SANDEFJORD. En forfatter Mona Levin har lært mye av er Philip Roth. - Hans American Pastoral (på norsk Amerikansk pastorale) er absolutt den beste boken jeg har lest, og som all skjellsettende kunst får den stadig ny aktualitet. Den handler om det trygge Amerika og det dødelige Europa, og den er skrevet med Vietnamkrigen som bakteppe.
kLIKKANNONSE VI OVER 60.
-----
MONA LEVIN OG PHILIP ROTH. En forfatter hun har lært mye av er Philip Roth, og to av hans romaner, Amerikansk pastorale og Konspirasjonen mot Amerika, betyr spesielt mye for Mona Levin.
Mona Levin er et lesende menneske. Derfor har jeg hatt henne med i min serie Bokormen i magasinet Vi over 60.
- American Pastoral (på norsk Amerikansk pastorale) er absolutt den beste boken jeg har lest, og som all skjellsettende kunst får den stadig ny aktualitet. Den handler om det trygge Amerika og det dødelige Europa, og den er skrevet med Vietnamkrigen som bakteppe. Hovedpersonen er en sekulær og vellykket jødisk forretningsmann, innbegrepet av «the American Dream».
- Han har arbeidet seg opp og frem i Amerika, han er høy, blond og blåøyd. Han har gjort sin klassereise, giftet seg med en blond ikke-jødisk kvinne og er fornøyd med livet sammen med henne og barna. Så er den 16 år gamle datteren med på et bombeattentat hvor uskyldige blir drept. Faren fatter det ikke.
Romanen er den første i Philip Roths såkalte «USA-trilogi»; Gift med en kommunist og Menneskemerket er de to etterfølgerne. I den sistnevnte forutser Roth vår tids identitetspolitiske kontroverser, og hvordan ett feil ord blir en bombe i den krigen. Det er satire og ironi på høyeste nivå, av det slaget som gjør de alvorstunge og lettkrenkede rasende.
Mona Levin er kulturjournalist, forfatter og teaterkritiker. Hun har vært tilknyttet Aftenposten siden 1973, og vært frilans teateranmelder der siden 1996.
Hun var mye alene som barn, og leste fra hun var fem år gammel.
Mona Levins pappa, Robert Levin, var restaurant- og teaterpianisten som ble en internasjonalt berømt akkompagnatør. - Hans foreldre var fattige immigranter fra Litauen – tenk Spillemann på taket!
- Far var en lesehest, og ledet meg tidlig til bøkenes verden, fortalte Mona Levin. - Når det gjaldt generasjonen av amerikanske jødiske forfattere som måtte lære seg å leve i nye land, med andre språk, andre rytmer, andre historier og andre blikk, kjente han seg igjen, men jeg tror at mine lesevalg etter hvert interesserte ham også.
Mona Levin har skrevet bøker både om faren og morens familier: Med livet i hendene i 1983, og Mors bok i 2015.
- Den barneboken jeg husker best, og som jeg til denne dag tenker på med størst glede, er Eric Linklaters Det blåser på månen, sa hun.
- Den ble utgitt under andre verdenskrig, i 1944, og kom på norsk i 1946. Det er en strålende fortelling om to jenter som drar ut i Europa for å finne faren sin når han blir borte under krigshandlingene.
- Han er tatt til fange av den onde greven Hulagu Blod i Bombardiet. Krigen var jo et bakteppe for hele mitt liv, og mens vi var flyktninger i Sverige (1942-1945), var faren min nesten aldri hjemme. Han reiste Sverige på kryss og tvers og langs, og spilte for norske flyktninger og «gutta på skauen» på svenskesiden, og jeg levde meg voldsomt inn i Minas og Dinas savn og lengsel etter faren.
- Den fortvilte moren var det ikke så vanskelig å føle med heller. Men min mor la seg ikke bare ned og gråt, da. Mens jeg leste, tenkte jeg på mor: «Stå opp og gjør noe, da!»
- De to søstrene vil redde faren sin, fortalte Mona Levin videre, - og til tross for hans råd om ikke å oppføre seg dårlig når det «blåser på månen», er det akkurat det de gjør. Boken er ikke særlig politisk korrekt. Mina og Dina trøstespiser seg smellfeite og sulter seg synåltynne. En trylledrikk gjør dem om til kenguruer, slik at de kan at dra ut og redde faren.
- Persongalleriet er ren fantasy, med dyr og mennesker i glad forvirring. Det er spennende og det går bra til slutt! Nå gleder jeg meg til å lese den for mitt barnebarn.
- Mitt Amerika-opphold ved State University of Iowa fra 1959 – 61, og utallige besøk senere, ble formende for meg, slik musikkfilmene jeg vokste opp med bidro til å forme mitt kultursyn. Første gang jeg så ballett var på amerikansk film, første gang jeg opplevde symfonisk musikk var i amerikansk film, klassisk sang, jazz, blues likeså. Og far representerte på mange måter mange nordmenns møte med klassisk tonekunst.
Fra engelsktimen på skolen husket Mona Levin «America, the melting pot», og trodde hun kom til et Amerika hvor alle var like. - Men der tok jeg feil, sa hun. - Jeg oppdaget etter hvert at ingenting smeltet der. Sosiale skiller, raseskiller, religiøse, økonomiske og geografiske skiller – det var skiller i alle retninger. Det var country clubs der jeg som jøde ikke hadde adgang, svarte studenter ble kvotert inn på universitetene i lavt antall, og i sørstatene måtte de sitte bakerst i bussen.
- Jeg forsto det ikke, og kom stadig opp i krangel. Jeg gikk til den amerikansk-jødiske litteraturen som oppsto rundt 1950 – Singer, Bellow, Roth, og den både forklarte, forsterket og påvirket mitt samfunnssyn og min egen identitet.
- «Amerikansk-jødisk litteratur» er et begrep, men den gangen oppdaget jeg deler av min egen bakgrunn og historie gjennom den: Ingen borgerrettigheter i tsar-Russland, der de fleste av verdens jøder bodde i magre kår gjennom århundrer.
- Forverringen mot slutten av 1880-tallet, flukten fra morderiske kosakker, kampen for at familiene skulle få det bedre gjennom emigrasjon, og hvordan det gikk i Europa under nazismen. I dag, når folk tror norske jøder er israelere, tærer det på meg. Folk kjenner ikke vår historie i Norge.
- Jeg kom fra et Norge omtrent tømt for jøder, og jeg hadde mye å lære om de store linjene, sa Mona Levin videre.
Den tredje boken Mona Levin trakk frem var The Noise of Time (Tidens larm på norsk) av den britiske forfatteren Julian Barnes. - Han trenger smertefullt nært inn i den sovjetiske komponisten Dmitri Sjostakovitsj’ liv i Stalintiden, mens han står i taus gru utenfor heisen og venter. Røyker og røyker. Kone og barn sover bak inngangsdøren. Han er full av forutanelser. Kofferten er pakket.
- Han lytter etter støvler oppover trappen i tidlige morgentimer, og han tenker tilbake på de gangene han (kanskje) har kompromisset i valget mellom kunsten og politikken.
- Dette er selve mesterverket fra Barnes’ hånd.
TEKST: ØYVIND RISVIK