LASSE BARTHEL: Adjø, mamma

Lasse 1x_edited

DRAMMEN. Jeg takker mamma for at jeg har blitt den gutten som jeg er i dag. Uten henne hadde jeg sittet på en institusjon i dag. Nå er Lasse inne i sitt vanskeligste periode i livet. Nå ligger mamma Ruth for døden, og han ber om hjelp til å hedre hennes bortgang – og hennes liv.

Lasse 2.jpg

MINNER OG MENNESKER. Aldri har mamma Ruth Barthel sendt bort sine funksjonshemmede barn til noen institusjoner, eller krevet et øre fra samfunnet. Enda begge to har vært fullt pleietrengende.

(Deler av dette intervjuet har tidligere stått på trykk i magasinet Vi over 60. De delene av artikkelen er derfor mer enn ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon).

18 september ble broren min Per Barthel revet bort fra oss, forteller Lasse Barthel på sin facebookside. - Jeg og Per hadde et broderskap som ingen andre kunne tenke seg, vi var veldig tilknyttet hverandre. Dette var en stor sorg for meg og min mor å bære.

Da Per lå for døden så var jeg på sykehuset dag og natt for å følge han og det var en stor belastning for både meg og min mor. Min mor siterte “ det er ikke barna som man skal se dø først, det er heller foreldrene”. Nå er det min mor som ligger på dødsleie etter at hun har tatt vare på meg og min bror i 60 år.

HER KAN DU GI EN GAVE TIL LASSE BARTHEL OG RUTH.

5 år etter at Per gikk bort er det nå min mor og hun har dessverre ikke mange timer igjen å leve. Når mor nå ligger på dødsleie så er det kun meg igjen, som enslig. Jeg har ingen kjæreste eller samboer å ty meg til. Jeg har bodd hele livet mitt med mor, så dette er ubeskrivelig tungt for meg å bære.

Jeg må si nå, er livet verdt å leve når mor går bort. Men det er det jo, jeg vet bare ikke hvordan jeg skal klare dette mentalt. Og disse tankene flyr i hodet mitt konstant. Den siste måneden har vært en stor psykisk belastning for meg. Min mor skulle vært hedra med en heders pris, det er ingen overdrivelse når jeg sier at hun er den beste moren jeg noen gang kunne drømt om i mine villeste drømmer.

Lasse 6.jpg

Hun har vært den snilleste og sterkeste kvinnen jeg kjenner. Hvordan hun har taklet livet med to funksjonshemmede barn helt alene er noe for seg selv. Hun har alltid hatt oss hjemme, og jobbet seg ihjel når vi var på skolen, og jobbet enda mer når hun kom hjem igjen. Stelt oss begge to hver eneste dag, hun fikk aldri noen ordentlig søvn, da begge både jeg og Per måtte snus regelmessig gjennom en hel natt.

Ved at du gir et bidrag ønsker jeg at mamma skal få en fin minneverdig begravelse, da jeg økonoimsk ikke klarer dette selv. Jeg vil alltid gjøre det beste for mamma, og dette er det minste hun fortjener. Mamma tar sitt siste åndetrekk her i stua hvor vi bor. Mamma ville ikke ligge på noe sykehjem eller sykehus. Hun ville gjerne få lov til å dø hjemme hvor jeg og hvor hunden vår er. Det er mammas siste ønske.

Lasse 5.jpg
Ruth har tatoverte sønnene og svigerdatterens navn på armen.

Lasse Barthel og mamma Ruth gjorde et helt spesielt inntrykk på meg. De tatoverte kroppen begge to. Da sønnen Lasse tatoverte en rekke budskap på kroppen, bestemte mamma Ruth og gjøre det samme. Den viktigste tatoveringen inneholder tre or: sønnene Per og Lasse og svigerdatteren Line.

- Det hele var Lasses skyld, sa Ruth Barthel i Drammen. - Det var så moro at han fikk seg mange tatoveringer. Han er en modig gutt. Siden han våget, vågde jeg, også. Nå er jeg hekta.

Barthel.png
Bilde fra NRKs film om Per og Lasse Barthel.

SE HER: NRKs FØRSTE DOKUMENTAR OM BRØDRENE LASSE OG PER.

Lasse Barthel har jobbet en rekke år som IT-konsulent på Uloba SAQ. Hans avdøde bror, Per, var også sterkt engasjert i Uloba. De har jobbet er nesten siden starten. Uloba - Independent Living Norge SA er en norsk ideell organisasjon etablert som et samvirke for og av funksjonshemmede som har borgerstyrt/brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Samvirket ble stiftet i 1991 for å fungere som arbeidsgiver for assistenter som jobbet i ordninger med BPA. Samvirket eies og drives av funksjonshemmede selv, ut ifra tanken om likemannsarbeid.

SE HER: NRKs DOKUMENTAR OM BRØDRENE LASSE OG PER 20 ÅR ETTER:

- Mor har alltid vært mot at jeg skulle tatovere meg, fortalte Lasse Barthel. - Hun var redd for at det kunne være farlig for sykdommen min. Jeg våget ikke å si det til henne da jeg bestilte min første tatoveringstime.

