MAGNUS TAKVAM: Mor skrev for å kunne leve

Magnus 2_edited

OSLO. Det er to mennesker jeg har stor respekt for. Barndommens radiostemme, Marie Takvam, og sønnen Magnus, NRKs eminente politiske kommentator. Nå har Magnus Takvam skrevet boken om sitt forhold til moren, en av Norges fremste, mest kompliserte og utfordrende, lyrikere.

Magnus 4.jpg
Magnus Takvam.

MINNER OG MENNESKER. Marie Takvam var en stor og folkekjær dikter, og en person som gjorde inntrykk på alle som møtte henne. Livet hennes ble etter hvert preget av alkoholproblemer og alvorlig psykisk sykdom.

Vi satt i Bibliotekbaren på Hotel Bristol for noen år siden, Magnus Takvam og jeg. Jeg skrev en serie om kjente menneskers forhold til sin mor i magasinet Vi over 60.  Mitt intervju med NRKS respekterte politiske kommentator ble både intenst og gripende. - Min familie prioriterte ikke det materielle, sa han. - De andre i klassen hadde huset fullt av blanke ting. Vi hadde det mer nøkternt.

- Jeg spurte mor om vi var fattige, fortsatte han. - Nei, du er rik, for du har gode evner, og det er det som teller, svarte mor. Det svaret var jeg så fornøyd med at jeg fortalte det til mine klassekamerater. Muligens opplevde de meg som høy på pæra av den grunn!

- At mor var en kjent person var i begynnelsen en positiv ting. Hun hadde status og anerkjennelse. Da hun var i barnetimen, var det noe jeg kunne stå for i barneflokken, det var noe å være stolt av.

Magnus 5.jpg
Boken Hun skrev for å kunne leve. Min mor, Marie Takvam av Magnus Takvam. Kagge forlag.

Jeg går et øyeblikk innom Kagge forlags presentasjon av Magnus Takvams nye bok «Hun skrev for å kunne leve. Min mor, Marie Takvam». Der fortalte Magnus Takvam: Det er blitt en sterk historie om en sønn som går opp sin mors spor – med stor kjærlighet, men også med sorg og sinne over hvordan livet hennes utviklet seg. Boken er et fascinerende kunstnerportrett av en av våre største diktere, en fortelling om å forlate bygda for et sekulært, moderne byliv, og en fortelling om et sterkt bånd mellom mor og sønn.

25 år gammel og bare noen måneder etter at sønnen Magnus ble født i 1952, ga Marie Takvam ut sin første diktsamling.

Hun flyttet fra en liten bygd på Sunnmøre til storbyen rett etter krigen, etablerte seg raskt som en sentral nynorsk dikterstemme og ble en del av kunstnermiljøet i hovedstaden.

Magnus vokste opp med en mor full av liv og latter, men som tok livets alle spørsmål på det største alvor. Gradvis kom mer mollstemte toner inn, familien gikk i oppløsning på slutten av 1960-tallet, og Magnus ble boende alene med Marie. Kaotiske år fulgte, der høyt forbruk av alkohol til slutt førte til sammenbrudd.

Magnus 3.jpg
Familien Takvam samlet. Mor Marie, Magnus, lillesøster og faren,

Hun skrev for å kunne leve er en personlig og bevegende historie om en sønn som går opp sin mors spor, der hver side er fylt av kjærlighet til henne, fortalte Magnus Takvam i sin presentasjon av boken. Hvor kom uroen hennes fra? Hvordan kunne hun skape de vakreste dikt selv etter sammenbruddet? Dette er et fascinerende kunstnerportrett av en av våre største diktere, en fortelling om å forlate bygda for et sekulært, moderne byliv, og en fortelling om et sterkt bånd mellom mor og sønn.

Jeg fortsetter med mitt Vi over 60-intervju med Magnus Takvam: 

- Det var et nært forhold mellom mor og meg, fortalte han. - Nettopp fordi forholdet var så nært, opplevde jeg det nesten som et svik da hun på mange måter mistet kontroll over livet sitt, og dermed meg.

- Men jeg har aldri vært bitter av den grunn. Hun var tvers igjennom et godt menneske, hun var aldri beregnende og hadde aldri onde hensikter. I barndommen fikk jeg mye kjærlighet og omsorg. For meg er derfor regnskapet positivt. Jeg tror heller ikke det jeg har opplevd er mer traumatisk enn det mange andre har opplevd.

Magnus 2x.jpg

- Som barn har man intuitivt en oppfatning av å eie sine foreldre, fortalte Magnus Takvam videre. - Men det at jeg måtte dele mor med offentligheten, var komplisert. Hun prioriterte andre like høyt som meg, og jeg opplevde en slags sjalusi av den grunn. I tillegg eksponerte hun seg på en måte som var svært vanskelig for meg på det tidspunktet. I dag, som en voksen med distanse til det hele, ser jeg det annerledes. Poenget er at det var vanskelig i barndom og ungdom.

Magnus Takvam var 17 år da foreldrene ble skilt. Han ble boende sammen med moren Marie. - Hun gikk mye på byen, og jeg var overlatt til meg selv ganske ofte, forteller han. - Jeg hadde heldigvis i mange år besteforeldre som et trygt ankerfeste. Jeg var god til å spille fotball, og hadde flere voksenpersoner å forholde meg til her. I tillegg var jeg flink på skolen. Jeg hadde ting som kunne balansere de krevende periodene med mor, jeg hadde andre arenaer enn familien.

