OSLO. Marte Gerhardsen fyller 51 år i dag, Gratulerer, marte, Landsfaderen og statsministeren Einar er Martes bestefar. - Gleden over naturen er noe vi barnebarna har videreført. Han kom fra fattige kår, var tynn og liten som barn og fikk alltid overskuddsbein når han ble sendt for å handle hos slakteren, han så tuslete ut.
KLIKKANNONSE VÆRTSHUSET BÆRUMS VERK.
-----
MINNER OG MENNESKER. Hvis det var ekstra fint vintervær, sa bestefar alltid: Nå har folk det godt, nå er det bra å leve i Norge. Derfor sier vi det fremdeles når vi er på tur og det er strålende vær med sol og blå himmel: Dette er bra for Norge! Nå koser alle seg.
(Jeg intervjuet Marte Gerhardsen for magasinet Vi over 60. Artikkelen er mer enn ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon).
- Jeg tror det går igjen i hele mitt engasjementet, at jeg må bry meg om det som er rundt meg.
Marte Gerhardsen er barnebarnet til landsfaderen Einar Gerhardsen. Hun er også datter av avdøde Rune Gerhardsen og Tove Strand. Mina er Martes søster.
- For meg var han først og fremst en god bestefar, sa hun. - Han levde til jeg var seksten år, og vi hadde alle somre- og påskeferier sammen på hytten hans. Han var en viktig del av min barndom. Jeg husker ham først og fremst som en leken mann.
SE HER: Einar Gerhardsen om fellesskap.
Og det gikk lenge før jeg skjønte hvem han var, hvor viktig han var for mange. Helt siden jeg var liten, kom ukjente mennesker bort til meg og fortalte historier om hvordan de hadde sett eller møtt han. Da skjønte jeg at han betydde mye for mange.
Einar Gerhardsens hytte lå ved Gålå i Gudbrandsdalen. - Vi gikk ofte på tur, og jeg holdt min lille hånd i hans store. Han pekte på kraftlinjen som skar gjennom naturen, og sa: Det der er fremskrittet.
Marte Gerhardsen var, og er, utrolig stolt av bestefar Einar.
SE HER: Einar Gerhardsen - formet av 30-åra og krigen.
- Han betydde mye for menneskene i Norge, for hele det norske samfunnet. Jeg kom nylig over et filmet intervju som ble tatt opp da han var en eldre mann. Det slo meg at han var så annerledes enn politikerne i dag, han var så beskjeden på egne vegne, han og konen Werna bodd i en enkel blokkleilighet. Retorikken var så annerledes enn det den er nå.
- Bestefar brukte enkle bilder. Noe av det vanskeligste etter siste verdenskrig, var at politikerne og befolkningen måtte gjøre ting i riktig rekkefølge. Hele Finnmark skulle bygges opp igjen. I intervjuet sa han det slik: alle måtte få brød før noen kunne få kake.
Einar Gerhardsen trivdes med barnebarna. - Jeg husker jeg satt på fanget hans og han skrelte grønne epler og delte dem i båter før vi fikk smake. Jeg følte en veldig omsorg. Det var spennende å ta på blodårene hans, de var så tydelige og store. Han var jo en gammel og rynkete mann da jeg var liten.
- Bestefar var opptatt av ulikhetene, fortsatte Marte Gerhardsen. - Han kom fra fattige kår, var tynn og liten som barn og fikk alltid overskuddsbein når han ble sendt for å handle hos slakteren, han så tuslete ut. Bestemor Werna kom fra særdeles fattige kår. Han hadde sett fattigdommen på nært hold. Det preget han veldig.
- Bestefar var en helt vanlig bestefar. Han var utrolig lite forfengelig. Han ble jo fort skallet og solbrent, og gikk med lommetørkle på hodet, med knuter i hver ende. Han var så nedpå, og var lite selvhøytidelig.
- Alle besteforeldre formidler verdier, fortsatte Marte Gerhardsen. – Det gjorde besteforeldrene mine, også. En ting er hva de sier, noe annet er hva de gjør. Bestefar ga ingen forklaring om Gud. Han var mer opptatt av naturopplevelsene og det å gå turer. Vi var aldri inne i hytta på Gålå. Faren min har fortalt en morsom historie fra da den svenske statsministeren Tage Erlander besøkte hytta. Han var der to tre dager, og alle måltidene foregikk utendørs, og til slutt sa han. Hva skal du egentlig med denne hytta, Einar, du er jo aldri innendørs?
For Marte var det dramatisk da Einar Gerhardsen døde. - Jeg bodde i Frankrike da jeg fikk beskjed om at han var døende. Begravelse var en sterk opplevelse. Da jeg dro tilbake til Paris, med bunker av aviser, satt jeg på badet og leste og gråt. Jeg hadde en ensom sorgprosess. Jeg savner bestefar fremdeles.
- Han var gammel og klar for å dø, han var mett av dage. Han ble 90 år, og var tydelig på at nå fikk det holde. Han var frisk nesten til det siste og vi alle rundt ham visste at han hadde levd et verdifullt liv.
- Likevel var det trist da han døde. Det var dessverre så mye jeg ikke fikk spurt ham om.
- Jeg skulle ønske han hadde sett barna mine. Jeg ville spurt ham om hvordan det er der oppe? Jeg ville at han skulle ha fortalt så mye mer om livet. Og så tror jeg at jeg ville sagt TAKK!
TEKST OG FOTO: ØYVIND RISVIK. PRIVATE BILDER.