DRAMMEN. Da jeg leste Liv Ullmanns bok Forandringen, stoppet jeg opp ved filmen om hennes liv med filmskaperen Ingmar Bergman. Det førte meg inn i filmsamarbeidet mellom to sterke personligheter. Og jeg stoppet til slutt opp ved fem av det genuine parets fantastiske filmer.
INGMAR BERGMAN OG LIV ULLMANN. Denne uken har vært en intens Ingmar Bergman-uke. Hvor jeg har sett filmen Liv & Ingmar, lest hans bøker Lanterna Magica, Søndagsbarn, Tre bøker, sammen med Maria von Rosen, halvsøsteren til Linn Ullmann, Bergmans datter, og boken om hans filmer, Bilder. Jeg endte opp meg en av Liv Ullmanns selvbiografier, Berøringen. Og nå har jeg sett fem av hans aller beste filmer: Persona, Skammen, Hviskninger og rop, Scener fra et ekteskap og Høstsonaten. Det ble en intens uke sammen med Liv Ullmann og Ingmar Bergman.
Jeg siterer fra boken til Liv Ullmann, Berøringen: I dag har Ingmar og jeg støtt i hop.
Han er svart i ansiktet når han ser meg forsvinne til lunsj med en journalist. Han roper meg tilbake og hveser: «Jeg er så trøtt, jeg er så trøtt av deg og dine jævla journalister». Og jeg hveser tilbake: «Og jeg er så lykkelig fordi du ikke bestemmer så meget som så over meg. At jeg slipper å se ansiktet ditt hele døgnet – nu når jeg virkelig ser hvem du er»!
Vi skilles i sinne – han går til sin garderobe og til sin sure rømme og jeg til mitt intervju hvor jeg for tusende gang må svare på hvorfor det er så fantastisk å samarbeide med Ingmar Bergman. Og da det er over går jeg til min garderobe og ler fordi jeg ser oss to stå der i korridoren og skrike taust til hverandre – mens journalisten med blanke øyne tror seg overvære et benådet samarbeide.
…
Vi har vårt sinte, men det får aldri smitte over på vårt arbeide.
Bare komme ut i små puff – når det er nødvendig.
Og lenger ut i boken forteller Liv Ullmann videre:
Å filme med Ingmar er å gå på oppdagelsesferd i mitt indre. Å få lov til å gjøre alt det jeg i min ungdom drømte om å virkeliggjøre.
Kaste masken og vise hva som finnes bak den.
Kameraet kommer så nær – og det er meget av meg selv som fanges opp.
Nærmere tilskueren enn i noe annet media – stilles mennesket til skue på filmduken.
Kamera møter meg mere avslørende enn elskeren som tror han har lest mine tanker.
Selv når jeg innbiller meg at jeg viser en rolle, så kan jeg aldri helt skjule hvem jeg er, hva jeg er.
Jeg går til Ingmar Bergmans filmer med et helt annet utgangspunkt etter å ha lest Liv Ullmanns bok – om hennes opplevelser, og et ørliteoppgjør, med den geniale filmskaperen.
PERSONA
Ingmar Bergman skrev i 1964 manuset til filmen Människoätarna med en liten rolle for Liv Ullmann, men den ble skrinlagt da han ble syk. Etter hvert skrev han et nytt manus hvor Ullmann hadde en av de to hovedrollene. Persona (1966) handler om skuespilleren Elisabet Vogler (Ullmann) som bryter sammen etter en forestilling på teateret, og blir taus. Sykepleieren Alma (Bibi Andersson) blir hennes fortrolige venninne, og de blir gradvis mer og mer avhengige av hverandre.
SE HER: Persona - trailer.
SE HER: Persona - hele filmen
Persona ble Ullmanns internasjonale gjennombrudd. «For første gang møtte jeg en regissør som lot meg uttrykke følelser og tanker som ingen andre hadde oppdaget i meg før. En regissør som med fingeren på pannebrasken hørte tålmodig etter og forstod alt jeg forsøkte å uttrykke. Et geni som skapte en atmosfære hvor alt kunne skje – også det jeg ikke hadde tiltrodd meg selv.»
HØYDEPUNKT: Et filmatisk høydepunkt er når Ingmar Bergman benytter seg av en optisk effekt hvor han lar de to kvinnenes ansikter smelte sammen til ett. Det er en skremmende visjon om at identiteten er i en tilstand av total oppløsning.
SKAMMEN
I 1968 og 1969 spilte Liv Ullmann i tre Bergman-filmer som utgjorde «Fårö-trilogien». De tre filmene, Vargtimen (1968), Skammen (1968) og En pasjon (1969), skildrer tre ulykkelige ektepar (Liv Ullmann og Max von Sydow) som enten slites fra hverandre, eller finner sammen. De to spiller et ektepar hvor kjærligheten vakler.
SE HER Skammen - trailer.
SE HER: Skammen - intervju med Ingmar Bergman.
Liv Ullmann og Max von Sydow er uforglemmelige i den berømte scenen hvor de opplever den siste rest av hjemmets lykke, før krigen melder sin ankomst. Filmen er utrolig dyster, men vakker og veldig skremmende, selv den dag i dag.