- Mor behandlet meg som en likeverdig person. Helt fra jeg kunne snakke tok hun mine spørsmål på alvor, og behandlet meg ikke som en unge som hun bare svarte for å få unna de krevende spørsmålene. Jeg spurte som barn gjør, om alt mellom himmel og jord, og hun svarte meg som en voksen. Hvor kommer Jesus fra, kunne jeg spørre? Hun ga meg en enkel forklaring, som jeg slo meg til ro med: det er et eventyr, det, Magnus.

- Slik var hun i forhold til alle mennesker, uansett hvilken status eller posisjon vedkommende hadde. Hun var ikke redd for maktpersoner, og var, slik jeg husker henne, fullstendig fri for fordommer.

- Da hun fikk problemer med å fylle den tradisjonelle morsrollen, forsvarte hun seg med at hun hadde gjort sin del av jobben ferdig: Nå må du greie deg selv, Magnus. Det var et brutalt svar som hun kanskje ikke helt maktet å innse rekkevidden av, jeg vet ikke. 

Min familie prioriterte ikke det materielle, fortsetter Magnus Takvam. - De andre i klassen hadde huset fullt av blanke ting. Vi hadde det mer nøkternt. Jeg spurte om vi var fattige. Nei, du er rik, for du har gode evner, og det er det som teller, svarte hun. Det svaret var jeg så fornøyd med at jeg fortalte det til mine klassekamerater. Muligens opplevde de meg som høy på pæra av den grunn!

- At mor var en kjent person var i begynnelsen en positiv ting. Hun hadde status og anerkjennelse. Da hun var i barnetimen, var det noe jeg kunne stå for i barneflokken, det var noe å være stolt av. I tillegg møtte jeg mange artige mennesker.

- Da jeg var ungdom og søkte fotfeste i livet selv, falt det sammen med min mors mest intensive periode ute på byen. Når jeg kom inn der hun var, hendte det ofte at hun skrøt hemningsløst av meg så alle kunne høre. Det var ubehagelig for en tenåring. Jeg følte at hun ville bruke meg som bevis for hva hun selv hadde fått til, kanskje.

Marie Takvam hadde, som de fleste kunstnere, en evne til å registrere, en hudløshet som gjorde  henne sårbar. Det var liten avstand mellom impuls og handling. I Vibeke Løkkebergs film Åpenbaringen viste hun frem sin middelaldrende rumpe. Noe Arne Hestenes i Dagbladet ikke tålte. Rumpefeiden ble et begrep.

- Jeg orket ikke å se filmen den gang, fortalte Magnus Takvam, og jeg har ikke hatt behov for det senere heller. Hun eksponerte seg i en rolle som kolliderte med det å ha henne som mor.

Om hans mor ble misbrukt av menneskene rundt henne?  - I den første stormen omkring filmen forsvarte hun det hun hadde gjort på en intelligent måte, svate han. - Med tiden tror jeg likevel at hun angret på rollen. Konsekvensen var nemlig at denne filmen bidro til å overskygge hennes viktigste bidrag som kunstner, som jo uten tvil er hennes dikt gjennom mange tiår.  Jeg tror hun var bevisst hva hun var med på, men overskuet ikke konsekvensene.

Marie Takvam hadde kunstnerens sårbarhet. -  Men hun betalte en ganske høy pris for det, blant annet det problematiske i å holde på nære relasjoner, sa Magnus Takvam. -  Den motstanden og konflikten det innebærer å utvikle en nær relasjon, er krevende for en som er fullstendig hudløs. Hun var alltid omgitt av beundrere og venner da hun var på høyden kunstnerisk, men etter hvert ble hun ensom, og gradvis redusert psykisk og fysisk. På 1990-tallet kom hun på institusjon, hun ble tatt hånd om av langtidspsykiatrien.

- Det som var sårt for oss å observere, var at en person som hadde hatt tanken og språket som fundamentet i livet, år for år mistet denne evnen. Det var ikke alltid lystbetont å besøke henne på sykehjemmet de siste årene. Det paradoksale var at hun selv ikke så sin egen situasjon som tragisk, men levde rimelig greit med den.

Jeg har kanskje arvet kunnskapstørsten om hva som skjer i verden etter min mor, sa Magnus Takvam. - Jeg har også arvet noe av den samme sensitiviteten. Jeg er veldig oppmerksom - altfor oppmerksom vil jeg si - på hva omgivelsene mener om meg. Og så finner jeg glede i å uttrykke meg, selv om min arena er langt mer fylt av kompromisser og styrt av andre, enn det som var tilfellet for henne. Det jeg er mest glad for, er nysgjerrigheten og interessen for omgivelsene og verden rundt. Jeg opplever et behov for å forsøke å forstå det som skjer, og ikke bare godta første forklaring. Klarer jeg å holde på den gløden, har jeg ikke så mye å bekymre meg for.

TEKST: ØYVIND RISVIK. FOTO: ØYVIND RISVIK, KAGGE FORLAG/ CELINA OIER OG PRIVAT.

Address

  • Adresse:
  • E-post:
  • Tlf.:

Our company

Our services

Pellentesque habitant morbi tristique senectus et netus et malesuada fames ac turpis egestas.