ÅL I HALLINGDAL: Bondedattera på Bekkestad

GR 10

DRAMMEN. I vel 50 år leve jeg med en mor uten egentlig å kjenne henne. Det er når jeg reiser til fjellgården Bekkestad jeg blir kjent med bondedattera som vokste opp på en sliten plass i Hallingdal, som fant sin mann på et tuberkulosehjem og som aldri fikk leve det livet hun ønsket.

GR 1.jpg
Skolebilde, Breie skule. Min mor Gunvor med hallingdalsbunad.

ELEV PÅ BREIE SKULE. Det er rart å rote rundt i en mors fotoalbum, snart 20 år etter hennes død, og ikke vite noe om hennes ungdomstid. Breie skule var min mors barneskole, i avgangsklassen, rundt omkring 1930 en gang, mellom Ål og Hol. Over skoletaket steg fjellsiden bratt opp og på toppen bodde hun sammen med sine seks søsken og foreldrene Sissel og Knut.

Min mor, Gunvor Bekkestad, i midten, med bunad, som min datter har arvet. De andre klassekameratene med sine hverdagsklær. Skolegang og klassebilde var en høytid, og da pyntet man seg.

GR 6.jpg

Gunvor er noen år eldre, sammen med mor og far, lillesøster Birgit og minstebroren Pål og de to eldste brødrene Knut og Herman. Broren Bjarne er ikke med på bildet.

Fikk de besøk på gården, måtte de klatre opp fjellsiden og turen tok nesten to timer.

GR 4.jpg

PÅ PANSERET. Et forsiktig bilde av min mor, på panseret av en bil av ukjent merke, fra den gang hun knapt hadde fylt 20 år, med krøller i håret, en enkel drakt og kanskje et ønske å bli modell.

Det ble jenta fra Ål aldri. Men drømmen var nok der. 

GR 5.jpg

FOTOHØYTID. Fotograf Anton Corbijn samarbeid med Tom Waits om den fantastiske fotoboken The Waits story. Det var bilder å se lenge på. Bilder å dikte historier rundt.

Og verden var enig med de herrer: sanger er filmer for øret, og fotografier er sanger for øyet.

Det var før i tiden man dro til fotografen for å bli foreviget. I dag blir det tatt tusenvis av bilder med korte og lange linser, telefoner, nettbrett, små ynkelige kameraer av papp, de legges ut på twitter og facebook og instagram og snapchat.

GR 2.jpg
Familiebilde: Bak fra vestre: Brødrene Herman. Knut, Bjarne, Arne og Pål. Foran fra venstre: Gunvor, moren Sissel, faren Knut og søsteren Birgit.

Før i tiden forberedte man seg i ukevis for å gå til fotografen, man pyntet seg til trengsel, langt over grensen til det fornuftige, og man gjemte bildene i album, la dem til sitt hjerte eller hang dem på veggen eller puttet dem nederst i skuffen.

Her er min mor Gunvor til venstre og hennes søster Birgit. To ungdommer hos en fotograf på Ål en gang på 30-tallet.

Å ta dette bildet var ikke hverdagskost for to jenter fra en fattig fjellgård i Hallingdal. Det var høytid. 

G Gamle 25.jpg

VENTER PÅ FRIEREN RAGNVALD. Alle bryllupsbilder har en historie. Jeg er usikker på når mine foreldre, Gunvor og Ragnvald giftet seg. Det skjedde antageligvis en gang på slutten av 40-tallet. De hadde en historie som jeg er blitt fortalt ad diverse underlige omveier.

Ragnvald Risvik pasient på Modum kursted for tuberkuløse, ved elva Simoa på Modum i Buskerud.

På altanen lå pasientene på rekke og rad for å trekke inn den helbredende luften fra den rå elven. Noen senger bortenfor lå Gunvor fra Ål, som også var pasient.

Kjærlighet oppsto mellom de to tuberkulosepasientene. Min far ble operert, «blåst» som de kalte det den gangen. Min mor påsto hun ble helbredet av en omvandrende vekkelsespredikant. De ble begge fanget av kristendommen.

G Bryllup 7.jpg

Etter oppholdet på Modum giftet de seg. Ål kirke i Hallingdal var pyntet til bryllupsfest.

Min far hadde vært på frierferd til fjellgården Bekkestad øverst i Hallingdal. En times gange fra hovedveien og opp åssiden. Og han hadde fått et ja fra brudens far, bonden og rallaren på fjellgården Bekkestad.