Lasse Barthel har en komplisert sykdom. Bruker han fagspråket sier han; Spinal muskelatrofi type 3, som er en sykdom som bærer navnet Werner-Hoffmans. - Mer folkelig sagt har jeg en medfødt muskel sykdom, eller funksjonsnedsettelse, som svekker musklene mine. Hjernen min klarer ikke å gi signaler til musklene mine sånn at de klarer å jobbe på egenhånd slik som muskler skal fungere på et frisk menneske. Min bror Per Barthel, hadde samme sykdommen som meg, men var ikke så hardt rammet som meg.

Barthell 10x.jpg
Ruth Barthel har tatovert livets tre på leggen sin.

Jeg var livredd da jeg tok den første tatoveringen, fortsatte Lasse Barthel. - Jeg liker ikke sprøyter og nålestikk, jeg har dårlig erfaring med å bli stukket. Legene fikler alltid når de skal ta blodprøver av meg. Å ta en tatovering var som å bli stukket med massevis av nåler. Det var skremmende. Jeg fryktet at det skulle være ekstremt vondt. Og så var det ikke så vondt som alle sier. Men jeg er av den kaliber at jeg alltid må prøve ut ting. Jeg ble besatt av tatovering. Jeg syntes det var en deilig smerte.

Ruth Barthel er stolt av sønnen som våget å tatovere seg når han har en såpass alvorlig sykdom. - Jeg var skeptisk og redd for hva dette kunne bringe med seg, sier hun. - Han kunne få infeksjoner, sykdommen kunne forverre seg eller at han kunne få en blodforgiftning. Han er mer sensitiv for komplikasjoner enn andre.

- Først reagerte du med litt sinne, for å være ærlig, ler Lasse Barthel. – Du syntes det var galskap. Men etter hvert skjønte du at det ikke var tull fra min side. Dette betydde noe viktig for meg.

Lasse 3.jpg

- Jeg husker godt min første tatovering, en natostjerne på underarmen. For meg står NATO for tryggheten i en gal verdenen. Så fortsatte det med arbeidsgiveren Ulobas logo, onkelbarnas navn og våpnene mine. Det ble en slags basill, jeg måtte bare fortsette.

De fleste tatoveringene er på armer og ben, i tillegg har han en stjerne på tungen. På innsiden av leppen har en tatovering av gammel kjærlighet.

- Jeg stopper ikke før kroppen min er full, sa han.

Lasse Barthels lagde et portrett av sin mor på brystet. - På den måten vil jeg minnes henne resten av livet. Hun har vært verdens snilleste mamma. Hun har oppdratt to sønner i elektrisk rullestol. Hun har stilt opp for oss i alle årene. Jeg takker henne for at vi har blitt de gutta som vi er i dag. Hva hadde vi vært uten henne? Uten henne hadde min bror Per og jeg sittet på en institusjon i dag, og hvordan hadde våre liv vært da?

Det er alle tiders å være mor til Lasse, sa mamma Ruth tilbake. - Er jeg sår og nedfor vet han hvordan han kan trøste meg. Det har vært min livsoppgave å være sammen med ham, jeg kunne rett og slett ikke leve uten guttene mine, Lasse og Per. Uten dem hadde det ikke vært noe liv i det hele tatt.

For å vise denne kjærligheten tatoverte Ruth sønnene og svigerdatterens navn på armen. – Da er de sammen med meg hele tiden, sa hun og fortsatte. - En dag vil jeg dø. Jeg er redd for hvordan de skal klare seg uten meg. Jeg håper vi fremdeles får ha mange år sammen.

- Jeg synes mor har en svært menneskelig tankegang, sa Lasse Barthel stille, - det er sånne tanker man får når man blir eldre. Vi er sterkt knyttet til hverandre. I likhet med mor, begynt å tenke på at livet og årene går så alt for fort. Disse tankene skremmer meg litt, samtidig må jeg innse at jeg en gang skal miste henne.

Jeg har hatt et rikt liv, jeg ville ikke vært foruten det, sa Ruth Barthel. - Vi er uvanlige mennesker. Det ble annerledes bånd enn hos en vanlig frisk familie.

Ruth Barthel fikk sin første tatovering da hun var 77 år. På den ene leggen har hun en sommerfugl, på den andre en bjørk. – Når Lasse har spurt, har jeg alltid sagt at han er født under et bjørketre, sa hun. - Han har aldri kunnet gå eller løfte på armer og benene. Da var mitt beste svar å si at han ble født under et bjørketre. Det er mye liv i en bjørk, og det har alltid vært mye liv i ham. Av de to guttene mine, er det Lasse som har gjort mest ugang, han har vært problembarnet mitt. Han har alltid utfordret seg selv og omgivelsene.

- Jeg har vært en spesiell gutt, jeg må innrømme det, sa Lasse. - Jeg skyter med pistol og revolver, jeg har syv håndvåpen og er medlem av to skyteklubber, og bruker munnen når jeg skyter. Jeg er medlem i en MC-klubb og har planer om å skaffe meg en spesialbygd Harley med sidevogn, slik at jeg kan heises fra rullestolen og over på sykkelen. Den Harleyen skal jeg også ha som tatovering…

TEKST OG FOTO: ØYVIND RISVIK.

Address

  • Adresse:
  • E-post:
  • Tlf.:

Our company

Our services

Pellentesque habitant morbi tristique senectus et netus et malesuada fames ac turpis egestas.