself, eller Terje Jensen som han het den gangen han ble Buskerudmester i visesang for vel ti år siden.
Han er oppvokst på Verven og eide både den gang og nå en ganske vellykket beskjedenhet, han var nesten brydd til tider. Men her gjaldt det å ikke la seg lure. Han viste seg å ha en ful intuisjon. Han kunne virke sjarmerende forsagt, men så fort vi nevnte NRKs musikkpolitikk, ble han ilter.
Men plutselig kunne han vri samtalen over i dosering i kunsten å fordype seg i Finn Alnæs murstein av en bok, Koloss.
Dessuten hadde han en kledelig gullperle i venstre øreflipp, hva nå det skulle være godt for (NB! Intervjuet fant sed for over 40 år siden, og intervjueren var ikke helt vant til den slags pynt dengang).
Sitt første instrument kjøpte han for en ussel lønning på Delikat fabrikker. Og dermed var hans skjebne beseglet.
En annen av gutta, Tom Knudtsen, alias Tom Metall, var mer frodig og overøste oss med bøllete utskjelling av sosialisering og annet av livets ondskap. I følge ham hadde AKP hellig lovet å likvidere ham og hans meninger etter den ønskede revolusjonen.
Han slo sine første trommevirvler da han var tretten år gammel og debuterte i en amatørkonkurranse i Drammens Teater. Siden har han håndtert sin trommestikker både sent og tidlig.
Da intervjuet startet begynte han å rulle en sigarett og holdt fremdeles på med å rulle samme pinnen en time seinere, da vi pakket sammen penn og blokk og ruslet ut døra til puben Kings Arms. Aktiv rulling og passiv røyking, med andre ord.
Gitaristen Bent Bredesen var mer tilbaketrukket, tynn og hengslete. I løpet av timen klarte han å skravere hele forsiden av dagens nummer av DT & BB. Hadde han noe å si, la han seg som regel over bordet og gestikulerte ivrig med armer og bein.
Fjerdemann i Jonas Fjeld Band var engelskmannen Bob Hadaway, som ikke var til stede ved seansen. Han hadde reist til Nord-Norge fordi bandet skulle ledsage Jahn Teigen på hans konsertturnè. Belemret med konstant frykt for alt som hevet seg mer enn fem meter over bakken, hadde han tatt landeveien fatt.
For å benytte meg av idrettsjargongen. Jonas Fjeld Band hørte lenge til dem som «trakk opp feltet», for deretter å se sine nærmeste konkurrenter sprinte forbi på oppløpssiden.
Litt hjalp det selvfølgelig å utlevere seg i underlig oppførsel og crazy klær. I lengden lyktes det ikke helt. Det norske lunet var redd for ekshibisjonister. Men så en dag løsnet det. De ble Drammens sønner udi rockemusikken.
Fra å være et punk/crazyband klarte de å karre seg opp på vinnerpallen.
For andre gang på to år hadde de vært i Nashville Tennessee og spilt inn en LP i dette musikalske paradiset Også denne gangen hadde de fått støtte av noen av Amerikas legendariske musikere, hvor de mest kjente var J.J. Cale, Albert Lee og Elvis Presleys vokalgruppe, The Jordanaires.
Resultatet ble altså platen Back in the USA, og det var liksom ikke grenser for hvordan alt ville lykkes nå.
De ble utnevnt til åresborgere av staten Tennessee. Ingen jordiske makter klarte å frata Jonas Fjeld Band det store seierssmilet. Og siden har det haglet inn priser og andre utmerkelser på Jonas Fjeld.
Dr Jonas Fjeld flirte at vi dristet oss til å nevne tilknytning til Øvre Richter Frisch`s halvfascistiske romanhelt av samme navn. Han var vant til at navnet skapte forvirring. Men om romanfiguren er typisk for en viss tankegang, var Dr Jonas Fjeld og hans kamphaner så jordnære så godt som noen. Selv om de i sin musikk ikke akkurat var traustnorske.
At Jonas Fjeld Band ikke er nådd svært så langt ut over Norges grenser var et lite under. men nå vra et planlagt tilbud på vei.
- Vi har prøvd å lansere oss i utlandet før, sa Tom Metall, - fjor reiste vi til England og trodde vi skulle legge landet for våre føtter. Men vi maktet ikke engang å få en LP ut på markedet. Det eneste vi fikk til, var en mengde småfans. Du kan ikke nå langt i et land som bare tenker på øl og pub.
Jeg spurte pliktskyldig om det krevdes hardt arbeid for å være popmusiker, og var ikke særlig spent på svaret. For etter å ha lyttet til Back in the USA, skjønte vi såpass mye at dette skulle til for å få musikkvant ungdom og blaserte kritikere til å spisse ørene.
- Vi arbeider uhyre hardt, svarte Jonas Fjeld Band unisont, – og det vi arbeider hardest for, er å heve oss over den amatørholdningen som preger de fleste danseband. Det er et norsk fenomen å tro at god musikk bare blir utført av amatører. Hva gjør for eksempel NRK for å høyne standarden. Jo, de sender halvprofesjonelle musikkprogram i fleng. Sa vi halvprofesjonelle? Nei, det kan ikke kalles halvamatører engang.
- I NRK-huset har man sett seg blinde på musikalske gjestebud og ferske fjes-program. Vet dere forskjell på amatører og profesjonelle musikere, blir vi spurt.
- Vi tror da vi aner en forskjell, men får ikke sagt noe for nå har bort i et tema som engasjerer medlemmene i Jonas Fjeld Band.
- Amatører spiller for å glede seg selv, vi profesjonelle spiller for å glede andre. Vi er kommet såpass langt som vi er fordi vi har tro på oss selv. Vi vet vi har kapasitet til å nå lengre enn en amatørstatus. Alle amatører må vekk, det er vår mening, nei forresten, skriv ikke det, den uttalelsen vil vel alt for mange få i vrangstrupen.
Og så ble jeg litt for forutsigbar med dette spørsmålet: Når dere så har vært på turnè stagnerer dere og blir et tredjerangs orkester som priser seg lykkelig for å få lov til å spille på et eller annet grendehus?
- Det må bli slutt på den typisk norske dansebandmentaliteten, svarte Dr Jonas Fjeld, – vi er ikke interessert i å lage danseshow, drikke oss sanseløse og være bakgrunnsmusikk for tiltaksløse ungdom. Det vi vil arbeide for er et skikkelig konsertmiljø, gi publikum god musikk, profesjonell musikk. Den beste opplevelsen en musiker kan ha er å glede andre. Da skal det uhyre lite til for å holde det gående.
Måneden etter intervjuet skulle Jonas Fjeld Band besøke hjembyen Drammen. – Vi er ikke oppsatt på å spille for tomme benker i vår egen hjemby. Drammensfolk skylder oss å kjøpe vårt produkt og komme på konsert.
- For vi har alle hoppet tau og kastet på stikka her i byen. Dessuten er vi av dem som har statuert et eksempel på fysisk fostring.
- Jeg har til og med sett på to omganger i SIFs glanstider, avsluttet Tom Metall. – så byen skylder oss oppmerksomhet.
TEKST: ØYVIND RISVIK. FOTO: PRESSEBILDER/FACEBOOK.