OSLO. Beate Gangås er sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste, PST. For noen år siden følte hun seg slapp og dårlig. Diagnosen var leukemi. Av den alvorligste typen. Legene ga henne små sjanser for å overleve. Fytte rakkeren, tenkte hun, - dette har jeg ikke tid til, jeg har ikke tid til å være syk.
KLIKKANNONSE VESTLIA RESORT
-----
MINNER OG MENNESKER. Da Beate Gangås ble utnevnt som politimester i seksjonen for organisert kriminalitet i politidirektoratet i 2001, var hun landets første åpne homofile politimester. Nå er hun PST-sjef for over 600 medarbeidere. Hun tiltrådte stillingen for bare fem måneder siden. PST har ansvar for å ivareta rikets sikkerhet og bekjempe terrorisme, sabotasje, spredning av masseødeleggelsesvåpen og industrispionasje, samt drive kontraetterretning.
Hem er så denne Beate Gangås? Hun er gift med Line Stubbrud og har vært politimester i Oslo politidistrikt siden august 2019. Karrieren som brakte henne til PST er lang og variert. Hun er utdannet jurist, og har også studert jus ved Université Aix Marseille i Frankrike. Hun ble ansatt i politiet for vel 30 år siden. Her har hun blant annet vært politimester i politidirektoratet, politimester i Østfold og hun har vært sjef for etterforsknings- og påtaleavdelingen i Politiets Sikkerhetstjeneste.
For en rekke år siden følte daværende likestillings- og diskrimineringsombudet seg slapp og dårlig. Diagnosen var leukemi. Av den alvorligste typen. Legene ga henne små sjanser til å overleve. Fytte rakkeren, tenkte hun, - dette har jeg ikke tid til, jeg har ikke tid til å være syk. - Etter at jeg ble friskmeldt, eksploderte det i meg, sa Beate Gangås. - Alt ble bare topp, alt ble mulig. Og aller best trives jeg når jeg tar meg en dukkert blant isflakene i Oslofjorden.
Hverdagene mine er veldig travle, jeg surrer med ditt og jeg surrer med datt, fra det ene til det andre, sa hun den gang. - Men jeg er praktisk. Når jeg holder på med noe viktig, har jeg fokus på akkurat det, jeg kan ikke bruke for mye energi på det jeg ikke får gjort. I tillegg er jeg ganske pragmatisk, hardtarbeidende, aktiv og positiv.
Og ikke minst hardfør. Beate Gangås er ei tøff ei, på mange måter. Hun hater å grue seg og har sin jevnlige grue seg-øvelse. Om vinteren består den øvelsen i daglig isbading i Oslofjorden.
- Jo surere og mer sliten og slappere jeg er, jo viktigere er det å komme seg ut på en løpetur, sa hun, - og så avslutter jeg med en dukkert i sjøen, sommer som vinter. Jeg bruker ikke særlig tid på å tenke over hvor kaldt det. Det er ikke noen vits å grue seg. Jeg kommer meg raskt uti, og da er det ikke så ille. Og så er det så deilig og varmt etterpå. Sånn er det med livet, også. Kast deg ut i utfordringene, det er fint å oppleve når du takler dem.
Hardførheten kom godt med da Beate Gangås ble syk. Statistikken sier at bare halvparten av de 120 som får denne sykdommen i året, overlever. Dårlig prognose, med andre ord. Da hun ble lagt inn på sykehuset, så ikke legene særlig lyst på det.
- Da jeg ble syk, ble jeg veldig syk, fortalte hun. - Jeg kunne ikke kommunisere med folk, jeg var for dårlig til å snakke med noen eller sende eller ta imot sms. Jeg lå på isolat. De eneste jeg så var kjæresten, moren og søsteren min. Ellers var det få som fikk komme inn til meg. Jeg var ikke i stand til å være sammen med folk.
- Men de nådde meg likevel. Det ble for eksempel nærmest opprettet ”vakttelefon” hos gamle kolleger i politiet. Det kom det mange hyggelige henvendelser. Jeg visste knapt at jeg kjente så mange gode mennesker, jeg. Jeg som synes jeg bruker alt for liten tid på venner og familie. Det var en vandvittig opplevelse å oppleve at de var der likevel.
- Det ga meg styrke der jeg lå på isolatet på sykehuset. Det økte min guts, fighterviljen min. Fytte rakkeren, tenkte jeg, dette har jeg ikke tid til, jeg har ikke tid til å være syk. Jeg som aldri hadde vært syk før. Og så bare puff, plutselig var jeg oppe i en helt akutt situasjon. Jeg fikk en alvorlig diagnose kastet midt i ansiktet. Men legene var så fine, direkte og tydelige. Sånn er det, sa de, du er alvorlig syk.
