KAI ZAHL: Kjempet for de svakeste barna

Kai 1_editedx

BEKKESTRANDA. Kai Zahl ville ha fylt 90 år i dag, 3. januar. Han døde i 2015, 83 år gammel. Kai Zahl var musiker og grunnlegger av organisasjonen Dissimilis, en helt unik organisasjon for utviklingshemmede. Han er dypt savnet. Her er hans unike historie.

Kai 4.jpg
Kai Zahl skrev bok om sitt liv med sønnen Børge.

MINNER OG MENNESKER. Jeg bøyde meg ydmykt i støvet for denne karen, Kai Saras Zahl, en kar jeg respekterte så det holdt. Han dro i gang Dissimilis, i verdenssammenheng et unikt arbeid for at utviklingshemmede skulle kunne utfolde seg med sang og dans og musikk.

LES MER om Dissimilis her.

Det hele startet med at han ville gi sønnen Børge, som ble født med et defekt kromosom, et verdig liv. Et defekt kromosom som Kai Zahl selv var bærer av. Det underlige er, mennesker født med en eller annen feil, det er de som får utført mest. Det er mye vi ikke forstår her i verden.

Kai Zahl 7.jpg
Kai Zahl var gift med Waclawa i mange år.

Jeg tillot meg å kalle Kai Zahl en god venn. Og det var flere enn meg som satte pris på ham. For innsatsen med Dissimilis ble Kai Zahl utnevnt til Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden, og han har fått Kongens fortjenstmedalje, Teskjekjerringprisen og Spellemannsjuryens hederspris. Og jeg fikk være med da han og Dissimilis fikk Peer Gynt-statuetten

Jeg var så heldig å jobbe i Dissimilis en rekke år. Møtene med Kai Zahl, sønnen Børge, datteren Hege og kona Waclawa var helt spesielle. Alltid ga de meg noe å tenke på, alltid ga de livet både innhold og mening. Her er et av mine siste møter med Kai.

Kai 6.jpg
Kai Zahl sammen med sønnen Børge, to Dissimilisvenner og skuespilleren Dennis Storhøi/Peer Gynt under Peer Gynt-festivalen på Gålå.
Kai 3_edited.jpg
Kai Zahl og sønnen Børge er blitt tildelt Peer Gynt-prisen av tidligere håndballtrener Marit Breivik og en representant for Peer Gynt-festivalen.

- Som alle andre blivende mødre og fedre hadde vi også angst for at barnet ikke skulle være ”normalt”, fortalte Kai Zahl. - 12. januar 1962 ble Børge født. Han var en sprek og tilsynelatende helt frisk gutt. Alt var i orden, fem fingre på hver hånd, til sammen like mange tær, øyne som så, nese, munn, armer og bein.

- Han var lyslugget og fin, vi fikk beskjed om at alt var normalt. Ettårsdagen kom, hvor ble det av de første skrittene? Og skulle han ikke snart si ”mamma” og ”pappa”? Børge gjorde få eller ingen fremskritt.

Kai Zal, sønnen Børge og datteren Hege. Foto Øyvind Risvikx.jpg
Kai Zahl sammen med sønnen Børge og datteren Hege.

- Så begynte en evig vandring mellom leger, psykologer og sosialkuratorer, uansett hvem vi snakket med, ble vi avvist med: Ja visst vil han utvikle seg, det er klart. Bare tåkete og intetsigende svar. Forvirring, uklarhet, angst og fortvilelse var det vi satt igjen med etter disse konsultasjonene. Så en dag hadde jeg med Børge til en barnelege på Rikshospitalet.

- Etter undersøkelsen ba han meg inn på sitt kontor. Her fikk jeg endelig svar på alle mine spørsmål om min sønns utviklingsmuligheter. Klart og tydelig forklarte han at han hadde en hjerneskade, at han aldri ville lære å lese eller skrive, at han aldri ville få utviklet språk, at han alltid ville være motorisk tilbakestående. Han ville være avhengig av hjelp og tilsyn resten av livet.

- Børges situasjon hjalp pappa Kai Zahl til å tenke livet i andre baner, at det er andre ting enn materialismen som betyr noe. - Jeg er svært opptatt av kvaliteten på livet, sa han. - Når det er redusert, er det andre verdier som skal settes høyere, som spontanitet, ekte glede, tårer, at man kan vise glede og bekymring. Børge har lært meg mye her.

Dissimilis jul 2011 19v.jpg
Kai Zahl knyttet til seg mange kjente mennesker som kunne skape blest om Dissimilis. Her sammen med prinsesse Astrid.

Utgangspunktet for Dissimilis var at Børge var opptatt av at pappa var musiker, og bandet Caro Combo. - Han var ofte med for å høre på når jeg spilte, sa Kai Zahl. - Hele tiden malte kverna. Går det an å finne på noe som også Børge kan ta del i?

- Jeg måtte tenke i hel andre baner. Jeg fant frem til et tonespråk i farger. Disse fargene ble overført til musikkinstrumenter.

Kai Zahl sammen med DWAS Sommerfestibalen 2010. Foto Øyvind Risvikx.jpg
Kai Zahl sammen med Dance with a stranger, Øivind Elg Elgenes og Frode Alnæs.

