MARIANNE-SAKEN: 40 år siden seks år gamle Marianne forsvant

Rugaas 2_edited

RISØR. 28. august 1981 forsvant seks år gamle Marianne Rugaas Knutsen utenfor Frydendal varehandel i Risør. Saken fikk stor oppmerksomhet nasjonalt, og satte dype spor i det lille lokalsamfunnet. Marianne er aldri kommet til rette igjen.

Rygaas 4_edited.jpg
Torunn Rugaas.

MARIANNE-SAKEN 40 ÅR. 30 år etter bortføringen intervjuet jeg Mariannes mamma, Torunn Rugaas. Nå i 2021 er det gått 40 år siden lille Marianne forsvant.

Seks år gamle Marianne Rugaas kom aldri hjem etter å ha vært på butikken for å kjøpe is. Hvordan har mamma Torunn Rugaas klarte å leve med at datteren forsvant?

(Denne artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet Vi over 60, er mer enn ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon).

Politiet gjennomførte over 2000 avhør og fikk inn over 700 tips. Flere mennesker var mistenkt og siktet i saken, men ingen ble dømt. Sture Bergwall, kjent som Thomas Quick tilsto å ha drept henne, men politiet fant aldri noe som kunne knytte ham til forsvinningsmysteriet.

Rugaas 1.jpg

- Hvorfor skulle akkurat jeg oppleve å miste et barn som jeg elsket så høyt, sa Torunn Rugaas. - Livet var urettferdig der og da, og det er en følelse jeg fremdeles har, selv om jeg har lært å leve med den.

Hun hadde grønne øyne, oppstoppernese og halvlangt mørkeblondt hår. Sommeren 1981 gikk seks år gamle Marianne ut døren på Frydendal Varehandel i Risør, en bygning som ligger like ved hovedveien inn til den lille sørlandsbyen. Hun hadde kjøpt to Kroneis og to poser med smågodt. Det var ikke mange dagene siden hun hadde begynt på skolen, og hun hadde på seg den fine kjolen hun hadde brukt første skoledag.

Det var ikke mer enn tre hundre meter fra kjøpmannen til hjemmet hvor mamma Torunn Rugaas ventet på veslejenta si.

Lille Marianne kom aldri hjem.

Rugaas 2.jpg
Marianne og lillesøsteren.

Den såkalte Marianne-saken ble en av Norgeshistoriens mest omtalte og mystiske forsvinningsgåter. Moren Torunn Rugaas nekter fremdeles helt å godta at datteren er død. - Så lenge ingen vet hva som skjedde, er det et ørlite håp om at hun lever.

Store letemannskaper ble satt inn, synske mennesker ble påkalt, det var tusenvis av tips og avhør. Ingen ting førte til at saken ble løst. Selv den svenske massemorderen Thomas Quick ble ikke trodd da han tilsto at det var han som hadde drept Marianne. Etter 25 år ble saken foreldet, men Torunn Rugaas har ikke gitt opp håpet. - Det er alt for mange ubesvarte spørsmål til at datteren min skal gå i glemmeboken, sa hun stille.

- Jeg glemmer aldri denne ettermiddagen 28. august 1981, fortsatte hun. - Panikken og redselen var på vei til å lamme meg. De første dagene var jeg bare opptatt av å lete etter henne.

Rugaas 5_edited.jpg

Torunn Rugaas hadde også fire måneder gamle Elsebeth å ta vare på hjemme. Hun måtte passes, stelles og gis mat. - I tiden etter at Marianne forsvant, levde jeg ene og alene for henne, fortalte hun. - Uten henne hadde jeg ikke vært her i dag. Det var henne som gjorde at jeg overlevde mentalt. Dag etter dag kjempet jeg en intens kamp for å holde meg oppe. Samtidig erfarte jeg at man ikke dør så fort av sorg.

Etter som Elsebeth ble eldre, var Torunn Rugaas alltid redd når datteren ikke kom hjem fra skolen innen avtalt tid. - Kom hun bare en halv time for sent, ble jeg hysterisk, men jeg viste henne det aldri. Jeg har det slik fremdeles, redselen kommer når noen jeg venter på, blir forsinket uten at jeg har fått beskjed. Engstelsen har aldri sluppet taket i meg.