- Det var kjæresten min, Line, som sendte meg legevakten i Moss da jeg ble akutt syk. Jeg sprengte CRP-målingen. De forsto først ikke de høye infeksjonsverdiene, men at det var noe alvorlig galt, det skjønte de. De sendte meg til Ullevål universitetssykehus i Oslo. Det gikk det ikke mange timer før jeg fikk diagnosen, AML, akutt mylogen leukemi. Raskt tok de beinmargprøver, og satte meg på cellegift. Jeg husker datoen helt tydelig, 26. november 2007.
”Du skal ikke på jobb på lenge, du har en tøff kamp foran deg”, sa legen. Men jeg skulle jo til Thailand om en uke, svarte jeg. ”Da hadde du dødd”, svarte legen kort og konsist.
Den første cellegiftkuren reddet livet til Beate Gangås. Hvordan ville kreftcellene reagere, var det store spørsmålet? - Jeg husker legen sa: nå ser vi reaksjon. Det var en stor lettelse, etter organsvikt og grusomme greier. Jeg hadde sterke smerter, og en viss formening om hvor syk jeg var. Jeg kjempet. Samtidig hadde jeg nok et praktisk forhold til at nå var livet kanskje var slutt. Den tanken lot jeg ikke slå rot i meg. ”Dette skal jeg pokker meg klare”, tenkte jeg. Jeg var sinna på alle de småpraktiske tingene, at jeg ikke klarte å snu meg i sengen, at jeg ikke klarte å drikke eller puste ordentlig.
- Jeg ble kjent med mine egne reaksjoner da jeg ble avhengig av de rundt meg. Jeg var positivt overrasket over de kreftene jeg klarte å mobilisere. Det å ha positiv holdning, å kunne mobilisere stå-på-holdningen, var for meg nesten forskjellen på liv og død.
Det verste var å se redselen i kjærestens øyne. - Line og mor hadde en regel, de gråt utenfor rommet og ikke inne hos meg, sa Beate Gangås. – De ville ikke at jeg skulle late som jeg hadde mindre vondt. De skjønte at ”jobben” med å ikke gjøre folk rundt meg redde, måtte være underordnet fighten jeg hadde mot sykdommen. Jeg måtte bruke alle kreftene jeg hadde til å kjempe mot kreften, og ikke for å trøste de som var rundt meg.
- Jeg var veldig engstelig i starten av behandlingen. Sykdommen kom så akutt, så voldsomt og alvorlig, at perioden fra jeg ble syk til jeg fikk diagnose og begynte kampen for livet, ble kort og dramatisk. Den var så kort at jeg slapp å grue meg, jeg måtte bare forholde meg til det som skjedde.
- Etter hvert merket jeg at jeg var redd, jeg grudde meg til beinmargsprøven, for at de skulle borre i hofta. Angsten for de små greiene var verre enn angsten for døden. Men etter hvert oppdaget jeg at det ikke var så alvorlig likevel. Jeg fikk et nøkternt forhold til alle prøvene. Stikk i vei, sa jeg.
- Det å miste kontrollen gjorde meg mest engstelig. Etter hvert tok jeg kontroll, spesielt over tiden. Det som er spesielt med en slik sykdom, er du må gå gjennom ukeslange cellegiftkurer. Hver gang slår de deg helt ned. Cellegiften dreper røde, hvite blodlegemer, den sender immunforsvaret helt til bunns.
- Og så måtte jeg krabbe oppover igjen. Når jeg hadde fått nesa over bordkanten, ble jeg slått ned igjen. Og legen kunne ikke gi meg annen trøst enn statistikken, og si noe om hvilken prognose jeg hadde. Jeg ble sinnssykt opptatt av de ulike verdiene og tallene. Gang på gang ble det brudd i rutinene, og infeksjon kom. Det som reddet meg var å konkurrere med meg selv. Jeg fulgte intenst med på verdiene, om de steg eller sank. Jeg vet kanskje ikke om det reddet meg, men det var viktig for å kunne ta opp kampen. Fælt sier andre om cellegift, men for meg var det livets vann.
- Jeg går til kontroller med jevne mellomrom, og vet jeg kan få tilbakefall. Jeg har en sikkerhetsknagg om jeg skulle bli syk igjen. Om jeg ikke klarer å bygge opp min egen beinmarg, må jeg finne en donor som matcher. De har sjekket mine tre søsken, å få stamceller fra dem er best. Men det er ingen av dem som matcher. Jeg vet at det kan bli trøbbel om jeg må ut på markedet for å finne riktig beinmarg.
Beate Gangås slo et slag for blod- og benmargsbanken. - Gi blod, gi beinmarg, sier jeg til så mange som mulig. Det er ikke farlig. Tenk heller på at du kan redde liv. Selv har jeg sagt til legen at jeg ikke trenger beinmarg, jeg skal nemlig ikke få tilbakefall. Jeg vet at jeg må forberede meg for å være sterk nok til å tåle en trøkk til. Hele denne prosessen er en tøff mental øvelse, en skikkelig påkjenning. Jeg er heldigvis pragmatisk og praktisk anlagt, og alt for mye opptatt av det som skjer i dag enn å dvele ved all katastrofer som kan komme.
