OSLO. Man må forsøke å håndtere nederlag på en konstruktiv måte, ikke føle bitterhet og ikke bli skremt. - For noen år siden mistet Per-Mathias Høgmo energien. Han møtte den beryktede veggen. Nå er han genierklært i Sverige.
KLIKKANNONSE VESTLIA RESORT
-----
MINNER OG MENNESKER. Det er misnøye over alt, på sosiale medier, i aviser, rundt stuebordet, på arbeidsplassen og blant fotballekspertene i TV-studioene. Men Per-Mathias Høgmo taklet kritikken.
Etter diverse trenerjobber overtok Per-Mathias Høgmo et svensk bunnlag for 17 måneder siden. Nå jubler han og svenskene for hans ligagull. Per-Mathias Høgmo har nemlig ledet BK Häcken til Göteborg-klubbens første seriegull. Tittelen ble sikret ved å slå nabo IFK 4–0 søndag.
Aftonbladets Simon Bank kommenterer ansettelsen av og suksessen til Høgmo slik:
– Å ansette Per-Mathias Høgmo var ikke noe man velter kiosker med, men nå har hele Sverige sett hva hans ideer er verdt.
(Denne artikkelen er mer enn ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon).
Det har gått i berg og dalbane med Per-Mathias Høgmos karriere som fotballtrener. I perioden 1997-2000 ledet han det norske kvinnelandslaget i fotball. Hans høydepunkt var som landslagssjef kom i 2000, da han ledet Norge til OL-gull.
Han var trener for Rosenborg Ballklub før han ble sykemeldt. Han ble ansatt som toppfotballsjef i Norges Fotballforbund før han overtok Tromsø IL for annen gang. Og så trakk han seg fra den jobben, også, før han tok over som trener for Norges herrelandslag og tapte 3-0 borte mot Slovenia i kvalifiseringen til VM i Brasil 2014. Det var få som var nådige etter det tapet. Etter 10 seire, 7 uavgjorte og 18 tap, sluttet han som landslagstrener i november 2016.
1. desember 2017 ble han ansatt som ny hovedtrener for Fredrikstad Fotballklubb og i 2021 ble han hovedtrener for BK Häcken i Allsvenskan i Sverige. Da gikk det bare en vei, oppover.
Da Per-Mathias Høgmo var landslagstrener måtte han tåle mye kritikk. Han fikk slengt midt i ansiktet at det norske fotballpublikumet nok. Det haglet med misnøye over alt, på sosiale medier, i aviser, rundt stuebordet, på arbeidsplassen og blant fotballekspertene i TV-studioene. Ikke rart han stakk av til Sverige – og gjorde suksess.
Jeg møtte Per-Mathias Høgmo for noen år siden, i en prat om det å være leder og familiemann, om det å måtte kaste inn håndkledet, om det å vinne, og ikke minst, om det å tape. - Jeg fikk fysiske symptomer som gjorde meg redd, alt fra hjertebank til press over brystet og nakke, og prikking i leppene. Jeg lå våken hele natten. Jeg sov ikke, jeg klarte ikke å kutte ut jobbtenkningen. Etter hvert klarte jeg ikke å restituere meg selv.
Det er gått noen år. Men etter 32 år som aktiv spiller og suksesstrener møtte Per-Mathias Høgmo den berømte – og beryktede - veggen. Han ble ansatt som hovedtrener for Rosenborg Ballklub i august 2005, med kontrakt frem til 1. januar 2008, men trakk seg fra jobben allerede 31. oktober 2006 med bakgrunn i at han ville «gjøre noe annet». Dette kom i en tid hvor Høgmo ikke hadde trent klubben i en periode, etter at han sommeren 2006 ble sykmeldt.
Han hadde vært hovedtrener i Rosenborg Fotballklubb bare ett års tid. Da smalt det.
- Jeg tok på meg alt for mange oppgaver, hadde dårlig tid og mistet fokus. Det startet med at jeg kjente prikking i ansiktet, armene og trykk i brystet.
Han kastet inn håndkledet og ble sykemeldt. Deretter sa han opp jobben. Men egentlig startet det mange år tidligere. I Tromsø.
KLIKKANNONSE VI OVER 60.
- Jeg var veldig ung da jeg ble trener i Tromsø Idrettsklubb første gang, bare tretti år gammel, fortalte han. - En kombinasjon av mange ting førte til at jeg ble tatt av jobben. Det var et generasjonsskifte i klubben. Jeg satte ut spillere ut av laget som var jevnaldrende med meg. Det ble ikke godt mottatt. De hadde ikke gitt meg de resultatene som jeg ønsket. Fotball handler jo til syvende og sist om resultater. Jeg måtte erkjenne at jeg så tidlig i karrieren var alt for fersk og urutinert som leder og fagmann. Jeg måtte rent fysisk vekk fra Tromsø. Det var en vanskelig avgjørelse å ta, etter åtte år som spiller og trener. Jeg følte at kommunikasjonen med klubben sviktet gjennom denne prosessen, likevel opplevde jeg en sterk selverkjennelse. I ettertid ser jeg at det var en positiv prosess.