Hun og han hadde sunget og danset hele kvelden. De visste det var forbudt, men de gjorde det likevel. Han hadde sunget de fineste sangene han visste.

GR 3.jpg
Min mor Gunvor, min far Ragnvald og min bestemor Sissel forbereder bryllupet i Ål kirke.

Ål kirke var pyntet til bryllupsfest. Med hvite prestekrager.

Og brudebuketten var en bukett nelliker. Som symboliserer både forfengelighet og mot. Og modig var de begge...

GR 13.jpg

DET STØRSTE MYSTERIUM. Konnerud kirke i Drammen for nøyaktig 65 år siden. Døpt Øyvind, som betyr: Lykkelig kriger.

DET STØRSTE MYSTERIUM

 Det største mysterium er ikke mer

 enn det: at en ørliten kropp

 er våknet til jorden. Den nyfødte ser.

 To luker i himlen går opp.

Selv femtrinns-raketter og kjernefysikk

 blir puslingers puslespill,

 når det nyfødte barn med et eneste blikk

 beviser at Gud er til.

 André Bjerke

GR 12.jpg

BARNEVOGNA. Hvordan verden så ut der nede fra den hvitmalte barnevogna, er jeg ikke sikker på. Men hadde jeg sett den, hadde jeg nok oppdaget en urolig verden, en verden med krig og rykter om krig.

Mens fadern var mest opptatt av at Uruguay så ufortjent vant 2-1 over dribleheltene fra Brasil under VM i fotball. Et plaster på såret var at svenskene tok bronsen.

Øyvind dåp.jpg
Barnedåp med faddere.

Vi bodde langt inne på Dalen på Konnerud utenfor Drammen. Bildet er fra dåpsdagen, en søndag i juli, i Konnerud kirke, høytideligheten gikk av stabelen med skrik og skrål. Jeg skreik så vinduene klirret og malingen flasset.

 Siden ble jeg en av jordens levende blomster, en liten gyllen løvetann som sprengte seg opp mellom blåklokkene...

Ål stasjo.jpg

PÅ ÅL STASJON en gang i 50-åra. I påvente av melkespannbussen i retning Hol, langs Strandafjorden, med mor Gunvor som anstand, på vei til Breie, for å klatre rett til værs, i to timer for å nå fjellgården Bekkestad.

Og det eksotiske fjellvannet Gryfsettjønn stinn av ørret, påmontert liten ryggsekk, slukstang av stål, gammel blå ambassadoursnelle, med sluk av ukjent merke, pent innpakket i grått etui, med tre meter langt markstang som reserve og en blikkboks full av mark fanget bak utedoen hjemme i Drammen.

GR 11.jpg

Hadde jeg vært fotballtrener på den tiden, hadde jeg sagt som uovervinnelige Nils Arne Eggen: Its hope in a hanging snore!

GR 16.jpg

SOMMER PÅ BERGER. Bildet er tatt på hytta i Sandvika på Berger. Min mor lagde noe jeg hatet, sauser, to av dem var hun spesialist på. En brun til karbonadekakene på søndag, og en hvit til fiskemiddagene resten av uken.

Min far hadde egen fiskeforretning og jeg visste godt hva kolje, sprengt torsk, fiskeboller, sildekaker, seifilet og lettsaltet uer var. Med smeltet smør og hvit saus. Seks dager i uken var det fisk. På den syvende hvilte vi. Da var det karbonadekaker med grønne selskapserter.

Somrene var uutholdelige. Min far og jeg hadde ikke annen tidsfordriv enn å fiske. En gang fikk han blekksprut ute i bukta.

Etter å ha fisket en haug med flyndrer nede på brygga, var det å få dem tilbake til hytta, uten verken strøm eller innlagt vann, for å bli smørstekt i panne på propan - og heldigvis en enkel saus av fint smør denne gangen. Vi levde på flyndre i tre uker. Det enkle var som regel det beste.

Jeg tror ikke jeg undervurderer min mors sauser. I festhumør, når gjester meldte sin ankomst, var hun spesialist på mørke og lyse sauser, asparges- og sellerisaus, hollandsk saus, løksaus, pepperotsaus, rød saus og vaniljesaus.

Vinsaus holdt hun seg langt unna. Man lagde ikke sauser basert på en vinskvett eller to i en frimenighet...

GR 17.jpg
Lien husmorskule på Torpo. Min mor Gunvor ytterst til venstre.

HUSMORSKOLEN. Hun hadde nok Ludvig Holbergs ord i tankene da hun gikk på Lien Husmorskole på Torpo i Hallingdal: Det er ingenting jeg kan ergre meg mer over enn å se god mat ille tillaget.