- Jeg ringte Bærum kommune. ”Jeg trenger 20.000 kroner for å komme i gang”, sa jeg, ”og jeg kommer på besøk i morgen”, avsluttet jeg. Det var ikke noe å lure på. Og jeg fikk faktisk pengene. Så begynt jeg med 8 - 10 av Børges kammerater. Dette er bra, tenkte jeg. I løpet av et halvt år skal jeg presentere dette for det norske folk.

- Jeg ringte Eyvind Solås i NRK. Det ble en TV-sending. Og så begynte jeg å tenke musikaler. Jeg hadde fått en ide, og når jeg får en ide, tar det ikke slutt før den er gjennomført. Jeg bestilte Konserthuset i Oslo, gikk hjem og skrev en musikal for og om psykisk utviklingshemmede. Resultatet ble ”Dissimilis – en annerledes musikal”.

Zahl og Ingebrigtsen 1x.jpg
Kai Zahl sammen med sangeren Stein Ingebrigtsen og sønnen Christian.

Kai Zahl lagde denne musikalen fordi at han visste at Børge ville være avhengig av ham hele livet. - Jeg ville være der for ham, sier han. - Jeg ville være et eksempel. Det har vært en kamp fra første dag. Her om dagen ble han jagd fra jobben fordi han snakket i mobilen. Han ringte meg og var helt fortvilet.

- Jeg dro til hybelen hans, og tok ham med tilbake på jobben min. Der var han trygg, og der var jeg trygg. Jeg er 77 år og egentlig en småbarnspappa som må kjempe for min sønns rettigheter hver eneste dag, hver eneste time. Jeg er sliten. Jeg føler meg hjelpeløs. Han er 47 år, og det er ikke så enkelt.

Kai Zahl Dissimilis 3 2011 Kai Zahl og Anniken Huitfeldtx.jpg
Kai Zahl og nåværende utenriksminister Anniken Huitfeldt.

- Min viktigste kamp nå er å få et ombud for psykisk utviklingshemmede. Jeg kan ikke skjønne at vi har møtt motstand på dette området. Børge er ikke pasient, han kan bli det. Han har ikke behov for omsorg og pleie. Mange er i hans situasjon. Vi må ha et ombud som taler dere sak.

- Jeg vet ikke hvor mange ganger Kåre Willoch og jeg troppet opp og snakket med politikere. Alle er enige med oss. Men når det kommer til stykke, nytter det ikke. Det er en tøff kamp, dette å hele tiden kjempe for min sønn. Jeg har kjempet for å få ansvarsreformen, HVPU-reformen inn under et pasientombud. Det skulle det bli så fint, da kunne de psykisk utviklingshemmede å mulighet til tid for seg selv, til å besøke nabofrua eller gode venner i nabolaget.

- Men virkeligheten er en annen. Den ene dagen sier fru Hansen: Kom inn og få en bolle, Børge. Dagen etter sier hun: det passer dårlig i dag, jeg spiller bridge. Jeg husker at da Børge opplevde det, sparker han inn døra og kaster stein på vinduet. Han var både sint og skuffet. Han følte seg sviktet.

Gimle, Zahl, Varndal, Grimdalenx.jpg
Kai Zahl sammen med skuespillerne Ingar Helge Gimle, Line Verdal og festivalkonferansieren Olav Grimedalen.

Politikerne og ekspertene lager en lags romantisk Skomakergata med sin HVPU-reform. Den har ikke noe med virkeligheten å gjøre.

- I dag har sønnen min Børge en leilighet med stekeovn, men hva så? Han kan ikke bruke denne stekeovnen. Det Børge trenger, er en som kan snakke med ham. Om alle de dagligdagse spørsmålene. Han trenger omsorg og nærhet og trøst når han blir jagd vekk fra jobben. Hva om jeg ikke hadde vært der…

- Hver kveld ringte Børge, da skal jeg prate og godsnakke med ham. Hva skal vi gjøre i morgen, pappa? Han er en femåring i en voksen kropp. Men han er mitt liv. Mange ganger kunne jeg ha lyst til å tenke mer på meg selv, jeg skulle så gjerne ha slappet mer av med å fiske og å dra garn i Holmestrandsfjorden. Jeg tør ikke tenke på at livet med Børge kan bli tyngre og tyngre og takle. Jeg grubler og grubler. Og den grublinga innbefatter ikke minst Børge.

Kai Zahl 10x_edited.jpg
Kai Zahl.

- Alle sier: du har fått alt, du Kai. Du har fått et utall hederspriser og dekorasjoner for ditt arbeid med Dissimilis. Men det er ikke viktig for meg. Det viktige er at Børge og hans likesinnede får oppfylt sine ønsker. At det er noen der som kan følge opp det arbeidet alle mine gode medarbeidere har lagt ned. Når jeg legger inn årene, hvem skal fortsette med Dissimilis da?

- Det må være noen som er spesielt interessert. Noen som har følt det å ha et funksjonshemmet barn på kroppen. De må ha de riktige tingene i deg. Det må være en som har skoa på, en som er mor eller far. Ellers er jeg redd for at mitt arbeid vil ramle fra hverandre.

- Det som er farlig er at de som skal fortsette mitt arbeid, får makt. En makt man kan utnytte på feil måte, at man kan bli fristet til å bruke målgruppen til personlig vinning.

TEKST OG FOTO: ØYVIND RISVIK.

Address

  • Adresse:
  • E-post:
  • Tlf.:

Our company

Our services

Pellentesque habitant morbi tristique senectus et netus et malesuada fames ac turpis egestas.