BAREMBACH I ALSACE: Et øyeblikk av lykke fant sted på en liten berghylle. Ved statuen av Jomfru Maria. Under meg lå den romantiske franske landsbyen Barembach i Alsace.
KLIKKANNONSE VERTSHUSET BÆRUMS VERK
-----
REISEBREV FRA ALSACE. Noe av det viktigste i livet er å sette pris på det før det er for sent. Riktignok er ikke dette livet alltid så lett å finne ut av. Men to ting har jeg kommet frem til. Selv om jeg ofte drukner meg i gode og underlige minner fra barndom og oppvekst, vil jeg leve i nuet, det vil si å la hvert eneste sekund bli en umistelig puslebit i den store helheten.
For det andre vil jeg aldri miste muligheten til å ta ferie og reise bort en stund. Spesielt når jeg er sliten.
I begge tilfeller opplever jeg øyeblikk av lykke.
Et av disse øyeblikk av lykke fant sted på en liten berghylle. Under meg lå den romantiske franske landsbyen Barembach.
Sydover fra byen Strasbourg lå den vakre regionen Alsace. Det fortelles om Solkongen, Ludvig XIV, at da han i 1681 kom til Col de Saverne fra Lorraine for å inspisere sin nye provins, Alsace, hørte de han utbryte: Quel beau jardin! Hvilken vakker have!
Haven er fremdeles vakrere enn noen sinne. Her fant han en blomsterorgie som man sjelden ser andre steder i Frankrike. Overalt er det blomsterprydete altaner, vinduer og små gårdsplasser. Her er det romantiske bindingsverkshus med utskjæringer og ornamenter, vingårder, skogkledde fjellskråninger og idylliske innsjøer.
Men det var ikke bare Solkongen som likte dette området. Som ellers i Frankrike skapte romerne i Alsace grunnlaget for det vi opplevde av praktfulle kjøkkenet og gode viner. De innførte foruten vinplanter også frukt, grønnsaker og krydderurter som til da hadde vært ukjent så langt nord. Hadde det ikke vært for romerne, hadde Alsace kanskje ikke hatt druer til sin vin, kirsebær til sin Kirsch, ingen kål og ingen surkål (choucroute), ingen asparges eller gåselever.
Vi bodde på det lille romantiske slottet Castel del monte, midt i byen, med kirkeklokker tre meter fra soverommet og et dansk vertskap som ikke visste de beste de kunne gjøre for oss.
På en berghylle over landsbyen Barembach sto en statue av Jomfru Maria. Det var sen kveld og vindstille. Kirkeklokkene i den lille landsbyen hadde nettopp slått tolv natteslag. Det var som om livet og tilværelsen tok en pust i bakken.
Jomfru Maria-statuen har denne historien: Den 15. august 1914 raste et stort slag rundt den lille byen Barembach.
Okkupanten truet med å utslette landsbyen med kanoner og å skyte de innbyggerne som hadde gjemt seg i kirken.
Da ba de en bønn til Jomfru Maria og ønsket at hvis Frankrike vant over tyskerne i første verdenskrig, befridde Alsace fra det prøyssiske åket og reddet landsbyen, da ville de reise en statue til hennes ære.
Statuen ble reist 15. august 1920, årsdagen for slaget ved Barembach. En storslått kopi ble innviet i grotten til den hellige kilden i Lourdes.
Tilbake til berghyllen over Barembach. Det var bare meg om min nye venninne, Jomfru Maria. Hennes utstrakte hender holdt meg som i en myk og trygg favn. Landsbyen var på vei inn i søvnen. Et og et lys i de få husene ble slukket. Mens jeg tente et stearinlys og satte det ved jomfruens nakne føtter. Tente det for alle mine venner, for kone og barn og barnebarn. Måtte de gå gjennom livet uten å få sår på verken sinn eller skinn.
Måtte brikkene i livets puslespill bli til et vakkert bilde. Like vakker som det jeg så foran meg der i skumringen.
I denne stille kveldstimen sluttet jeg å tenke. Bare sugde inn stemningen. Og opplevde en lykke som nesten sprengte brystet.
Alle mennesker i hele verden burde ha det privilegium å ha en berghylle sammen med Jomfru Maria som sin gode venninne.
Men lykken er en flyktig vare. Hvordan klarer man å beholde den? Som en dansende alv, en svevende engel, drar den videre og så er alt helt vanlig igjen.
Lykken lever med andre ord sitt eget liv og kan ikke kontrolleres eller manipuleres.
Selv om jeg mang en gang forsøker. Som på en berghylle over landsbyen Barembach.
TEKST OG FOTO: ØYVIND RISVIK.