OSLO. Toppen Bech, eller Ellen Åse Bech Langballe, er død i en alder av 84 år. Hun var en høyt elsket og folkekjær programleder. Natt til mandag 5. februar døde Toppen Bech. For noen år siden besøkte jeg Toppen Bech på herregården Oakhill utenfor Moss. Her fant hun roen, naturen og det vakre herregårdslandskapet sammen med ektemannen Håkon Langballe - og litt ekstra sus av tsartidens Russland. Her er Toppens romantiske Oakhill-historie.
MOSS. TV-veteranen er også kjent for en rekke andre populære programserier, som «Unnskyld at jeg spør», «Den blå timen», «Toppen på en søndag», «Toppen en time», «Signaturen», «Magiske Kenya», «Brød, vin og siesta» og «Santiago de Compostela».
I tillegg var hun programleder for underholdningsprogrammet «Frokost-TV» på NRK. Hvor jeg selv hadde gleden av å være gjest en to-tre ganger. I 2007 ble Bech tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull.
For noen år siden besøkte jeg Toppen Bech på herregården Oakhill utenfor Moss. Her fant hun roen, naturen og det vakre herregårdslandskapet sammen med ektemannen Håkon Langballe - og litt ekstra sus av tsartidens Russland. Her skrev Toppen sin bok ”Herskapelig reiseguide. Fra himmelseng til himmelseng”.
- Det er så mange flotte steder å besøke i Norge, og folk er stolt av arvesølvet sitt, sa hun.
Den vakre eiendommen Oakhill lå godt skjult mellom majestetiske bøke- og eiketrær og var tidligere eid av familiene Sibbern og Due før den kom i Toppen og Håkons eie.
- Vi hadde lenge ønsket å flytte på landet, sa hun.
- Håkon er pensjonist og jeg blir det snart. Det er viktig med noen oppbrudd i livet. Og her på Oakhill finner jeg roen, naturen og det vakre herregårdslandskapet. Hva vi oppdaget etterpå, noe som skaper litt ekstra internasjonal sus og som har preget hus og hage, er at ånden av det store landet i øst kom inn i huset da den daværende statsministers sønn, ambassadøren, tilbrakte somrene her med sin russiskfødte hustru Olga og deres datter Lily. Olga vokste opp i tsartidens Russland, med tsarens barn som lekekammerater, og da ektemannen døde flyttet hun til Oakhill for godt og tok med seg betydelig mengde russiske antikviteter. Selveste kong Oscar II besøkte Oakhill i 1884.
Toppen Bech var lommekjent i området. - Jeg har bodd i Moss siden jeg var 14 år, fortalte hun, - mor og far kom hit i 50-årene og leide en liten hytte på Larkollen, som het Petter. Første jeg gang kom hit var i pinsen, og da vi åpnet hyttedøren åpnet himmelen seg, det regnet bøtter. I hytteboken sto det så karakteristisk:
Donnerwetter, vi skal til Petter
til sol og deilig sommer
og gjett om vi kommer.
Det hadde nok regnet før på Larkollen, ja.
Toppen var ikke mange minuttene på sommerstedet før det skjedde noe som dessverre ikke var så hyggelig. - Fisker Martin, som viste seg å være en legende og som ble en god venn, sto i døråpningen og sa at farmor var død. Det var både glede og sorg, sol og uvær i mitt første møte med hytta på Larkollen.
- Byggmesteren Rørvik var en økonomisk herre som bygde på hytta med planker fra kasser som hadde inneholdt russiske biler, fortsatte hun. - Jeg husker jeg ofte satt og rettet ut rustne russiske spiker. Far bygde på hytta, litt mer enn han hadde lov til den gangen, og var nok litt redd for at kontrollen skulle oppdage det. Vi hørte aldri noe. Utsiktet var og er fantastisk, vi ser rett ut til Færder fyr. Vi spilte tennis, seilte og danset på Støtvig, i underskjørt stivet med sukker. Vi svømte i morild og spilte gitar foran utepeisen om kvelden. Livet lå foran oss og alt var deilig. Det var en sorgløs ungdomstid. De mennesken jeg møtte den gang har jeg fremdeles god kontrakt med.
