OSLO. Kafe Nasjonalmuseet ga vi en firer og selve Nasjonalmuseet fikk en sekser på terningen. Selv om kaferettene var litt for små og servicen opplevdes tilfeldig og litt slumsete, tilga vi kafeen, siden museet gjorde jobben. Totalt landet terningen på en femmer.
KLIKKANNONSE VESTLIA RESORT
-----
NATIONALMUSEET. Vi lot oss begeistre av Nasjonalmuseet i Oslo. Lot vi oss begeistre av de smakfulle rettene på Kafe Nasjonalmuseet, den litt underlig bastardblanding av restaurant, kafe og togkupe?
Ga de oss en kjedelig eller spennende meny? Vi lot oss i hvert fall sjarmere av et enkelt, men smakfullt kjøkken, med en lang disk og med store vinduer ut mot verden hvor folk som ruslet forbi glante så øynene nesten datt ut av hodene deres.
Vi glante tilbake.
Menyen var ikke stor, men det skal sies, det var små retter med stor smak.
Adresse: Brynjulf Bulls plass 3, 0250 Oslo
Telefonnummer: + 47 21 98 20 00
Hva som forgikk inne i den tyske arkitekten Klaus Schuwerk hode, er jeg usikker på. Men å dukke inn i det som ble resultatet av hans hodeaktiviteter, Nasjonalmuseet i Oslo, er som å dukke inn i en labyrint med rom i alle retninger, en labyrint som inneholder Norges største samling av kunst, arkitektur og – dronningers festkjoler i alle former og fasonger.
Det er her den kreative hukommelsen til vår nasjon er samlet, med 400.000 gjenstander spredd på 13.000 kvadratmeter, både norsk og unorsk, til både ergrelse og nesegrus beundring.
Tilbake til Kafe Nasjonalmuseet. Hva vi lot oss friste av den enkle menyen? Et definitivt ja. Det var lykkelig sommer på tallerkenen med rekerøre med fennikel crudite og dill, joda, det var sommer både ute og inne med danskinspirert panert fisk med remulade og sitron, en uventet cheddartoast med posjert egg, flesk og hollandaissaus og eplekake med vaniljeis og salt karamell.
Skal vi først leite etter noe negativt, så lander vi på rettenes størrelse og en litt uvøren service. Størrelsen på rettene er nesten som en fornærmelse mot både rekene, fisken og eplekaken. Men de små rettene kunne vel nesten ikke være større når de bare kostet 160 kroner og der omkring.
Likevel, Nasjonalmuseet kafe var en herlig opplevelse, med mye smak og herlige kunst som fremdeles satt på netthinnen. Betjeningen var vennlige og blide, hadde det ikke vært for at de slumset litt for mye.
Og det var da det evigvarende spørsmålet dukket opp. Driks eller ikke driks? Det spørsmålet er ikke lett å ta stilling til når fem, sikkert flinke folk, dukker opp med hver sin oppgave, enten det var å lede frem til bordet, komme med menyen, en meny som dessverre var helt ukjent for vår kvinne av betjeningen, enten det var å servere dessert eller slenge bestikk og kaffekopper litt tilfeldig rundt på bordet. Vi høyrehendte liker å få kaffekopp og bestikk til høyre. Vi er gammeldagse der.
Vi kom frem til at driksen fikk vente til de kan bevise at de makter mer enn å servere, for både logistikken og servicene var et lite problem. Vi opplevde ingen ond vilje, men litt mangel på rutine må de ordne opp i.
Vi har aldri vært bortskjemt med god mat i bakgården hos det som nå er Fredssenteret, tidligere Vestbanegården. Med Kafe Nasjonalmuseets meny forandret vi mening.
Som sagt, vindusplass på Kafe Nasjonalmuseet er dessuten et utmerket sted for å glane på folk. For folk fra alle himmelretninger var det nok av, en kjempesvær cruisebåt lå og forstyrret utsikten mot Akershus festning.
Hva vi fikk med oss av Nasjonalmuseet denne gangen? Vi opplevde noe så ualminnelig som sauens historie de siste 11.000 årene, fra den gangen den første sauen meldte sin ankomst, til en merinosau som forsvant i to år og kom tilbake som en eneste stor uhåndterlig kjempeulldott.
Vi var innom både Louise Bourgeois kjempeedderkopp «Spider», til et tusen år gammelt teppe, til noe så lokalkjent som Edvard Munchs Skrik og Madonna, Christian Krohgs monumentale Kampen for tilværelsen og Albertine i politilegens venteværelse, til Harald Solbergs Vinternatt i Rondane og Holmsbus egen Henrik Sørensen og dronning Mauds signingskjole fra 1905 og dronning Sonjas fargekart av noen kjoler og Anders Zorn, August Renoirs, Rolf Nesch og Edvard Munchs badende kvinner.
Å stoppe opp ved det monumentale maleriet Fra Fortundalen av Johan Christian Dahl, var som å ta steget inn i en verden full av vakker natur og overraskende bondedetaljer. - Det er så mange vakre lokale detaljer i dette storslagne landskapet at når jeg først går inn i dette malerier så blir jeg der, sa kona.
JC Dahl er rikt representert i Nasjonalgalleriet i Oslo med hovedverker som Skibbrudd ved den norske kyst, Fra Fortundalen, Stugunøset på Filefjell og fra Isdalen ved Svartediket nær Bergen.
Hvem Johan Christian Clausen Dahl var? Han er kjent som grunnleggeren av Norges nasjonale malerkunst. Han var den første store tolkeren av norsk natur og 1800-tallets fremste norske landskapsmaler.
Som prins Christian Frederiks gjest tilbrakte han ett år i Italia. Fra da av var studiet av lys og atmosfære alltid viktig for ham; skyer, tåke og lignende gav landskapet dramatisk liv. Sin banebrytende skildring av norsk fjell- og skognatur tok han for alvor opp etter at han i 1826 hadde lært også Øst-Norge og høyfjellet å kjenne.
Så vet dere det. Stopp opp ved Johan Christian Dahls malerier når dere besøker Nasjonalmuseet i Oslo. Dere vil få en opplevelse for livet.
Det var bare en brøkdel av hele Nasjonalmuseets innhold vi fikk med oss første dagen. Vi lot oss begeistre. Trenger nok noen uker til for å få med resten. Med andre ord, vi kommer tilbake.
TEKST OG FOTO: ØYVIND RISVIK