BARNDOMMENS RIKE: Sommer, svovel – og dommedag

Banning 1_edited
Detalj fra Theodor Kittelsens Fanden og futen.

DRAMMEN. Det var sommer og svovel og dommedag i luften. F.. f.. f…, bannet jeg så det lysnet i skogen. «Forbannede unger, hva gjør dere i min skau, jeg skal f… meg ta dere!», skrek skogeier Backmann. Vi løp som i dødsangst. Alle årene etterpå har jeg holdt meg til teologen Jacob Jervells banneteologi: dersom det hjelper å banne, så må man jo få gjøre det".

Banning 3.jpg
Kameratgjengen i Gamlebakken som dro til Backmannskauen for å lære å banne. Fra venstre: Sven (død), Øyvind, Helge (død). Knut, Tore og Leif Erik (død).

BANNINGENS VELSIGNELSE. I resten av mitt liv har jeg levd etter Jacob Jervells teologi. Med en oppvekst hvor ugudelig snakk lå milelangt utenfor folkeskikken, var det befriende at Jacob Jervell ryddet litt opp i begrepene: "Jeg bruker å si at banning har noe til felles med bønnen, men rent estetisk kan jeg ikke si at jeg liker det. Men dersom det hjelper å banne, så må man jo få gjøre det".

Barembach 1c.jpg
Kåseriet om banningens velsignelse er hentet fra boken Friminutt av Øyvind Risvik.

Tilbake til 1960. Jeg var vel ikke mer enn en åtte-ti år. Det var søndag etter kirketid. Klokken var vel sånn ved tolvtiden, og vi var på hjem fra søndagsskolen. Vi var en guttegjeng som lekte sammen helt siden vi tok de første famlende skrittene.

Det sterkeste uttrykket vi hadde lært oss var din «brakkvannsamøbe». Vi skvatt litt hver gang vi tro til med skjellsordet. Vi hadde lært skjellsordet av Donald.

Vi hadde lenge snakket om å gjøre det forbudte, men liksom ikke tatt mot til oss. Akkurat denne søndagen hadde vi mot, og syntes det var liksågodt å få det unnagjort. Vi ville utforske banningens magiske verden.

De fleste av kompisene hadde gjort det, Sven, Helge, Leif Erik, Knut og Tore. Flere hadde tatt så hardt i at det vanket både lusinger og husarrest. Så hva ventet vi på?

Nå skulle de hjelpe kameraten Øyvind med de forløsende glosene.

Nå gjaldt det å finne et passende sted å få synden overstått. For synd var det, det hadde vi hatt som dagens tekst på søndagsskolen i Misjonshuset i Drammen. «Ingen råtten snakk…».

Og etterpå hadde vi fått et lite kort hvor Jesus passet på at en liten gutt ikke tok råttensnakken i sin munn. Den gutten hadde nok ikke tenkt tanken engang.

Banning 4.jpg
Backmann i Backmannskauen var like sinna som sinnataggen Donald.

Vi drar til skauen til Backmann, foreslo jeg og gutta var enige.
Backmann bodde i en gulmalt stue oppunder skogkanten i Gamlebakken, på nedsiden av Salamanderdammen. Han eide skogen og hadde en mannevond hest og luktet svovel. Han var en edens og banningens mann, av virkelig verdensformat var han, og sa ikke en setning uten at det fulgte en skur av forbudte ord med.

Han var like sinna som Donald Duck.

Spenningen var stor da vi lurte oss inn mellom trærne i «Backmannskauen».

Banning 5.jpg
Kari Veitebergs bok om Jacob Jervell, som en gang prekte banningens evangelium.

Du skal ikke banne, durte det inne i hodet mitt, og da jeg lukket øynene så jeg Gud ta frem sin store slitte bok og forberedte seg på å ta notater. På «Dommens dag» ventet ransakelse og dom…
Kanskje jeg ikke skulle banne likevel? Men vi hadde jo bestemt…

Tenk om gutta syntes jeg var feig og heller ville leike med flere av de store gutta som sa jævla og f... hele sommeren.

«Fanken» skreik Leif Erik plutselig og sparket hardt i en trestubbe. Det var modig. Jeg som hadde tenkt å bare si «farsken».

Far min var fra Helgelandskysten, og slikt sa man på de trakter. Farsken…
Vågde jeg? Gud ville kanskje ikke vente med straffen. Kanskje han slo meg med et lynnedslag så jeg falt i bakken – steindød, selv om sola skinte fra blå himmel.

Mitt «farsken» hørtes jo ikke så puslete ut? Min far ble mørk i øynene da han sa det ordet.

Og ingen ting tydet på tordenvær. Men for Gud var ingen ting umulig. Leif Erik satt på en tue og ventet.

Fa… fa… sa jeg og holdt øye med himmelen.
Da jeg sto der og samlet meg for siste stavelse, tordnet det mellom trærne.

«Forbannede unger, hva gjør dere i min skau, jeg skal fa… meg…!
Kjære Gud, ropte jeg og forvekslet i forbifarten Backmann med han strenge mannen med skjegg der oppe blant skyene et sted.

Skynd deg og spring, hoiet resten av guttegjengen, og vi galopperte med dødsangst ut av skauen.

Litt seinere, da vi var på betryggende avstand, sa jeg uten å tenke meg om: «Fy f..., nå ble jeg redd gitt…».

Vi gikk sammen hjem. Og slo hverandre karslig på skuldrene. Du verden så voksne vi kjente oss.

Og inne fra «Backmannskauen» hørte vi en gammel mann humre og le…

TEKST OG FOTO: ØYVIND RISVIK.

 

 

DittNorden.no

  • Adresse: Visit Drammen, Grønland 57, 3045 Drammen
  • E-post: post@VisitDrammen.no
  • Tlf.: 32 23 40 70

I samarbeid med VisitNorway og Visit Drammen

Annonsering

VisitDrammen / DittNorden er et destinasjons-byrå i samarbeid med VisitNorway. Vi publiserer artikler og omtaler på en rekke kanaler og mobile apper. Demografisk fordeling blant våre lesere er 46% kvinner og 54% menn. For info om innholdsproduksjon og annonsering, kontakt oss på telefon 32 23 40 70 eller e-post