KROKSTADELVA. Han har levd tett innpå døden, mye av tiden med alkohol som eneste hjelpemiddel for å takle den kompliserte hverdagen. Plutselig en dag deltok han i kjelkepigging i Paralympics i Vancouver i 2010, og han var den eldste i troppen. - Livet er for verdifullt og kostbart for å bruke på negative ting. Jeg har levd et verdifullt liv, unntatt den tida hvor Kong Alkohol krevde meg.
KLIKKANNONSE VI OVER 60
-----
MINNER OG MENNESKER. I mitt lange liv som journalist er det mange mennesker som har gjort et uutslettelig inntrykk. Det kjempet både mot og med seg selv - og livet. De har også vært med på å forme mitt liv – og mine holdninger. Derfor vil jeg gjerne fortelle deres historie. En av dem som lever i meg fremdeles er Per Fagerhøi fra Krokstadelva utenfor Drammen.
(Per Fagerhøi ble født 21. april 1954 og døde 23. august 2018. Familien har godkjent bruken av mitt intervju med ham).
Da jeg kom til meg selv på behandlingshjemmet på Hamar, trodde jeg at jeg hadde mistet kjerring og unger. Jeg hadde allerede bestemt at de skulle få bilene og huset og hytta. Men historien endte stikk motsatt. Jeg fikk beskjed om at de var sjeleglad for at jeg fikk hjelp. De slo strek over alt det vonde jeg hadde forvoldt. Men de var klar på en ting: Nå er det opp til deg, Per.
Jeg sa til meg selv: never more. Jeg bytter ikke bort familien og livet mitt med noen flasker alkohol.
Pers ble sittende i rullestol da han var rundt femti år, på grunn av en nevrologisk sykdom. I 1996 ble han ufør, da økte alkoholinntaket, og det bare økte og økte på.
Per Fagerhøi var gift med Anne og hadde to barn. Han var en norsk funksjonshemmet langrennsløper, som gikk litt under radaren. Han var funksjonsfrisk fram til 1995, da han fikk diagnostisert muskelsykdommen CMT (Charcot-Marie-Tooth Disease). Han deltok i kjelkepigging i Paralympics i Vancouver i 2010, og han var den eldste i troppen. Der venter både 15 kilometer, 10 kilometer, sprint og stafett.
Han skulle også være deltager i vinterlekene i Sochi i Russland i 2014, bare en måned før han fylte 60. Det ble det aldri noe av.
Alkoholmisbruket hans skapte redsel, unntakstilstand og oppgitthet hos familien Fagerhøi. På en institusjon på Hamar sa sønnen: jeg hadde et forbilde helt til jeg var tolv år. Fra jeg var tolv år har jeg hatet deg på grunn av all drikkingen din…
- Det var tøffe ord å få av en sønn.
KLIKKANNONSE VESTLIA RESORT.
Per Fagerhøi vokste opp som eldstemann i en søskenflokk på fire. – Vi var en harmonisk familie og jeg hadde en far som var både fornøyd, rolig og positiv, fortalte han. - Mor var et fantastisk hjemmeværende menneske.
Så rammet tragedien familien Fagerhøi. Pers bror skjøt begge foreldrene. – Jeg mistet fotfestet fullstendig, fortalte han stille. - Årene som fulgte var en eneste lang og sammenhengende fyllekule. Det gikk over stokk og stein. Jeg var i psykisk ubalanse, flaska styrte hele livet mitt. Jeg var totalt hjelpeløs. Belastningen på familien var enorm. Jeg kunne forsvinne i dagesvis. Datteren min fant meg på hytta i Finnemarka. På gulvet lå jeg, med en kanne brennevin ved siden av meg. Jeg var helt sanseløs, og i livsfare. I siste liten ble jeg reddet.
I ettertid har Per Fagerhøi skjønt at rusproblemet startet tidlig i ungdommen. - Jeg har vært periodedranker hele livet, og har aldri hatt et normalt forhold til alkohol. Har man et normalt forhold til alkohol, kan man nyte det som blir servert. Jeg kunne være med på fester, og plutselig sprakk ballongen. Jo eldre jeg ble, jo hardere ble fyllekulene. Det endte med en katastrofe. Fra den gangen jeg mistet foreldrene mine i 1998 ble det en sammenhengende fyllekule. Hadde jeg ikke vært i så god form som jeg var, hadde jeg vært død nå. Jeg hadde så mye alkohol i meg at de indre organene holdt på å klappe sammen.
