OLGA OG AGNAR ESPEGREN: Erik Bye og underet i Vi går ombord

Espegren 1

HONG KONG. Husker du Agnar Espegren og kona Olga, Hong Kong-misjonærene som fikk hele Norge til å gråte av glede julaften i 1963? Han ble født 24. juli 1911 og døde 23. september 1982. Her er et gripende gjensyn med to medmennesker ut over det vanlige.

Espegren 4x.jpg
Fra programmet Vi går om bord med Erik Bye i 1963.

MINNER OG MENNESKER. Jeg intervjuet Olga Espegren 20 år etter den gripende forstillingen i NRK Fjernsynet. Mannen Agnar hadde vært død i vel tre år.

- Jeg var alene sammen med barna mine i Oslo. Vi hadde innstilt oss på å feire julen uten Agnar. Plutselig fikk jeg en telefon fra Erik Bye hvor vi ble invitert å være med i hans program «Vi går om bord» i Fjernsynet. Jeg skulle bli presentert for tilskuerne sammen med fem andre ektepar.

Jeg husker jeg sto på scenen sammen med Erik Bye og var lei meg for at ikke Agnar var der.

Da sa Erik Bye: «Ja, fru Espegren, du har ingen her i Norge under sølvbryllupet dere skulle feiret sammen?

Så vagget en julenisse inn på scenen og stilte seg ved siden av Olga. Han lot masken falle.

Espegren 2w.jpg
Olga Espegren.

- Det svimlet for meg, lo Olga. – jeg klarte nesten ikke fatte at han sto der. Det var som et eventyr. Jeg gråt av glede og kastet meg om halsen hans.

Erik Bye hadde klart å smugle Agnar Espegren hjem fra Hong Kong uten at noen visste om det, og av alle de programmene som Erik Bye hadde laget, var dette selve blinkskuddet.

Hele salen gråt av glede sammen med Olga.

Jeg besøkte familien Espegren i Hong Kong. Sammen med Agnar Espegrens, Olav, og Olga Espegren dro vi ned nede i den underjordiske byen i Hong Kong.

Området er revet nå i 2021, men den gang bodde det 30.000 innbygger, fattige, kriminelle og utstøtte bodde i denne forbudt byen under millionbyen. Med kloakk og søppel i det som var av gater, og hunde- og apekjøtt ned fra taket, hengt opp i strømledninger-, vann- og kloakkrør.

Dette er et lite utdrag av reportasjen med Agnar Espegrens sønn, Olav, og Agnars enke, Olga, fra 1985, i Norsk Ukeblad.

Olga Espegrens hender var så trygge og milde. De var vant til å berolige, trøste og dempe angst. Jeg følte meg trygg sammen med denne lille hvithårede og krumbøyde misjonskvinnen. Hun holdt meg forsiktig i armen da vi gikk ned de skjeve trappetrinnene til bydelen Kowloon Walled City.

Espegren 10.jpg
Agnar Espegren.

Tusmørket lukket seg rundt oss, dagslyset forsvant, luften var fylt av sur røyk.

Vi hadde dukket ned i det som ble regnet som Østens verste slum. «Avgjort» farlig sto det med uthevet og advarende skrift om den forbudte bydelen i turistbøkene om Hong Kong, «ingen bør gå ned her».

Skabbete bikkjer strøk seg langs den slimete murveggene, rottene løp foran beina våre og forsvant ut i den åpne kloakken.

Det dryppet illeluktende vann fra de rustne vannrørene som hang på kryss og tvers over hodene våre. Lukten var forferdelig.

Små barn tittet på oss med matte, triste øyne, fluene surrer rundt hundekjøttet som hang til tørk.

Her kjempet tusenvis daglig for å overleve.

Heroinbulene lå der som perler på en snor, overalt lå misbrukerne i rus. Utenfor bordellene hang det kriminelle, men Olga var ikke redd.

Walled City kjente henne, ingen skulle få gjøre den barmhjertige hvite kvinnen noe vondt.

Kowloon 3.jpg
Under denne bydelen i Hong Kong, lå Kowloon Walled City, den forbudte byen.

- Den første tiden jeg besøkte Walled City, var jeg redd, fortalte hun, - og går bort til en kvinne med et barn på armen. De snakker lenge sammen. Olga smaker på litt maten hun ble tilbudt. Kvinnen hadde tårer i øynene og et smil om munnen da hun gikk vekk.

Det er så få som bryr seg om disse menneskene, sa Olga stille, - jeg er lykkelig over at jeg kan dele et håp med dem.

- Mor og far begynte å hjelpe de narkomane allerede i 1935, fortalte Olav Espegren, Agnar og Olgas sønn. – Min mors første kontakt med narkomane var på bryllupsdagen, de kom og spiste bryllupsmaten deres. Siden kom mange narkomane til hjemmet deres, det ble et tilfluktssted for disse ulykkelige.

Espegren 6_edited.jpg
Olga Espegren og sønnen Olav i de mange underjordiske gatene i Walled City.

Det var over 50-60000 narkomane, og det fantes ingen annen behandlingstilbud enn Norsk Luthersk Misjonssambands misjonsstasjon og fengselscellene. Det gjorde sitt til at virksomheten deres økte raskt.

- Jeg fortsetter der far sluttet, sa Olav Espegren stolt. - Formålet er å hjelpe de narkomane ut av stoffmisbruket ved hjelp av medisinsk behandling, psykiatrisk hjelp, utdannelsestilbud og andre miljøterapeutiske tiltak.

- Min far forsto så godt det kinesiske lynnet. Han kunne til og med høre forskjell på hann- og hungjess. Det var det få kinesere som kunne. Hadde man sett far, ville man trodd at han var innfødt kineser. Han elsket dette folket. Ingen kinesere skulle gå fra deres hjem uten å ha fått den hjelpen de trengte.

Øyvind i Hong Kong.jpg
Et opphold i Walled City, langt under de moderne blokkene på oversiden, gjorde et uutslettelig inntrykk. Her bodde det 30.000 mennesker.

- Det var en kald søndag morgen for mange år siden, mintes Olga Espegren. – Agnar skulle sykle til en utestasjon. Men han kom fort tilbake. Han hadde med seg en bylt han hadde funnet i snøen. Det var en nyfødt kineserjente, hun var både stivfrossen og blå, antagelig lagt ut av foreldrene for å dø.

- Vi tinte henne forsiktig opp med varmt vann. Tøy fikk hun etter vår minstemann, og på geitemelk vokste hun seg riktig stor og frisk. Siden ble hun døpt Wa Ny. Jeg ble varm om hjertet da jeg møtte henne flere år senere.

TEKST: ØYVIND RISVIK. FOTO: TOR T. GULLIKSRUD OG PRIVAT.

Address

  • Adresse:
  • E-post:
  • Tlf.:

Our company

Our services

Pellentesque habitant morbi tristique senectus et netus et malesuada fames ac turpis egestas.