KAI ZAHL: Sønnen min Børge lærte meg alt om annerledeshet

KZ2_edited
Børge Zahl og pappa Kai. Foto: Øyvind Risvik.

LOMMEDALEN. Kai Zahl var en av Norges mest respekterte menn innen arbeidet med utviklingshemmede. Han stiftet organisasjonen Dissimilis Norge etter at sønnen Børge ble født, med et defekt kromosom 22. Kai Zahl skrev bok om sitt innholdsrike og dramatiske liv sammen med Børge. Her får vi svar på hvorfor han er blitt som han er blitt. Boken heter Skal vi velge livet og Kai Zahl ble sitert på at han er for seleksjon og at foreldre må kunne bruke bioteknologi for å velge bort barn med alvorlige sykdommer eller psykisk utviklingshemning. Boken ble en brannfakkel i seleksjondebatten.

KLIKKANNONSE VESTLIA RESORT

Annonse 24pp.jpg

-----

KZ1x.jpg
Kai Zahl og sønnen Børge. Foto: Øyvind Risvik.

MINNER OG MENNESKER. Det nærmer seg et 45-års jubileum for Dissimilis. Jeg fikk lov til til å jobbe flere år med denne imponerende gjengen av flotte ungdommer. Jeg har intervjuet mange av Dissimilismedlemmene og tillater meg et gjensyn med noen av disse flotte menneskene. Kai Zahl var Dissimilisgründeren. Han døde i november 2015.

Her er historien til kreative, sterke, fargerike og alltid optimistiske Kai Zahl, en historie om Kai Zahl og sønnen Børges. Kai Zahl skrev bok om sønnen Børge, Skal vi velge livet.

Kai og Hegex.jpg
Kai Zahl, sønnen Børge og datteren Hege. Foto: Øyvind Risvik.

Boka skrev jeg fordi jeg satt med informasjon som det er viktig å meddele videre, sa Kai Zahl. - Jeg var med på oppstarten og etableringen av Dissimilis. Nå er det blitt en stor og viktig organisasjon, både nasjonalt og internasjonalt,

- Fremtidens viktigste oppgave er å bevare det etablerte, at Dissimilis skal fortsette som en av Norges viktigste kulturorganisasjon for annerledes mennesker, de som ikke kan etablere seg i det kulturelle landskapet, fortsetter han.

KZ11.jpg
Kai Zahl, sønnen Børge og Stein og Christian Ingebrigtsen under Dissimilis årlige Dissimilisfestival. Foto: Øyvind Risvik.

- Det er ikke godt å si hvor jeg selv hadde vært om det ikke hadde vært for sønnen min, Børge. Før han ble født hadde jeg en veldig angst for annerledes mennesker, jeg turde ikke gå forbi dem. Men etter som Børge vokste opp, har jeg lært enormt mye om annerledeshet. De har lært meg å ta ting som det kommer, uten å skape store problemer ut av det. De er veldige til å vise følelser, både sorger og gleder. De kan gråte og le, og de kan variere veldig i sinnelaget sitt. Når Børge er glad er han glad, når han er lei seg, er han virkelig lei seg.

KZ9.jpg
Kai Zahl og sønnen Børge tar imot Veslebakkenprisen.

Vi har noe sammen her, Børge og jeg. Jeg elsker mennesker som er annerledes, jeg oppsøker mennesker som er ikke helt etter kjøreboka, som ikke er skapt etter den malen vanlige mennesker mener man skal være. Jeg elsker slike mennesker.

- Et enkelt lite eksempel, fortsatte Kai Zahl. - En mann som bodde i nærheten, feiret bursdag på 17. mai. Vi ble invitert, og mens vi pratet sammen, skrelte han en appelsin og lagde en vakker blomst av skallet. Jeg ble imponert. Dette hadde jeg aldri sett før. Mennesker som er annerledes, og som ikke har akademiske forutsetninger, finner frem til annerledesheten.

