DRAMMEN. Levi Henriksens siste, Som vi forlater våre skyldnere, er en bok som røsker godt opp i sjela og etterlater meg på ingen måte upåvirket. I utgangspunktet handler boken om begjær og det tiende bud i Bibelen. Men det handler også om så mye mer…
BØKER JEG HAR LEST. Levi Henriksens bok Som vi forlater våre skyldnere har som utgangspunkt Det tiende bud: Du skal ikke begjære din nestes ektefelle, eller hans arbeidsfolk eller andre som hører din neste til, og som inneholder tre noveller, eller rettere sagt, tre historier, mer alvorlig og komplisert - og humoristisk - enn den andre.
Jo, mer jeg får fordøyd innholdet, jo mer blir jeg grepet – og forundret. Det oppstår mange underlige historier i en pinsevennhjerne. Han bruker sin oppvekst i en pinsemenighet så bevisst at det nesten vipper over til noe magisk.
Den første historien handler om 12 år gamle Markus som er forelsket i Pauline, som kompisen Aksel flørter med. Og så dukker en Apachesykkel opp og skaper misunnelse, kall det gjerne begjær. Og på et forunderlig vis henter Levi Henriksen gudstroen inn og det blir en historie om forholdet mellom riktig og galt, sånn kristenmoralsk sett.
Apache er en vakker liten historie, kanskje en av de vakreste historiene om et kjærtegn jeg har lest.
Du er søt, sier Pauline og bøyer seg frem for å gi Markus en klem: «Hun lukter litt hund, men mest vår. Jeg våger ikke å lukke øynene, for da er jeg redd jeg vil miste balansen. Kinnet hennes er varmt og mjukt, og hun lener hele vekta av kroppen sin mot min. Jeg vet ikke hvor lenge vi står slik, men tror sola står på samme sted på himmelen selv om det føles som om det har gått flere år da hun snur seg og går. – Vi sees, sier hun…»
Og klemmen etterlater seg noe ungdommelig gjenkjennelig. «Det gjør ikke noe at det regner fordi sola skinner så sterkt inne i meg. Som første sida i ei bok jeg har gledet meg til å lese. Begynnelsen på sommerferien. Det å åpne bildøra på et sted der jeg aldri har vært før. Som å komme hjem etter å vært borte i flere uker. Samtidig er det mye mer enn alt dette på en gang…».
Det er så vakkert enkelt og gjenkjennelig at jeg nesten må grine. Jeg kunne stoppet å lese boken her…
Andre historie i Levi Henriksen bok Som vi forlater vår skyldnere heter Kanoner under roser og handler om to brødre, Enok og bestevennen Seth, som har fulgt hverandre hakk i hæl gjennom hele oppveksten og som dør av hjerneslag. Før det forelsker den ene broren seg i den andre brorens kjæreste. Da blir lojaliteten satt på prøve. Å være vokst opp i det vi kan kalle et lettere overmøblert kristen hjem, som frafalne sønner av en profilert pinsevenn, er heller ikke det enkleste. Da skjer noe uventet.
For helt uventet og ut av det blå kommer Seth med sitt livs forslag til broren Enok, som sliter med å bli far, og som i en absurd situasjon, hvor de står over en punktert elgvom etter å ha skutt storoksen, spør: vil du gjøre kona mi gravid? Hun ønsker seg barn, det gjør jeg også, og du og jeg er samme blod.
Den innfallsvinkelen, i all sin enkelthet, har jeg aldri hørt om.
Men det er bare å fortsette til tredje og siste historie, den korteste, Redningsmannen er oppstanden. Vi går fremover i alder og visdom. Eller kanskje vi skal kalle det uviselighet?
En pinsepastor, Melkior, la oss kalle ham en menighetsforstander, har et hemmelig forhold til en gift og ulykkelig kvinne, Emily. Hun dør av hjertestans i sengen hans, og gode råd er dyre. Pikant tema, ikke sant?
Og det slutter ikke der. Det blir et virvar uten like. Når et begjær er inne i bildet, oppstår det problemer langt ut over det forventede. Midt oppe i det hele har Levi Henriksen en befriende galgenhumor: «Jeg kler på meg ved siden av senga og holder på å trampe på de brukte kondomene. Hvis jeg slipper dem i do her over bedehuset, vil jeg garantert tette de gamle, gebrekkelige rørene, så jeg lager en ballongknute på hver av gummiene, det siste som er igjen av Emily og meg sammen, og legger dem i lårlomma på buksa", forteller hovedpersonen.
Det er Levi Henriksens fiktive og virkelige verden, hans før- og nåhistorie, det ofte dreier seg om i hans forfatterskap. Og jeg innrømmer det glatt. Ofte er det min egen historie han pirker i, røsker opp i, på godt og vondt. Det er magisk på hvilken måte han nærmer seg sin egen sjel på. Som også er min sjel, her er det mye å ta tak i. Han pakker sin fortid inne på en sprudlende, morsom, nostalgisk og varm måte.
Men her er det ikke bare lettlivet kristelig humor han driver på med, det er alvor, dødsens alvor. Derfor elsker jeg Levi Henriksens forfatterskap. Denne miksen fenger.
Og de som skulle fristet til å tro at begjær, bokens tema, bare handler om sex, må tro om igjen. I et intervju i Vårt Land sier han så typisk: I pinsemenigheten der jeg vokste opp, lærte vi at vi ikke skulle hige etter materielle ting. Vi var opplært til at Jesus kom og hentet oss hvert øyeblikk. Derfor var det en synd å ønske seg en kul sykkel, den vil jo bare bli stående igjen.
Og han fortsetter: Møtene ble gjerne avsluttet med følgende hilsen: «Vi ses neste søndag!» - etterfulgt av en kunstpause, og følgende ord – «om ikke vår herre og frelser kommer og henter oss innen da».
Det er en slags avslørende kristenverden i teologen Ole Hallesby ånd. Som i en tale, som ble overført direkte i NRKs radiosending, stilte spørsmålet: Hvordan kan du som er uomvendt, hvordan kan du legge deg rolig til å sove om kvelden, du som ikke vet enten du vågner i din seng eller i helvede?.
Han advarte Norges såkalte uomvendte med at «du vet at om du stupte død ned på gulvet nu, så stupte du rett i helvede!»
Jeg selv er vokst opp med trusselen om at det kunne hende at noe forferdelig ville skje når jeg våknet neste morgen. Ikke rart jeg var redd for Gud og Jesus og ulver under senga. Kall det gjerne usikkerhetens evangelium.
Men gjennom Levi Henriksens bøker får jeg denne usikkerhetens evangelium på avstand. Ved hjelp av hans sprudlende referanser til språket i en frimenighet, med varme og nostalgi, litt på grensen til kristen galskap, formidler han sin og likesinnedes gudstro. Det er noe som begeistrer meg.
TEKST: ØYVIND RISVIK