OSLO. Merete Vanbergs far var fange i Sachsenhausen 1943 til frigjøringen av Norge. - I mitt møte med mennesker i krise, var far alltid til stede. Har man ligget nede, og uansett hvor ille det har vært, så kan man skimte håpet og troen på et bedre liv. Slik som far hadde tro på egne krefter til å komme seg gjennom lidelsen.
MINNER OG MENNESKER. Far har fortalt meg mye om sine opplevelser i fangeleiren Sachsenhausen, om selve leiroppholdet og alt de ble utsatt for, sier Merete Vanberg. - Jeg er imponert og fascinert av hvordan de klarte å holde ut torturen og det å være redde.
(Denne artikkelen sto første gang på trykk i magasinet Vi over 60 og er mer enn ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon. Stig Vanberg døde i 2008, 88 år gammel).
- Far fortalte at de ikke var redde. Likevel ser jeg for meg hverdagen der nede som et helvete, som på mange måter er så ufattelig å forstå. At de klarte å holde ut? Det gjør også inntrykk dette samholdet fangene mellom, kontakten og vennskapet, hvor nær innpå hverandre de om. Og ikke å forglemme humoren, den galgenhumoren som de utviklet. Den bar dem gjennom dagene. Den var nødvendig for å gi balanse i livet.
Far har gitt meg en forståelse av menneskeverdet. Kontakten og vennskapet som oppsto i leiren var uavhengig av sosial posisjon. Han har lært meg noe om holdningen til andre mennesker.
Jeg har lært av far å bevare roen når jeg står foran sterke opplevelser, uforutsette situasjoner som man ofte kommer opp i i hverdagslivet, både i privatlivet og profesjonelt. Som psykiatrisk sykepleier jobbet mye sterke opplevelser. Han har gitt meg en indre styrke og struktur, tålmodighet og toleranse og trygghet i møte med mennesker som gjør at jeg tåler mye. Jeg føler at det er integrert i meg.
Far og jeg er veldig tette. Og jeg ser at jo eldre jeg blir jo mer lik er jeg ham i reaksjoner og væremåte.
Når hørte jeg første gang far fortelle om sitt opphold i Sachsenhausen? Det er bare antagelse, men kan huske jeg var på folkeskolen i fjerde klasse, da hadde jeg en lærer som sa: du skal være glad for at du har en far som er live. Vi hadde begynt å snakke om historien og krigen. Jeg husker at jeg bekreftet ham, så jeg må ha visst noe, men jeg vet ikke hva.
Han har nok fortalt at han satt i fangenskap. Det kom ikke som noen overraskelse da lærereren grep fatt i meg. Fra da av ble jeg mer spørrende. Jeg skjønte at noen måtte ha vært slem mot far.
Fra jeg var 16 år var jeg med far på møter i Fangeforeningen og hørte foredrag. Jeg har alltid vært med ham på kransenedleggelser og seremonier. Far har ofte holdt taler og lest dikt.
For flere år siden var jeg med far på de hvite busser da far fulgte skoleklasser som Tidsvitne.
Far har formet om sine erfaringer til å bli en ressurs. Mange har opplevd posttraumastiske symptomer, noe har satt sine spor. Far brukte det som et utgangspunkt til å se på nye muligheter.
Uansett hva han har fortalt av ting han har vært utsatt for, så har jeg ikke hørt han klage en eneste gang. Ser også at det må være en del av forsvarsmekanismer og galgenhumor er en av dem. Utholdenhet, fighting spirit, livsgnisten, optimismen, og det lyse sinnelaget hadde de som en forankring i fangenskapet. Det påvirker meg. Ikke slik at jeg hele tiden tenker på det, men jeg har en gammel far med disse egenskapene, og jeg vet hva han har vært utsatt for. Likevel har han beholdt denne generell positiv grunnholdning.
Han var sterk for de i fangenskapet, han er min støtte i mine livskriser. Jeg ønsker å være betydningsfull, støttende, oppmuntrende og positiv tilbake. Far har vært meget syk, helt opp i døden. Jeg har sittet ved hans sykeleie, noe som har gitt rom for refleksjoner. Om hva han har betydd for meg. At det skal være rom for å være oppgitt, lei seg og ha problemer. Det må det være plass til i dette livet.
I mitt møte med mennesker i krise, er far til stede. Har man ligget nede, og uansett hvor ille det har vært, så kan man skimte håpet og troen på et bedre liv. Mestring, håp, tro på egne krefter er viktige elementer i mitt liv. Slik som far hadde tro på egne krefter til å komme seg gjennom lidelsen.
Far var den som fulgte opp, han glemte aldri mennesker og var veldig ivaretagende og omsorgsfull. Han ringte og passet på enkene til de som hadde sittet i konsentrasjonsleir. Han spør hvordan de har det, og inviterer dem gjerne hjem. Du har sorg nå, dette går over, sier han, det er vondt i starten. Han støtter, og slipper ikke.
TEKST OG FOTO: ØYVIND RISVIK. PRIVATE BILDER.