Da Per Fagerhøi ikke orket mer, stilte familien opp.
- Familiens ønske om at jeg skulle forandre meg var sterkere enn fristelsen til å forlate den alkoholiserte og invalidiserte familiefaren, fortalte han. - Jeg ble sendt av sted til avrusning, til Hamar.
Fra Drammen til Hamar drakk jeg halvannen liter konjakk. En halvliter var fortært før jeg nådde bygrensen i Drammen. De nærmest bar meg inn på institusjonen.
- Jeg har ikke noe godt svar på hvorfor jeg drakk. Det som fikk begeret til å flyte over var muskelsykdommen og at jeg mistet foreldrene mine. Jeg hengte meg opp i negative tanker. Det var en flukt fra virkeligheten, jeg ville vekk. Jeg prøvde å drikke meg i hjel mange ganger, men våknet til live hver gang.
Per Fagerhøi tok ikke fornuftige valg, eller tenkte ikke på konsekvenser av det han gjorde. Og det spilte ingen rolle hva slags alkohol han drakk, bare det ga en intens rus.
- Da jeg begynte å tylle i meg ting, var det på grunn av de negative tankene. I rus syntes jeg at jeg hadde svar og peiling på alle spørsmålene som surret rundt i hodet mitt. Det endte i en beruselse som jeg ikke hadde kontroll på. Når jeg våknet, var det de samme tankene som surret rundt i hodet mitt.
- Når jeg hadde fyllekulene mine, var det innenfor husets fire vegger. Det var bare familien som visste det. Jeg ville gjemme meg så godt som mulig.
Vendepunktet skjedde på Hamar.
Da Per Fagerhøi kom hjem til Krokstadelva, var han sky og redd for alt og alle. - Jeg hadde ett mål, å komme i god fysisk form, komme meg tilbake til et aktivt liv. I yngre dager løp jeg 60 meter, skogsløp, gateløp og maraton. Jeg hadde ingen planer om å bli idrettsmann igjen. Jeg måtte bare ut i frisk luft, der lå medisinen. Det som reddet meg var Guds frie natur og frisk luft. Jeg begynte å trene. Selvtilliten kom tilbake, tilliten fra kjerring og unger kom tilbake. Nå har jeg det bedre som hundre prosent sittende enn som ustø stående.
- Jeg vet ikke hvordan det er å bli frelst, men jeg møtte en ansatt på Sunnås sykehus som introduserte meg for kjelkepigging. Til da hadde jeg hatt et grått og trist liv i mange år. Plutselig var jeg i en situasjon hvor hele livet mitt innhentet meg i løpet av noen sekunder.
Muskelsykdommen har eskalert i Pers overkroppen. Han måtte gi opp kjelkekarrieren. Fra august 2010 har han drevet på med curling. Med like stor entusiasme. Han ble tatt ut på landslaget.
Likevel er fremtiden svært usikker. - Overkroppen kan bli slik jeg er i beina, lammet, sa han med en beundringsverdig ro. - Det behøver ikke nødvendigvis bli sånn, men det forundrer meg ikke om jeg om jeg blir en pleiepasient. Det verre å miste overkroppen enn beina. Det er på en måte psykisk terror. Mitt neste, og kanskje siste mål, er OL i Sochi i Russland 2014. Da er jeg bare noen uker unna 60 år og må bremse ned. Om ikke verre ting har skjedd, da.
- Det som plager meg, er at det vil bli et mer arbeid på de jeg bor sammen med. Men så lenge jeg er frisk og har humøret og folk rundt meg, får dagen komme som den kommer. Jeg henger meg ikke opp i ting jeg ikke får gjort noe med. Jeg er til stede i dagen som er nå. Jeg har heldigvis ikke smerter. Det er andre som har det ti reiser verre enn meg. For meg er det å være lam bagatell. Livet er for verdifullt og kostbart for å bruke på negative ting. Det har jeg gjort nok i livet. Jeg har levd et verdifullt liv, unntatt den tida hvor Kong Alkohol krevde meg.
TEKST OG FOTO: ØYVIND RISVIK.