De første årene etter at Marianne forsvant, måtte Torunn Rugaas ha psykiaterhjelp for å tørre slippe Elsebeth alene ut av huset. - En psykiater som jeg måtte skaffe meg selv, sa hun. - Det var ikke krisehjelp å få for 33 år siden. Denne psykiateren var flink. Etter som tiden gikk, ble jeg mer avslappet.

Rugaas 6.jpg

Torunn Rugaas spurte ofte seg selv hva Mariannes forsvinning hadde gjort med henne. - Jeg var bare 25 år, og hadde ikke vært voksen i mer enn fem år da hun forsvant, sa hun. - Ser jeg det positive i det, har dette gjort meg veldig nysgjerrig på livet. Jeg vil oppleve så mye som mulig. Jeg er nesten som et menneske som har fått diagnosen kreft og fått beskjed om at jeg skal dø. Plutselig er jeg blitt erklært frisk, og fått mulighet til leve livet på nytt igjen.

- Tankene på fremtiden opptar meg. Jeg tar meg ofte i å gruble over hvordan jeg har overlevd. Jeg kan også ta meg i å irritere meg over at noe slikt kunne skje meg. Hvorfor skulle akkurat jeg oppleve å miste et barn som jeg elsket så høyt. Livet var urettferdig der og da. Det er en følelse jeg fremdeles har, selv om jeg har lært å leve med den.

Jo eldre jeg blir, jo mer positivt klarer jeg å se på Mariannes forsvinning. Jeg kan si høyt og tydelig til meg selv: Torunn, du har lært så enormt mye i løpet av tretti år.

- Om Marianne hadde hørt meg, ville jeg ha sagt til henne: takk for hjelpen, for alle de årene du har holdt meg over vannet. Du er en del av styrken min.

KLIKKANNONSE VESTLIA RESORT

ANNONSE 11.jpg

- Det viktigste er at Marianne har gitt meg kunnskap om meg selv. Jeg er blitt en sterk person, jeg er blitt en åpen og hjelpsom person. Jeg er blitt mer selvsikker. Eller kanskje alt dette ganske enkelt har med alder og visdom å gjøre? Jeg kan ikke henge alt på Marianne, kan jeg vel?

De tretti årene siden Marianne forsvant, har preget Torunn Rugaas` forhold til barnebarnet Natalie. - Jeg har fått en slags form for seinreaksjon, sa hun. - Jeg er konstant engstelig for dem, noe jeg burde ha grepet mer tak i, det at jeg er redd for at noe hele tiden skal skje. Jeg har også fått litt panikkangst, og det irriterer meg forferdelig. Jeg ser ulykkene før de kommer. Jeg er også blitt redd for å dø, redd for å få en alvorlig sykdom.

Om Torunn Rugaas har ønske om gang å se Marianne igjen? - Hvis dette er det eneste livet, så er det forferdelig, sa hun. - Jeg går ikke så drastisk til verks at jeg tror jeg vil møte Marianne igjen. Men jeg tror på regresjon. Har jeg levd et komplisert liv til nå, vil jeg kanskje vil få det bedre i det neste livet. Men at jeg vil se igjen Marianne? Nei det tror jeg ikke.

Det er vanskelig å bli ferdig med det at Marianne forsvant. – Jeg har sagt mange ganger at jeg ikke vil stille opp til intervju, sa hun. - Men det er god terapi i å snakke om henne. Jeg blir sliten av det, men det er en god måte å være sliten på.

- Kanskje noen vet noe, kanskje det går an å finne nye spor? Om jeg bare har en prosent håp tilbake, holder jeg ved den ene prosenten. Det har skjedd mirakler før. Jeg er sikker på at det er noen som etter tretti år ønsker å lette på samvittigheten, eller vet noe de ikke har fortalt. Jeg har en jobb å gjøre, det er å stille opp for Marianne. Etter at saken ble foreldet er det bare meg hun kan stole på.

- Alle sørger over sine barn på forskjellige måter, det finnes ingen gode råd for hvordan man skal gjøre det. Jeg selv går ofte og surrer og prater med Marianne. Helt godt vil jeg ikke få det før jeg får svar på hva som skjedde med henne.

TEKST: ØYVIND RISVIK. FOTO: ØYVIND RISVIK OG PRIVAT.

Address

  • Adresse:
  • E-post:
  • Tlf.:

Our company

Our services

Pellentesque habitant morbi tristique senectus et netus et malesuada fames ac turpis egestas.