KZ 10.jpg
Kai Zahl og sønnen Børge mottar Peer Gynt-prisen. Foto: Øyvind Tisvik.

Hvis du ikke hadde fått en annerledes Børge? Da hadde jeg antageligvis fått problemer her i livet.

Jeg er dyktig med dem jeg jobber med, men vet ikke om jeg hadde vært dyktig med noe annet. Jeg prøvde meg som importør og selger, og det ble bare rot og tøv. Jeg startet min egen frisørsalong, men likte ikke det yrket, heller. Jeg bare var det

- Men i en fredelig krok for meg selv, når jeg kunne prate med tanter fra vestkantstrøket i Oslo, der dugde jeg. Eller på Ekebergrestauranten, hvor jeg tjente penger på spillejobber. Det var en forferdelig jobb, men… På det beste hadde jeg en god stemme og sang bra.

KZ3.jpg
Kai Zahls bok Skal vi velge livet, Juritzen forlag, om sønnen Børge og Dissimilis. Alle inntektene fra boken går ene og alene til Dissimilis Norge. Allerede før boken kom ut vekket den oppstandelse. Kai Zahl ble sitert på at han er for seleksjon og at foreldre må kunne bruke bioteknologi for å velge bort barn med alvorlige sykdommer eller psykisk utviklingshemning. Han sa at samfunnet må erkjenne at dette er til det beste for alle.

TEKST OG FOTO: ØYVIND RISVIK

-----

Utdrag fra Kai Zahls bok Skal vi velge livet

Vi har hatt mange hyggelig stunder, Børge. Du og jeg. Husker du alle gangene til Burudvann? Det var ikke så mange store fisk vi fikk, men noen abborer ble det jo. Og senere, etter at Waclawa hadde laget kveldsmat til oss, gikk praten for det mest ut på å fortelle henne igjen og igjen, om alle de abborene vi hadde mistet. Det var jo bare tull, men vi skrøt så vi til slutt trodde på det selv, vi Børge. Du milde for en fin tid, gutten min. Vi hadde alltid med oss en liten kurv med mat og drikke, vi to – det du liker aller best. Vi er ”kammerater”, du og jeg.

Husker du for mange år siden da vi fikk se at noen hadde brutt seg inn i hytta vår i Sande? Vedkommende hadde innredet et rom til både kjøkken og soverom. Du synes det var ekstra spennende da jeg ble morsk og sa til mannen at dette ville jeg ikke ha noe av. Men så fikk vi høre mannens historie. Minnes du Børge? Han var blitt kastet ut hjemmefra og hadde ingen steder å bo. Da ble du og jeg enige om at han kunne være vennen vår og få bo der en stund. Jeg husker vi la igjen et brev med beskjed om at fra påsken skulle vi ha hytta selv.

Da du spilte fotball på VIVIL idrettslag fulgte jeg deg til treningen stort sett hver gang. Jeg kan huske jeg var så kry, særlig de gangene du kom på skuddhold og fikk inn et mål. Det var så godt for meg å se at du fikk klapp på skuldra av de andre gutta. ”Bra Børge,” sa de. Du var veldig opptatt av vennene dine på den tiden.

En gang da du var blitt litt eldre, kom du i krangel med noen gutter. Selv om du hadde et dårlig språk fikk du forklart dem at pappaen din var sterk og at jeg skulle ta dem alle sammen. Guttene lo av deg og ventet spent på hva denne faren din kom til å gjøre. Da jeg kom bort og forstod situasjonen, måtte jeg forklare dem at du ikke hadde ment det på den måten. Guttegjengen fikk jeg roet ned. Senere kalte du dem for vennene dine. Alle som til slutt smiler til deg, kaller du det. Du har mange venner, Børge.

