NORDBYEN I TØNSBERG. Margaret Skjelbred må tilbake til sin far, lekpredikanten, som med sine seks års skolegang ikke hadde lest en «verdslig bok». Likevel var han et oppkomme av sitater og dikt, ikke minst fra Terje Vigen Det er her fars stemme løfter seg. Dette er et intervju jeg hadde med Margaret Skjelbred i min serie Bokormen i Vi over 60.
KLIKKANNONSE VI OVER 60.
-----
MINNER OG MENNESKER. Å fortelle deg om «min største leseopplevelse», nei, det er sannelig ikke lett når jeg har hatt så mange! Og mange har det jo blitt, gjennom et langt liv. Det begynte tidlig, også for meg som vokste opp i et haugianerhjem uten andre bøker i hyllene enn bibel, salmebøker og svartryggede huspostiller. Dem ble det lest høyt fra under den daglige husandakten. Om noe har formet meg, må det vel være det skjebnetunge budskapet, gotisk skrevet på flortynne papirsider.
(Denne artikkelen er mer enn ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon).
I dag er Margaret Skjelbred en prisbelønnet forfatter med lesere i Tyskland, Sverige og Danmark, i tillegg til en stor leseskare her hjemme. Hun er utdannet psykiatrisk sykepleier, og arbeidet i nesten tyve år ved Vestfold Sentralsykehus. I 1983 debuterte hun litterært med diktsamlingen Det er aleine du er. Hun har utgitt diktsamlinger, romaner og barnebøker. Hun har også vært kåsør og laget radioprogrammer basert på barnebøkene for NRK. Skjelbred har arbeidet heltid som forfatter siden 1990, og fikk i 2004 et gjennombrudd hos publikum med romanen Gulldronning, perledronning. Forfatterskapet har innbrakt henne flere priser.
Hennes fem siste bøker er Hadde jeg vinger, Det lir mot kveld; Kristinas reise. To sonettkranser, Jeg fant. Dikt og Du skal elske lyset.
- Likevel er det nok andre bøker enn svartryggede huspostiller som har betydd mer for meg, ikke minst alle de vi fikk lov til å låne på skolebiblioteket, sier forfatter Margaret Skjelbred og utbryter: Velsignet være norske skolebibliotek!
- Der fant jeg også Davy Crokett, som ved et rent under gikk under den moderlige radarkontrollen, noe boken om samejenten Laila ikke gjorde, siden det var bilde av en heftig omfavnelse på omslaget.
Margaret Skjelbred må tilbake til sin far, lekpredikanten, som med sine seks års skolegang ikke hadde lest en «verdslig bok». - Likevel var han et oppkomme av sitater og dikt, ikke minst fra Terje Vigen. - Hvor mange ganger har ikke jeg og resten av søskenflokken vandret gjennom skogen mens fars syngende stemme siterte alle de førtitre versene over hodene våre, sier hun.
- Mor, med smultkokte krabbelurer i nistesekken, falt inn på de versene hun husket. Det gjorde vi barna også etter hvert. Kanskje var det her den vokste fram, min sans for rim og rytme – og min evne til å lære utenat.
Margaret Skjelbred kan det fortsatt utenatt, dette store, episke diktet til Henrik Ibsen, første gang publisert i Nyttaarsutgave for Illustreret Nyhedsblads Abonnenter i 1862.
- Terje Vigen var losen som rodde i sin lille sjekte fra sørlandskysten til Danmark under Napoleonskrigen for å skaffe mat til sin sultne familie, sier hun og siterer: - «Gud vet, hans føring var ikke stor, tre tønner bygg, det var alt».
- Den er ikke stor, den føringen de har, de som i våre dager legger ut på havet «i åpen båt» heller, fortsetter hun. - For å skaffe om ikke tre tønner bygg, så en trygghet for seg og sine.
«Der bode en underlig gråsprængt en på den yderste, nøgne ø.» er de første linjene på Henrik Ibsens storslåtte dikt. Nordmenn har tatt ordene til seg som om det var en nasjonalhymne. Ingen av Ibsens berømte skuespill kan måle seg med dette diktet, som er en tidløs fortelling om kamp for verdier, om mot, kjærlighet og personlig utvikling.
Margaret Skjelbred forteller videre: Terje Vigen blir tatt av «den engelske Man of War, med ørneøyne fra mers» og satt i «prisonen», der han sitter i fem år, mens kone og barn sulter i hjel hjemme.
x.jpg)
- Og hun fortsetter: «Årene går, og han røkter sin dont som los på den ytterste ø», fram til den dagen en «engelsk yacht drev mot kysten inn, med revnet storseil og fokk».
- Terje Vigen gjenkjenner engelskmannen som for mange år siden tok ham til fange og «drev hans lykke på grunn».
Sjelden har vi fått en bedre innføring i Henrik Ibsens følelsesladde dikt: «Nu er det gjengjeldelsens time slår!» skriker Terje, men når «ladyen løfter sin datter høyt på armen, av redsel hvit», innser han at hevn er et dårlig alternativ.
Og Margaret Skjelbred fortsetter: - Han løfter «ærbødig barnet ned og kysser dets hender mildt». Nå er det over, konkluderer han, etter år med bitterhet, der han lå «som heiens halm og så i et brådyp stygt», kan han si.
- Og det er her fars stemme løfter seg: «Jeg gav det jeg hadde, – du tok alt mitt, og krev om du tror du har urett lidt, Vårherre som skapte meg slik.»
- La oss håpe de har evne til å vise det samme storsinn, de vi stenger grensene for i dag, om enn ikke med «den engelske Man of War», så med våre «ørneøyne fra mers».
Andre Brinks «Gribbenes land» er en like stor leseopplevelse hver gang jeg leser den, sier Margret Skjelbred. - Unge Elisabeth fra Cape Town gifter seg med en svensk oppdagelsesreisende og blir med på en ekspedisjon til indre Afrika.
- Det går fort galt: mannen forsvinner, hottentottene i følget gjør det samme, og Elisabeth tas hånd om av en rømt slave. Sammen begynner de den lange vandringen gjennom innlandet, mot kysten.
- I denne boka finner jeg alt, sier Margaret Skjelbred. – Jeg finner spenningen mellom svart og hvit, slave og fri, mann og kvinne. Men først og fremst er dette en vakker kjærlighetshistorie. Selv om den ender i svik, og en like vakker skildring av et landskap jeg synes jeg kan se, høre, smake og lukte uten noen gang å ha satt min fot i Sør-Afrika.
- Sigurd Hoels Veien til verdens ende er også ei bok som sitter i minnet. - Sammen med Torborg Nedreaas’ «Musikk fra en blå brønn» er den for meg en av de sterkeste barneskildringene i norsk litteratur. Å skildre verden fra barnets ståsted, hos Sigurd Hoel bokstavelig talt fra under bordhøyde, er en vanskelig kunst. Kanskje må man være nær sin egen barndom for å leve seg inn i det fiktive barnets.
- Begge disse forfatterne gjør det i alle fall med stor innlevelse og overbevisning.
TEKST OG FOTO: ØYVIND RISVIK.