- I samråd med familien flyttet vi sørover. Jeg måtte få mer kompetanse for å stå sterkere som trener. I Oslo møtte jeg nye mennesker og et nytt miljø, det ble en fantastisk tid som hovedfagsstudent på Idrettshøyskolen. Det var den mest lærerike – og tøffeste - perioden i mitt liv. Tøffest var det nok for familien. De trivdes i Tromsø, kona og eldste sønnen. I Oslo ble det en hard hverdag.
- Jeg jobbet utrolig mye. Samtidig som jeg var fulltids student, trente jeg Fossum og landslaget gutter 16 år. Det var 200 prosents stilling, det. Og den yngste sønnen vår, Øyvind, var bare to år.
- Hilde backer meg hundre prosent hele tiden. Hun har alltid vært en pådriver i fotballkarrien, hun har vært en pådriver i alle de valgene jeg har tatt. Hun har selv vært toppspiller i håndball og er glad i idrett. I denne situasjoner var det viktig å ha noen rundt meg. De fleste klarer seg alene. Men man er mer risikoutsatt enn om man har nettverk rundt seg.
I 2005 ble Per-Mathias Høgmo trener i Rosenborg. Han overtok etter Per Joar Hansen, som ikke hadde klart å ivareta arven etter Godfot-Eggen. Skuta var på vei til å kantre. Å forsøke og rette den opp igjen, skulle bli en alt for vanskelig oppgave.
- I Rosenborg satte jeg i gang alt for mange prosjekt samtidig, sa Per-Mathias Høgmo. - Etter hvert ble jeg fysisk og mentalt sliten. Jeg mistet energien, jeg begynte å se begrensinger istedenfor muligheter. Jeg fikk fysiske symptomer som gjorde meg redd, alt fra hjertebank til press over brystet og nakke, og prikking i leppene. Jeg lå våken hele natten. Jeg sov ikke, jeg klarte ikke å kutte ut jobbtenkningen. Etter hvert klarte jeg ikke å restituere meg selv. Jeg ble sykemeldt.
- Støtten fra familie og venner har vært fantastisk, både mens jeg gikk sykemeldt og etter at jeg sluttet i Rosenborg. Det verste var å gå sykemeldt i offentlighetens lys. Trykket fra mediene var enormt og skremmende. Jeg orket til slutt ikke å lese det som sto skrevet i avisene.
- Dette var egentlig ikke Rosenborg som knekte meg, men summen av 18 år som trener og syv år med utdanning. Jeg har kjørt dobbelt hele livet. Jeg har stilt for lite opp for familien. En av mine viktigste jobber i dag er å styre unge og entusiastiske leder slik at de finner en balanse i hverdagen. Å etablere seg i dag, med jobb, utdanning, økonomi og samtidig klare å bygge en familie, er en krevende jobb. Det er selvfølgelig viktig å levere resultater, men samtidig må vi ha ledere som er inspirerte og trives i jobben
Det å være sammen med familien er viktig, det å snakke med dem om enkle tingene i livet eller å lese god bok.
- Boken om keiser Napoleon ga meg en fenomenal leseopplevelse. Det å klare å ha den energien han hadde, til å stå på og bryte gjennom politiske irrganger, vinne kriger og ikke minst det på være opptatt av helheten. Han knyttet til seg fagpersoner som gjorde at han bygde det moderne Frankrike. Samtidig bli jeg kjent med en personlighet med indre konflikter. Han var ridd av sjalusi den ene dagen, og neste dag sto han ute blant sine menn og frontet friheten
- Det viktigste er alltid å skape tro. Tro skapes gjennom selvtillit, og selvtillit får du av å bryte nye barriere gjennom hardt arbeid. Vet du at du har gjort en god jobb som spiller og leder, da blir du trygg, og da blir laget stabilt, og da kan du prestere på høyt nivå.
- Hva sier jeg til de som spør om meningen med livet? Det er et veldig godt spørsmål. Og jeg kan sammenfatte det i denne fantastiske setningen av en svensk lyriker: Alla dessa dagar som kom och gick, inte visste jag at det var livet! Meningen med livet er faktisk det å forsøke å ha det bra, være glad og ha det godt sammen med andre mennesker.
Per Mathias Høgmo elsker friluftsliv - og litteratur. Rypejakt og sportsfiske er lidenskapene, og lange turer i fjellet er toppen. Jeg leser et spredt spekter av skjønnlitterære bøker, men foretrekker filosofi. Er spesielt glad i John Stuart Mills, som regnes som en av verdens fremste tenkere. Har gjort hans uttalelse til sin egen: «hjernen er som musklene, de blir trent av å bli brukt». Hjernen utfordres nemlig ikke om man hele tenker som man alltid har tenkt. Er dessuten tilhenger av Arne Næss, hans økosofi og hans lekende tilnærming til livet.
TEKST OG FOTO: ØYVIND RISVIK