I medvind og motbakke

På Château Neuf i 1987 fyltes salen med publikummere. Dissimilis hadde vært på plass en god stund med lange og mange forberedelser. De siste testingene av lyd og lys ble gjennomført mens vi ventet bak scenen sammen med de andre artistene som skulle opptre. Dissimilis var blitt spurt om å bidra med et underholdningsinnslag. Ønsket var et utdrag fra ”Dissimilis – en anderledes musikal” og vi hadde bestemt oss for stykket ”Kom bare ut og lek”. Dissimilis skulle på som siste nummer, og spenningen var på kokepunktet. Det hører til ved utdeling av Spellemannsprisen.

Trangt stod vi og venter på tur. Sissel Kyrkjebø, Jørn Hoel, Dance with a Stranger, Samantha Fox og mange flere øvet i alle kroker og kriker. De andre ansvarlige fra Dissimilis og jeg trippet nervøse, mens vi kjekket oss opp i et tafatt forsøk på å roe hverandre. Det gledet oss at medlemmene våre ikke ble satt ut av nærværet fra kjendisene som omga oss. De var seg selv og som alltid i slike situasjoner; forventningsfulle og fornøyde. Selv følte jeg meg som en liten guttunge sammen med de etablerte artistene. Det var også første gang vi var på ett arrangement som tiltrakk seg et så stort pressekorps.

Publikum applauderte stående da Dissimilis ble introdusert. Det suste i ørene mine. Statsminister Gro Harlem Brundtland entret scenen, hun skulle dele ut hedersprisen. Og da Brundtland leste opp at Spellemannskomiteens Hederspris for 1987 gikk til Dissimilis, føltes det helt uvirkelig. En fantastisk seier for de utviklingshemmede tenkte jeg og gråt av glede, og da alle medvirkende artister strømmet inn på scenen, blandet seg med våre medlemmer og sang ”Kom Bare ut og lek”, ble livet fullkomment noen få minutter.

Den fantastiske kvelden ble snart snudd til et helvete. Dagen etter konfronterte VG meg med at Dissimilis hadde fått seks billetter til feiringen selv om vi var nærmere 30 som figurerte. Samantha Fox hadde til sammenligning fått et tjuemannsbord. Hedersprisvinnerne ble altså sendt hjem, og VG ville at jeg skulle dele deres mening om at dette var diskriminering. Jeg var selvsagt ikke uenig i deres historie, men overskriften i avisen dagen etter ble voldsomt tabloidisert. Andre medier fulgte opp og det ble et mediestyr som varte i flere dager. Toppen ble nådd da VG beskyldte Spellemannskomiteen for å ha diskriminerende holdninger. Lederen for komiteen reagerte og tvisten endte i rettssalen.

Rettssaken ble overraskende underholdende. Mange av artistene fra prisutdelingen befant seg i rommet der Tor Erling Staff ledet an som prosessfullmektig i saken mot VG. Jeg ble ropt opp og i det trange og stappfulle rettslokalet måtte jeg presse meg frem til vitneboksen. Staff tok ordet og det ble stille.

- Navn?

- Kai Saras Zahl.

- Fødselsdato?

- 3. januar 1932.

- Stilling?

- Frisørmester.

- (…) Og så går du rundt og ser sånn ut på hue?

Latter.

De samme innledende spørsmål ble stilt til Jørn Hoel, men da han fikk spørsmål om han var til stede på feiringen av Spellemannsprisen svarte han at ”æ veit ikkje, om æ var der”. Dermed overtok Staff, han sa: Du heter Jørn Hoel og du var på spellemannsprisfesten.

- Det e mulig det, kan stemme det, svarte Jørn.

Senere kom den ene etter den andre opp i boksen, alle med svar som ga rom for mer latter. 

Resultatet av rettsaken var en seier til Spellemannskomiteen og dens leder.

