DRAMMEN. Ofte er det bedre å ty til minnene enn virkeligheten. En gang på 80-tallet tok vi frem skiene, og vi ble idealforeldre. Vi ble påskeforeldre. Eller rettere sagt, kona ble påskemamman. Dette er en hyllest til henne.
KLIKKANNONSE VESTLIA RESORT
Karsten Isachsen: Påsken er hele livet på én uke. Ha en riktig god og glad påske alle gode venner. Aud & Øyvind
-----
EN HYLLEST TIL PÅSKEMAMMAN. Kona tok frivillig på seg arbeidsoppgaven hver eneste påske. Utnevnelsen påskemamma fikk hun allerede for nesten 40 år siden. Da jentene lå i pulken og koste seg bortover skisporene på Geilo, den gangen de nøt livet fra liggende stilling langt der nede blant saueskinn, ulltepper og isoporunderlag.
De hadde ikke smøreproblemer, de ble ikke solbrente eller fikk ikke iskald vintervind midt i ansiktet. De lå der bare og gjorde ingenting, ut over å spise appelsiner og Kvikk Lunsj. Og appelsiner gikk det mange av i påskeferien.
Allerede da innså jeg hvem som var påskefjellets store vinner. Det var påskemamma, hun som hadde ansvar for alle rekvisittene, skiene, smørningen, solbriller, votter, anorakkene, saueskinnsposer pulker, kjelker, pluss appelsiner - og Kvikk Lunsjen. I grunnen hadde hun ansvaret for alt sammen. Alt som hadde med påsken å gjøre.
Hun var den som la alt til rette for en vellykket påskeferie. Hun som ofret seg og gravde snøgroper utenfor hytteveggen når resten av familien ville ha seg en skitur til Prestholtsæter for å se på Hallingskarvet.
Hun som frivillig satt inne i lyset fra parafinlampa og leste årets Agatha Christie-krim eller Mormor og de åtte ungene i skogen. Hun som uten mas valgte skisporene dagen etter.
Hun som fikk oss til å drikke lunken kakao med krem og spise rømmegrøt på turisthytta. Høyt der oppe, der hvor verden åpnet seg i endeløse vidder med reinsdyr i det fjerne, intens soleksplosjon og champagnesprudlende fjelluft.
Eller hun som ofret seg og ble hjemme for å lage middag når skifolket kom utslitt tilbake fra turen og bare lengtet etter den gode peisvarmen og joikakaker til middag.
Hun som hengte våte votter og sokker til tørk og gledet seg til oppvasken etterpå. Hun som fjernet gammel skismøring og la på nytt klister. Mens fjellfarerne pustet ut etter strabasene og avsluttet dagen med en god gammeldags engelsk krim på tv.
Hun som selvfølgelig fikk være med til Sangenuten neste dag. Hun som alltid hadde lommetørkleet klart når nesa rant. Hun som trøstet når skismørningen var slitt vekk og råtten snøen kladdet seg i metervise lag. Hun som…
Nettopp, hun som hadde varm kakao, appelsiner og Kvikk Lunsj i ryggsekken. I beredskap når alt annet sviktet.
Det var noe av det flotteste og vakreste hun visste, det å ta en pause i påskefjellet og skrelle appelsiner til hele familien.
Eller når vi satte oss ned i en lun snøgrop, på granbar og sitteunderlag og se hvite harer som spratt rundt som uregjerlige nøster, og der borte, er ikke det sporet av en stor bjørn? Hallingdalsbjørnen? Kvitebjørn Kong Valemon?
Eller der nede bak fjellbjørka, er det ikke spinkle spor av fjellreven som hvileløst har vandret forbi for bare noen timer siden. Fantasien hadde ingen hemninger. Den hadde vinger.
KLIKKANNONSE VESTLIA RESORT
Se hvilken stripe fra en flymaskin der oppe, en kjempestor maskin som flyter der oppe på den blå himmelen over Hallingskarvet på vei mot asfalten i Bergen, København eller strendene på Grand Canaria.
Ordene kom fra hun som lå i pulken den gangen for godt over tretti år siden: Livet er herlig, dere!
Sagt og uttalt lenge før hun egentlig skjønte hva hun sa. Det var bare en følelse hun hadde, ord som mamma en gang hadde sagt i et svakt øyeblikk.
Og jeg ble stum. Av en intens påskelykke. Jeg er gift med Påskemamman.
Som lovet alltid å ha med seg appelsiner, Kvikk Lunsj og varm kakao på termos…
TEKST OG FOTO: ØYVIND RISVIK