TØNSBERG. Jeg intervjuet ham for magasinet Vi over 60, midt i Tønsberg sentrum, for tolv år siden. Vi skulle snakke om den morsomme Odd Børretzen. Det ble heller prat om katter, de vakre, de stygge, de ville og de tamme. Jeg glemmer aldri den samtalen. En samtale helt på Odd Børretzen – og katta Sjablangs - premisser. Odd Børretzen døde i 2012.
KLIKKANNONSE VÆRTSHUSET BÆRUMS VERK
-----
MINNER OG MENNESKER. Vi blir aldri kvitt Odd Børretzen, selv ikke når han døde for 10 år siden engang. Nå er boken med alle hans kåserier gjennom snart 50 år kommet, fra 1960 - 2009.
Odd Børretzen
Med andre ord, naturligvis,
Radiokåserier 1960-2009
Lars Ulseth er redaktør.
Lite Forlag.
Humoristen Odd Børretzen vant hele folkets hjerte med sin hit Noen ganger er det ålreit, som han ga ut sammen med Lars Martin Myhre. Børretzen hadde helt siden tidlig 60-tall levert kåserier til NRK radio, noe han fortsatte med i nærmere femti år. I denne boken finner du det hele! Redaktør Lars Ulseth har gravet fram rubbel og bit fra diverse arkiver, og elskere av Børretzens ordkunst har her i hånden en skattkiste i ordets rette forstand. Disse kåseriene er en unik tidsreise, og med Odd Børretzen som reiseleder følger du Norge i stort og smått gjennom nesten fem tiår. Med andre ord, naturligvis!
Jeg besøkte Odd Børretzen for vel 15 år siden. Det kunne blitt en samtale om alt mulig rart, om måker, seilbåter, EU-utvidelse, stortingsvalg, tilpasning, innvandring, fremmedfrykt, ærlighet, skepsis og fanatisme til båtliv, reiser, OL på Lillehammer, Melodi Grand Prix og julefeiring. Det ble heller en samtale om katter, rare katter og Odds katt, den hvite dronningen Sjablang
HØR HER: Odd Børretzen og Noen ganger er det all right.
Jeg intervjuet ham for magasinet Vi over 60, midt i Tønsberg sentrum, for vel ti år siden. Vi skulle snakke om den morsomme Odd Børretzen. Det ble heller prat om katter, de vakre, de stygge, de ville og de tamme. Jeg glemmer aldri den samtalen.
I Odd Børretzens barndom i Oslo levde han blant et ukjent antall katter. Bare hos Kattadame, hun som bodde ved siden av Bedehuset, var det flere tusen. Det var også en hel serie katter hjemme hos ham. Han vet ikke hvor de kom fra, men plutselig en morgen hadde de en katt i huset eller rettere sagt, en katt til i huset.
- En tid hadde vi verdens styggeste hankatt boende, fortalte Odd Børretzen. - Den var så stygg at den ikke hadde noe navn. Den het bare «Katta». Og styggere og styggere ble den. Den hadde kanskje vært hvit en gang, men den så alltid ut som om den nettopp hadde steget opp av et hav av grå søle. Den kom hver morgen inn på kjøkkenet når noen hadde åpnet ytterdøra.
Hver natt hadde det skjedd noe med den. Den hadde stadig nye røde, ekle sår omkring på kroppen. Hele tiden manglet den et øre, den ble mer og mer fillete. En morgen kom den med det ene øyet hengende som en grå mark ut av hodet. Ingen ville ta i den.
HØR HER: Odd Børretzen og Paradise Bay.
- Det ble bare verre og verre med Katta. Øyet falt helt, den mistet det ene bakbeinet og til slutt lå den bare utenfor døra og kunne ikke gå.
- Da bestemte far seg for at katta måtte avlives. Han bar den i en sekk og la den ned i gresset bak låven. Syversen hadde hagle, og vi gikk til Syversen og Syversen ble med tilbake med hagla. Men da vi kom til låven, var katta borte. Vi så den aldri igjen. Men sekken lå der.
En gang hadde familien Børretzen en kattunge som var grå med svarte striper og som hang i gardinene, skled i svingene på kjøkkenbenken, forsøkte å klatre opp i kurvstolen og datt ned og rullet rundt.
HØR HER: Odd Børretzen og Alf Cranner: Mørkredd.
- Den het Makrell, sa Odd Børretzen. – Og med Kattas skjebne i frisk erindring meldte spørsmålet seg: hvordan kunne vi forhindre at Makrell ble voksen og stor og full av sår og gjørme?
Foreldrene hadde terpet for lille Odd at nikotin hindret veksten. - Men vi kunne jo ikke lære en katt, som til og med ikke var voksen, å røyke sigaretter, sa Odd Børretzen. Kameraten min Kristian, hadde funnet en liten flaske i kjelleren. Utenpå sto det ”Nikotinsulfat”. Kristian var ikke så god til å lese så lange ord, men broren min klarte det fint. Kristian mente det var en slags medisin som moren hadde tatt mot vondt i hodet. Vi skjønte at den måtte inneholde nikotin. Som hemmet veksten. Broren min og Kristian ga Makrell nikotinsulfat blandet med melk. Jeg så på. Makrell lepjet det i seg.
- Neste morgen lå Makrell på gulvet og var død og ikke til å få levende igjen. - Jeg gråt mens jeg spiste frokost. Mor spurte hva som var i veien, og jeg sa ”ikkeno”. Mor godtok det, for jeg gråt antageligvis ganske ofte. Broren min pakket makrell pent inn i et nummer av Morgenposten, og vi begravde ham bak låven.
HØR HER: Odd Børretzen med kåseri om røyking.
- Aldri mer katter, sa Odd Børretzen, - jeg bestemte meg for aldri å eie en katt mer. Men for fire, eller var det fem, år siden dukket lille Sjablang opp, en hvit liten prinsesse kom ingen steds fra. Vi ga henne mat, og dermed var det gjort.
- Hun flyttet inn i Gråbrødreveien, sammen med oss her i Tønsberg, og siden har hun bodd her. Nå er vi blitt ordentlig glad i henne. Ikke spør om hvilken rase. Hun er noe ubestemmelig noe. Rase bryr vi oss ikke så mye om her hos oss. Hun er vår katt og behøver ikke tilhøre noen rase.
- Det morsomme er at hun snakker med oss. Når hun vil ut en tur, kommer hun opp til meg og gir meg noen enkle kommando-ord. Hun mjauer et kort, men bestemt lite mjau som jeg vet betyr: jeg skal ut! Og da er det bare å følge med henne ut.
- Hun er en bestemt dame, avsluttet Odd Børretzen. - Hun vil bli klappet bare når hun vil bli klappet. Hun vil ha kjærlighet, men bare når hun ønsker kjærlighet. Hun er kresen som en moderne katt kan være.
Hun ser mye på TV. Jeg så i et TV-program at en katt ikke ser lenger enn 30 centimeter. Sjablang ser mye lenger. Når hun ser en fugl i treet utenfor vinduet får hun det der morderiske uttrykket som ikke er til å misforstå.
TEKST OG FOTO: ØYVIND RISVIK.