OSLO. Thor Heyerdahl var Marians pappa. – Han lærte meg å leve i pakt med naturen. Jeg har stor beundring for min far. Jeg blir nesten høytidelig når jeg forteller om hva han har lært meg i livet.
MINNER OG MENNESKER. Pappa var utrolig karismatisk, og alle tiet i han nærvær. De nøt å lytte på ham. Han var selv en meget god lytter, og fikk alle til å føle seg spesielle og nærme ham.
(Denne artikkelen er mer enn ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon).
Marianne Heyerdahl beundring for sin far, Thor Heyerdal, er stor. Hun ble nesten høytidelig når hun fortalte om hva han har lært henne av livet, om det å høre til i en større sammenheng. - Far har lært meg å respektere planeten vår, å leve i pakt med naturen og respektere alle mennesker uansett religion eller politiske oppfattelse.
SE HER: Marian Heyerdahls hjemmeside.
SE HER: Kon-Tiki Museet.
Han lærte meg å usynliggjøre grenser, og dermed føle meg som en verdensborger. Han var gavmild, idealist, nysgjerrig, åpen, ærlig, filosof, kunstner, senograf, pasifist, humanist, han brydde seg. Han var hundre prosent verdensborger!
Thor Heyerdahl, en vår tids mest kjente nordmenn. Etnografen, arkeologen, forfatteren og eventyreren som delte med en hel verden sine spektakulære reiser, med Kon Tiki, Ra og Tigris.
SE HER: Klipp fra Thor Heyerdahls Kon Tiki-ekspedisjon.
- Mor la alt til rette for at vi skulle kunne leve et knirkefritt liv hjemme, sier Marian Heyerdahl. - Sammen var far og mor det perfekte team, og de utviklet mye på kort tid. Den motstanden far møtte, pirret og næret han. Instinktet var gulroten hans. Han hadde en egen evne til å lytte. Han var sjenerøs både faglig og som menneske.
Plastikk var bannlyst
Marian Heyerdahls barndom var et eneste stort eventyr, et isolert eventyr. - Vi flyttet til en middelalderlandsby, Colla Micheri i Liguria i Italia, og levde i vår egen lille boble, omringet av steinmurer og olivenlunder, forteller hun.
- Plastikk, telefon og tv var lenge bannlyst i hjemmet vårt. Vi var selvforsynte med alt naturen kunne gi oss av grønnsaker og frukt. Vi hadde egen produksjon av vin og olje, egg og ost, og alt det som dyrene kunne gi oss. Sammen skapte mine foreldre et paradis i Colla Micheri.
SE HER: Historien om Kon Tiki.
Hvor like var du og Thor?
- Jeg er vel like sta og bestemt som han var, sa Marian Heyerdahl, - noe jeg ser på som positivt. Som kunstner og egen arbeidsgiver må jeg være målrettet og viljesterk. Hans kreative og kunstneriske side smittet over på meg. Jeg fikk være med da han bygget papyrusbåten Ra I, midt ute i Sahara ørkenen, rett foran pyramidene i Kairo, og da han brant Tigris i protest mot krigene som herjet i Oman-stredet.
Hva gjorde du med fars gode råd?
- Han fikk meg til å tenke selv. Han var opptatt av verden og mente at fremskritt kanskje gikk i feil retning. Han gjorde en stor innsats for miljø, fred og brobygging uten grenser og antirasisme. Verden var hans plattform, og det ble også min lekegrind.
Marianne Heyerdal var aldri flau over sin far. - Jeg var alltid stolt av ham. I all beskjedenhet hadde jeg jo den beste far ever!
SE HER: Marian Heyerdahls terrakotta-kvinner.
Hva har han lært deg om livet?
- Han har lært meg å gripe fatt i hvert eneste sekund i livet, at livet er som en Matroskas dukke, som jeg åpner en og en, helt til jeg finner den siste, innerst i maven. Nysgjerrigheten min slutter aldri. Den gir meg næring.
Ble far avgjørende for valg av karriere?
Min karriere tror jeg ble påvirket av mitt ønske om å bli boende i Italia. Som barn var jeg og mine søsken med på evinnelige måltider hvor de vi spiste sammen med, snakket fremmede språk. Vi barna fikk derfor papir og fargestifter for at vi skulle sitte pent og pyntelig ved bordet gjennom mange timer. Jeg modellerte små figurer som jeg brant i ovnen på kjøkkenet på 230 grader og malte med akvarellfarger.
- Det fysiske savnet er selvfølgelig tilstede, sa Marian Heyerdahl. - Når jeg klemmer brødrene mine, lukter det pappa, og jeg elsker det. Når jeg snakker med hans kone Jacqueline, deler vi de samme følelsene. Men jeg frykter ikke døden, jeg mistet min søster Anette i tidlig alder, hun smittet meg med sin styrke. Mor ble rammet av en langsom altzheimer, og jeg ønsket til slutt at hun skulle få slippe. Far døde på sotteseng med alle sine kjære rundt seg. Vakrere kunne det ikke bli. Nærheten vi hadde til far er der fremdeles. Savnet kan ingen ta fra meg!
TEKST OG FOTO: ØYVIND RISVIK.