«Ullmanns ansikt i nærbilde fyller hele filmduken. Og under monologen på drøyt fem minutter endrer ikke bildet seg. I stedet gjennomgår skuespillerens ansikt en total forandring. Hun begynner fortellingen med en leende åpenhjertighet og lar med den største selvsikkerhet minnene strømme. Når hun skal fortelle om bilulykken, blir hun alvorlig. Farven forsvinner fra ansiktet. Øynene blir livløse, får røde render av fortvilelse. Det synes ikke å være grenser for Ullmanns evne til å leve seg inn i sine roller.»
HØYDEPUNKT: Sven Nykvists sort/hvitt fotografering er storslått, enten det er intense nærbilder av ansikter eller brennende trær.
HVISKNINGER OG ROP
I 1972 spilte Liv Ullmann i Bergman-filmen Hviskninger og rop, om en søskenflokk som gjenforenes når en av dem får kreft. Søstrene Karin og Maria sitter på dødsleiet til søsteren Agnes og hennes pleier Anna. Agnes dødskamp vekker forakt hos søtrene.
SE HER: Viskningar och rop - tre klipp fra filmen.
Ettersom historien utfolder seg dukker det opp gamle intriger som ikke har grodd; utroskap, misunnelse, misnøye, med mere. Selv om en av søstrene ligger for døden, vris spenningen mot de mange ukjente hemmelighetene og de konfliktene som bryter ut.
Filmen består også av en rekke flashbacks som bidrar til å beskrive hver enkelt personlighet. Disse tilbakeblikkene gir dermed større forståelse for hvordan hver enkelt karakter forholder seg til / takler de siste dagene til Agnes. Fortiden og nåtiden smelter sammen.
Filmen er karakterisert som et kammerspill.
HØYDEPUNKT: Igjen er det fotografen Sven Nykvist som imponerer. Han fanger solstrålene gjennom grenene i trærne og tåken. Kameraets plassering og bruken av lyd og farge er storslagen i all sin intimitet. Det er fargene jeg husker best etter å ha sett dette høstens mesterverk. Den røde fargen som dominerer inventaret og veggene er i skarp kontrast til de stilige kjolene som de fire kvinene elsker å gå i.
SCENER FRA ET EKTESKAP
I 1973 spilte hun mot Erland Josephson i Bergman-serien Scener fra et ekteskap. Liv Ullmann spiller skilsmisseadvokaten Marianne som lever i et harmonisk samliv med læreren Johan (Josephson). Små, tilsynelatende ubetydelige hendelser bidrar imidlertid til at ekteparet glir stadig lengre fra hverandre.
SE HER: Scener ur ett äkteskap - flere klipp.
Bergman laget først «Scener fra et ekteskap» som tv-serie. Skilsmissedramaet ble en heftig snakkis da det utspilte seg på skjermen. Serien utløste en telefonstorm til familievernkontorer. Opphavsmannen selv, Ingmar Bergman, ble også nedringt og måtte skaffe seg hemmelig nummer. Alle ville diskutere sine egne parforhold.
HØYDEPUNKT: Sjelden har samlivsbruddets runddans av løsrivelse og tiltrekning, ømhet og avsky blitt skildret med en slik intensitet og varme som i Ingmar Bergmans humoristiske skilsmissedrama.
HØSTSONATEN
I 1977 spilte Liv Ullmann i dramafilmene Ormens egg (regissert av Bergman). Året etter kom den foreløpige avslutningen av samarbeidet mellom Ullmann og Bergman med dramafilmen Høstsonaten.
SE HER: Høstsonaten - trailer.
Etter å ikke ha sett hverandre på syv år gjenforenes Charlotte (Ingrid Bergman) og hennes datter Eva (Liv Ullmann) i sistnevntes hjem. Moren, som er en kjent konsertpianist, sørger over tapet av sin mannlige venn. Da Eva fikk vite om dette, ble hun grepet av en plutselig impuls til å invitere moren hjem til seg. Hjemme hos Eva bor også hennes sterkt handikappede søster, Helena (Lena Nyman), som hun har hatt omsorg for i to år. Moren kjenner ikke til dette. Hun tror at Helena pleies på det sykehuset der hun etterlot henne. Møtet mellom mor og datter blir meget opprivende. Oppdemte følelser av kjærlighet og hat velter fram under en nattlig samtale.
HØYDEPUNKT: Jeg vet ingen filmskaper som kan beskrive svik, fravær av kjærlighet, den skjulte fortiden, og at er det for sent å rette opp i det som gikk galt. I Høstsonaten utforsker Ingmar Bergman hva som kan skje når siviliserte mennesker ikke aksepterer sine primitive sider.
Liv Ullmann ble deretter tilbudt hovedrollen i Bergman-filmen Fanny og Alexander (1982), men takket nei fordi den kom i konflikt med innspillingen til TV-serien Jenny. Ullmann har i ettertid angret på dette karrièrevalget.
TEKST: ØYVIND RISVIK. KILDE: WIKIPEDIA, FORANDRINGEN OG 1001 FILMER DU MÅ SE FØR DU DØR.