DRAMMEN. Jeg har verdens hyggeligste og dyktigste tannlege. For meg er han likestilt med Vårherre. Han er så lett på hånden at en gang sovnet jeg i tannlegestolen. Det var verre for seksti år siden. «Øyvind til tannlegen», skrek skoletannlegen så Danvik skole skalv, og det var svovellukt i lufta. Hun var beryktet over hele Drammen. Ja, hele verden.
KLIKKANNONSE VESTLIA RESORT
-----
TANNLEGESKREKK OG VÅRHERRE. Kjære venner. Nå eksploderer løvtrærne i irrgrønne toner. Vårregnet ligger som et vakkert broderi på gressplenen. Den vårvarme solen får luften til å stikke små nåler i en vinterhvit hud.
Som dere forstår av denne innledningen hadde jeg tenkt å skrive om noe så vakkert og stemningsfullt som våren.
Men så ble det heller en ode til Lars, min tannlege Lars, som betyr laurbærkrans. Denne kransen er sett på som et seierssymbol. Tannlege Lars betyr seier over tannlegeskrekken.
LA DENTA. Her finner du far og sønn, Lars og Anders Hekneby. KLIKK DEG INN: WWW.TANNLEGEHEKNEBY.NO.
Som sagt, jeg hadde tenkt å hylle våren. Men ting dukket opp som gjorde meg skrekkslagen, så skrekkslagen at jeg nesten ikke får frem et eneste fornuftig ord. Jeg hadde fått tannpine.
Jeg er så redd at alle ordene satte hengelås på seg selv. Min redsel skyldes skoletannlegen. Skoletannlegen på Danvik barneskole i 60-åra.
Jeg blir nervøs bare noen visker ordet tannlege. Og da kan dere kanskje tenke dere hva som skjer når jeg kommer i nærheten av ham.
HØR HER: Tannpussevisa.
Det gjorde jeg her om dagen.
Redd? Jeg er på grensen til hysterisk sammenbrudd. Den tannlegen som kan helbrede meg for skrekken, finnes ikke. Og skulle du være unntaket som bekrefter regelen, anser jeg deg for å være likestilt med Vårherre.
Jeg skulle ønske han ikke ville bruke så mange rare gloser. I hvert fall burde han holde kjeft om rotfyllingen. Og da han tok frem bedøvelsessprøyta, lå jeg som en springfjær i stolen. I den tilstanden lå jeg helt til et lite susende bor pusset på den nye fyllingen.
Men så har det seg sånn at tannlegen min heter Lars, tannlege Lars Hekneby. Han er den hyggeligste tannlegen jeg vet om. Hei, Øyvind, sa han. Så hyggelig å se deg igjen.
Du er redd, denne gangen, også? Fortsatte han optimistisk.
Lars betyr laurbærkrans. Denne kransen er sett på som et seierssymbol. Tannlegen min betyr seieren over tannlegeskrekken.
Jeg skal jo bare bore litt, sa han.
Som gjennom en ulldott hører jeg han bruke et rart språk når han pirker i tanna.
Gjorde det vondt? Spurte han.
Nei!
Kan du forsøke å slappe av nå?
Nei! Hos tannlegen kommer jeg aldri til å bli en liten gutt på åtte år. Åtteåringer og 70-åringer slapper aldri av.
Jeg var forresten en liten tynn sprett da jeg var åtte år og gikk på barneskolen, med utstående ører, press i buksene, og så beskjeden at jeg nesten ikke våget å be om å få gå på do i regnetimen, timen jeg hatet over alt. Jeg var oppvokst på tran, Sanasol, sildekaker, mannakorn og et utall bibelvers. Tvi vøre hvilken slitsom barndom. Jeg ble ikke det dugg mer robust av den medisinen.
Blås i det at jeg var den tynneste og mest beskjedne gutten i klassen. Jeg hadde en fordel. Jeg var et A-barn. Forklaring følger.
Det er milevidt fra sannheten å si at bokhyllene i mitt barndomshjem i huset Gimlehøy på Strøm i Drammen var stappfull av bøker. Det gikk i Donald og et og annet misjonsblad.
Men en gang på slutten av 50-tallet fikk opphavet det for seg at jeg skulle skoleres. De gikk til innkjøp av en leksikonserie som het Familieboken. En ivrig dørselger fikk dem på den tanken. Det ble med bare første bindet. A-bindet. De hadde ikke penger til resten. Den boken leste jeg fra perm til perm.
Da frøken Åse hadde konkurranse om hvem som kjente flest ord på A, var jeg raskt frempå. Her var kunnskap jeg hadde orden på: abbed, Abdullah, Akershus, alkohol, Alpene, apekatt, Asia, astronomi, avlat…
KLIKKANNONSE VESTLIA RESORT
Frøken ble både imponert og forskrekket over hva jeg kunne. Og helt frem til bokstaven B, var hun overbevist om at hun hadde med et vidunderbarn å gjøre. Da ble hun overbevist om at mine kunnskaper var av en noe begrenset art.
Det er ikke riktig klokt, men så fort jeg tenker på bokstaven A får jeg den forferdelige følelsen jeg hadde da det banket på klasseromdøra en av de første ukene på Danvik folkeskole. Inn kom en hvitkledd dame med Dracula i blikket. Hun het Agnes. A for Agnes. Hun var skoletannlegen, selveste fru Dracula.
Jeg ble livredd. Fullstendig skrekkslagen, på grensen til panikkangst. «Kjære Gud», skrek jeg desperat inni meg, og knokene ble hvite som på laken.
«Øyvind kan komme til tannlegen», sa hun humørløst, og det var svovellukt i lufta. Hun var beryktet over hele Drammen, ja hele verden. En tannlege som manglet respekt for det meste, i hvert fall for noe så avskyelig som tannlegeskrekk.
GAAAAP, vrælte hun som så skolen skalv, hogg tak i haken og bendte munnen opp. Og ut forsvant både melketenner og visdomstenner med dunder og brak. Uten bruk av den nymotens og unødvendige bedøvelsen.
Da det nærmet seg dagen for neste tannlegebesøk, gikk jeg ikke på skolen. Motet sviktet. Jeg ble hjemme, og sa jeg hadde vondt i magen. Noe som virkelig stemte.
Da jeg kom på skolen igjen dagen etter, tok lærerinne Åse frem notatboken sin, spyttet på blyanten og skrev. Hun hadde en kolonne for «forfall uten grunn». Streker og kryss her vitner i all evighet om at jeg allerede som syv-åring sporet helt av. Utsiktene angående det fremtidige arbeidsmarkedet, ble sterkt redusert. Ingen ville vel ansette en løgnhals og en pyse. Ikke rart jeg endte i ukepressen.
«Ærlighet varer lengst», sa hun når hun forsøkte å forklare og bortforklare og bagatellisere tannlegeskrekken min.
«Nei, frøken», sa jeg, «tannlegeskrekk varer lengst, den varer enda lenger» Nå vet jeg at den har vart hele livet. Helt til nå...
TEKST OG FOTO: ØYVIND RISVIK.