Toppen Bech fant ro og arbeidslyst på Oakhill. - Jeg står opp seks om morgen, setter meg på kontoret, som jeg har døpt Sibirien, og hører vannet fryde seg i fontenen utenfor. Her finner jeg den freden og inspirasjonen jeg trenger, her finner jeg vakker natur og utrolig landskap. Jeg har alltid likt meg i dette området. Østfoldingene er så trivelige og hyggelige.
Toppen Bechs bok er en herskapelig reiseguide gjennom Norge. Nærmest et praktverk, med utrolige bilder, og utvalget er hennes subjektive oppdagelse av hva leserne bør se og oppleve. Den strekker seg fra nasjonalklenodier til smakfulle hoteller. – Jeg skriver om nabogården Ekeby med sin duft av Selma Lagerlöf og Gøsta Berlings saga, fortalte hun. - Herren på Ekeby er en ekte geitebonde med 250 sør-afrikanske boergeiter i stall og krybbe.
Rød herregård er mitt første stopp på veien. Ballsalen er et uberørt pust fra 1700-tallet med aner og fjonge speil på veggene, med prismekorner i taket og stoltrekk av jordbærfarvet damask. Så fortsetter jeg videre ut i verden, til Refsnes Gods, via Jeløy Radio og Akershus Slott til Henrik Ibsens stamsted Grand og Carsten Ankers Eidsvoldbygning. Folk forteller meg at de ikke visste at det finnes så mange flotte steder i Norge. Vi nordmenn kan være stolte av vårt arvesølv.
Utdrag fra Toppen Bechs bok ”Herskapelig reiseguide”. Hun satt på sitt kjære Oakhill og filosoferte, fra Rygge og ut i hele Norge, til det aller flotteste vi kan finne i landet vårt. Det beste med utvalget i boken, er at alle stedene er tilgjengelig for publikum:
Jeg bor i et landskap hvor lange, tette alleer leder vei til herregårder og gods, og hvor jeg i fantasien ser krinoliner og lange mannsben i ridestøvler feie langs rosebedene. De praktfulle trærne i mitt naboskap vitner om en glans fra den tid hvor man pleiet selskapelighet, spilte comedie, med c, og danset til pianoforte.
Det var i en tid da romantikken her i området som ellers i kongeriket blomstret i kunst, moter og arkitektur. Det sentimentale fant sitt uttrykk i landskapshagene med kinesiske lysthus, blanke vannspeil, og kunstige ruiner.
I dag er dette en uvirkelighetens verden som bare gjøres levende i de romantiske filmene basert på Jane Austens bøker. Der sprengrir fornuften og følelsene over store grønne enger, mens heltinnen og hennes søstre lider bak Tornerosehekken – mye god banalitet får vi for en hundrelapp i mørke kinosaler.
Men kulissene, selve herregårdslandskapet, eksisterer fremdeles. På mitt land i landet kan jeg sitte under sjasminen og lese gamle reiseskildringer mens historien suser i tunge, store løvkroner. Jeg hører ekte nattergaler synge ved Gunnarsbybekken, og ser ørreten som i ren respekt for den fornemme fuglen sakte smyger seg frem under vannet, for ikke å forstyrre.
Nede i alleen min ligger en imponerende løvsal, et lokalt panteon hvor vindharper, nyplukkede jordbær og champagne løfter fantasien på vinger inn i en fantasieggende middelalderhistorie med pilegrimer, leilendinger og herregårdsfolk. Inngangen til salen voktes av vårt lokale Stonehenge, åtte store steiner i ring. Åtte kloke menn med bleke øyne rettet mot vulkanøya langt der ute – slik tror jeg det var.
TEKST OG FOTO: ØYVIND RISVIK.