I ettertid rister jeg på hodet av at jeg sa ja til å bli med på festen sammen med få, og ikke alle i Dissimilis. Fra starten av var alle lovet plass, men da dagen kom ble det ikke slik. Jeg er lei meg for at jeg ble så blendet av all oppmerksomheten etter vår første musikal at jeg ikke tenkte på  det. Senere har jeg fått flere priser, blant annet Kongens fortjenestemedalje i gull i 1994 og Kongelige Norske St. Olavs Orden, ridder av 1. klasse i 2005. Det er tydelig at svært mange organisasjoner og offentlige instanser setter pris på det Dissimilis gjør i samfunnet for våre dårligerestilte borgere, og alle markeringene har vært store for våre medlemmer, deres foreldre og hele fenomenet Dissimilis. Likevel har de skapt et slags indre kaos i meg, og den dype, indre gleden har aldri kommet frem. Er det fordi jeg uansett aldri vil kunne gjøre alt for Børge og vennene hans? Og fordi at uansett hva vi får til så finnes det så alt for mange der ute som ikke behandler gruppen med respekt?

-----

Å møte andres skulende blikk er hverdag for foreldre til utviklingshemmede. Forferdelig vondt blir det de gangene vi virkelig føler at folk oppfatter barna våre som avskum og ikke mennesker på lik linje med dem selv. Gang etter gang opplever foreldre at barna deres forhåndsdømmes og misbrukes. En slik episode oppstod etter en tur til Alfas del Pi i Spania, der vi skulle fremføre forestillingen ”Med Løs Snipp”. På flyet til Alicante fikk Dissimilis en velkomsthilsen fra kapteinen. Noen passasjerer reagerte på at de hadde kommet på et ”Dissimilis-fly”. Reisen var organisert av Star Tour som hadde satt opp et ekstra fly for å håndtere alle fra Dissimilis, men det var også solgt billetter til andre passasjerer. Spesielt fire passasjerer ga tydelig utrykk for at de ikke likte å være i selskap med oss. Utviklingshemmende kan selvfølgelig til tider være støyende. Noen mangler språk og gledesutbrudd kan komme som, for noen, rare lyder og med uberegnelig lydstyrke. For ferieturister som ikke kjenner til gruppen, vil dette kanskje oppleves som forstyrrende. Men når de samme turistene godtar det som på godt norsk kalles ”fyll” og ”fyllebrøl”, da har jeg vanskeligheter med å forstå. Slike situasjoner gjør meg sint. Barna våre er seg selv til enhver tid. De kan ikke annet, og de gjør ingen fortred. Er de utviklingshemmedes lyder ukjente og skremmende, anbefaler jeg heller folk å begynne å være sammen med gruppen for å bli vant til dem og for deretter å kunne glede seg med dem.

Dissimilis flyreise til alfas Del Pi fikk etterspill. I brev til Star Tour ga de fire som hadde klagd, uttrykk for en forferdelig flyreise. Dissimilis-medlemmer hadde klatret over stolrygger og seter og var stadig stående eller gående i midtgangen. Toalettbesøk var umulig fordi de hele tiden var okkupert av utviklingshemmede, og alkohol fløt i rikelige mengder. Både pasienter og pleiere drakk grådig. Hadde de visst om dette, skrev de, hadde de aldri dratt. De hadde gledet seg til ferieturen i lang tid, men reisen ble nærmest et mareritt. Til slutt i brevet ba de om en kraftig priserstatning.

For oss ble det komisk, ingen av våre elever er kjent for å være veldig aktive og de fleste har det best når de kan sitte. Vi kjente oss heller ikke igjen i noen av forholdene de fire indignerte turistene beskrev. Vi oppfattet brevet som et forsøk på å bruke utviklingshemmede som et påskudd for å spare penger.

DittNorden.no

  • Adresse: Visit Drammen, Grønland 57, 3045 Drammen
  • E-post: post@VisitDrammen.no
  • Tlf.: 32 23 40 70

I samarbeid med VisitNorway og Visit Drammen

Annonsering

VisitDrammen / DittNorden er et destinasjons-byrå i samarbeid med VisitNorway. Vi publiserer artikler og omtaler på en rekke kanaler og mobile apper. Demografisk fordeling blant våre lesere er 46% kvinner og 54% menn. For info om innholdsproduksjon og annonsering, kontakt oss på telefon 32 23 40 70 eller e-post