- Det eneste man skal være redd for, er å dø, sa Beate Gangås, - alt det andre er bare ubehageligheter, det er noe som man bare må håndtere. Det er et schizofrent svar, men det har herdet meg. Jeg er blitt mer kresen i forhold til hva jeg skal la meg krenke av. Jeg siler ut hva som er uvesentlige detaljer og hva som er viktig. Jeg går rett forbi det som usant. Samtidig merker jeg at jeg har fått noen høyere topper og dypere daler i følelseslivet mitt. Jeg kan bli jublende glad av bare å gå og titte meg rundt. Og neste omgang kan jeg si: dette er forferdelig tungt. Følelsene mine er ikke flate. Men jeg graver meg ikke ned i det som er vondt og vanskelig eller ned i katastrofer, eller det som kanskje kan skje.
Sykdommen har lært henne noe om godt lederskap. - Jeg er kanskje blitt enda tydeligere enn før, jeg vet hvor viktig det er å ta tak i ting, å være klar i tilbakemeldinger og å ta beslutninger. Min oppfatning er at folk ønsker tydelige tilbakemeldinger. Det forventes at ledere skal lande ting. Det å være redelig og ærlig og ta folk på alvor, det handler også om å håndtere vanskelige situasjoner. Jeg må lytte, være besluttsom, være tydelig og si fra når det er nødvendig. Tar jeg ikke opp det ubehagelige som skjer, skaper det støy, små ting kan utvikle seg til helt andre ting. Astrid Lindgren sier; man måste jämföra! Jeg ønsker å bruke de erfaringer jeg har fått fra alle de situasjonene jeg har vært gjennom. Jeg tar ofte et skritt tilbake og sier: hva er det dette egentlig handler om?
- Etter at jeg ble friskmeldt, eksploderte det i meg. Alt ble bare topp, alt ble mulig. Mennesker rundt meg sa: prioriter annerledes, Beate, jobb mindre og ta deg mer fri. For meg er det viktig å ha en jobb som jeg trives i, og at jeg kan føle at jeg kan bruke meg selv. Jeg vil heller bruke litt mer tid på en meningsfull jobb, enn å bruke normalt mye tid på en jobb jeg ikke liker. Min tid skal brukes på noe som føles rikt og spennende.
- Med fare for å høre kjedelig ut. Meningen med livet er å ha det godt, med mye kjærligheten, nærhet og gode samtaler. Det viktige er å ha noen å dele hverdagen og erfaringene med, på godt og vondt. Da jeg var syk, møtte jeg mange mennesker som var like alvorlig syke som meg, og det var lærerikt. En eldre flott mann på sykehuset kunne ikke få mer cellegift. Og da gikk det bare en vei. Han var rede i forhold til familie, og han hadde hatt et godt og meningsfullt liv. Men han hadde ikke fått ryddet på plass troen og tvilen. Jeg spurte: men må du det, er det så viktig? Ja, svarte han, det må på plass. Det gir meg noen perspektiver.
- Ikke at jeg er blitt religiøs, men jeg har måttet forholde deg til meningen med livet på en annen måte enn tidligere. Jeg må ta ansvar for det. Jeg må stå for de valgene jeg foretar, og ikke dytte dem over på andre.
- Under sykdomsperioden ble jeg veldig mottagelig for det skjedde rundt meg, sa Beate Gangås. - Jeg fikk en julegave, en plate med Melissa Etheridge, sangeren som opptrådte på Nobelkonserten. Den plata har jeg spilt mye, den satt som et skudd. Mens jeg lå på sykehus på en av de siste cellegiftkurer, så jeg at hun opptrådte på Grammy Awards. Hun kom med helt blankt hode, hun hadde nettopp avsluttet sin cellegiftkur. Det var tydelig at platen hennes, The Awakening, var en del av hennes sykdomsprosess, den berørte meg på en helt spesiell måte.
- Jobbmessig skal jeg gjøre en skikkelig innsats det siste året av mitt åremål. Jeg skal ha stort trøkk, jeg skal ta en dag og en uke av gangen. Jeg skal ikke grave meg ned i arbeidsmengden, men ta meg av den viktige strategiske tenkningen. Jeg lover også at jeg skal bruke fritiden godt. Jeg gleder meg til neste sommer. Jeg gleder meg til en vår hvor jeg ikke er syk, til en deilig båttur, til å fiske, til turorientering. Jeg gleder meg til å tak i de små tingene i livet. Og ikke minst - jeg skal fortsette å bruke minst mulig tid på å grue meg…
TEKST OG FOTO: ØYVIND RISVIK.