Den flyttbare landbruksskole for fjellbygdene i Buskerud ble også kalt Fjeldlandbruksskolen, og ble startet 1911.

Den faste skolen ble åpnet på Lien i 1922 og skiftet samtidig navn til Lien jordbruks- og husmorskole. Skolen fikk egen internatbygning på slutten av 30-tallet.

Og det var da min mor, bondejenta Gunvor Bekkestad fra Ål, ble elev før krigen kom.

Her står hun helt til venstre, sammen med andre ambisiøse husmor-elever. Med hvite praktiske forklær og hvite hetter De tok dette "yrket" og påkledningen alvorlig den gang.

Gl Bekkestad 3.jpg
Min mor Gunvor i midte, sammen med det jeg håper var gode venner.

Min mor ble etter hvert ekspert på middagsretten sur og søt saus. Ferskt kjøtt og suppe var selskapsmat framfor noe, og melboller/bollegrøt var fast følge. Kjøttet ble servert med grønnsaker fra suppa, kokte poteter og sursøt saus.

Jeg er vokst opp på sur og søt saus når vi hadde fri fra fisken fra min far fiskehandleren.

G.jpg

VOKSEN NÅ. Det var Inger Hagerup som skrev det, om mauren, hun kunne liksågodt ha skrevet det om meg, der jeg sitter litt forskrekket, men sikker på at jeg behersker verden, sammen med min mor, på et lite bord, hos tante Magda i Konnerudveien i Drammen.

 Liten, jeg? Jeg følte meg jo så stor. Hele fem år. Jeg sier som mine like gamle barnebarn nå: husk, vi er voksne nå, bestefar!

 Liten?

 Jeg?

 Langtifra.

 Jeg er akkurat stor nok.

 Fyller meg selv heltpå langs og på tvers

 fra øverst til nederst.

 Er du større enn deg selv kanskje?

Stabburet 3.jpg
Min mor på vei til stabburet på Bekkestad sammen med sin far.

STABBUR OG HALLINGLUKT. Å sette kursen mot det skumle stabburet, med sine mørkbeisete tømmervegger, bratt steintrapp og underlig støvete hallinglukt, var en av barndommens skremmende høydepunkt.

 Stabburet var gården Bekkestads bygning for matvarer, salttønner med flesk, kroker til å henge skinker på, salt og mel, eldgamle bunader og bortgjemte og gjenglemte saker som det ikke var plass til i hovedhuset.

Om det var på bondekjøkkenet eller på stabburet, husker jeg svakt. Jeg tillater meg å blande litt her og der.

På den ene veggen hang det broderier med bibelord og hvite kniplingsgardiner som skulle tas frem når det kom gjester til gårds.

På de andre veggene var det vakker, men falmete rosemaling og utskjæringer.

Det klirret i min mors nøkkelknippe når vi tok turen fra hovedhuset til stabburet. Døren her var alltid låst. Det var regnet som kvinnenes statussymbol å ta vare på nøkkelen til stabburet. Det var nemlig her gårdens verdisaker ble oppbevart.

Innenfor døren hang et foto av en gjeng rallare med hakke og spade.

Ved siden av hang Amerikaklokken som hadde sluttet å slå. Når vi gikk inn døren, korset min mor seg og sa: Vær snill mot Gud, gutten min, så er han snill mot deg!

Jeg gjorde så godt jeg kunne. Og mislyktes så ofte...

GR 14.jpg
På gården Gimlehøy, i bunnen av Gamlebakken på Strøm i Drammen. Et pent møblert hjem, men med utedo og bare kaldt vann i springen.

DET FØRSTE FOTOGRAFIET I FARGER. Det er forfatteren Lars Saabye Christensen som har sagt det: Å fotografere er å holde pusten.

 Det gjorde vi alle tre, min mor, far og unge meg, som tok det aller første bildet, med selvutløser, i 1960 en gang, med familiens aller nyeste investering, en Kodak automatic Retina 1960-modell.

 Vi satt så stille som mus, lenge etter at blizen blinket, en liten lamåe skrudd unn i en skjerm jeg kunne lukke igjen og putte i lomma, i en sofa med pledd for at den ikke skulle bli slitt. Man tok vare på møblene i 60-årene.

TEKST: ØYVIND RISVIK. FOTO: DIVERSE ALBUMBILDER.

Address

  • Adresse:
  • E-post:
  • Tlf.:

Our company

Our services

Pellentesque habitant morbi tristique senectus et netus et malesuada fames ac turpis egestas.