REGJERINGSKVARTALET 22. JULI 2011: Nille og Harald overlevde terrorbomben

Nille 1_edited

OSLO. Tusen tanker raste gjennom hodene til Nille Lauvås og Harald Føsker. Det gikk ikke mange sekundene før de skjønte at det var et terrorangrep mot regjeringskvartalet i Oslo 22. juli 2011.

Regjeringskvartalet Nille Lauvås og Harald Føsker 3 Foto Øyvind Risvikx.jpg
Nille Lauvås og Harald Føsker foran det som en gang vil bli det nye regjeringskvartalet.

MINNER OG MENNESKER. Nille Lauvås var på jobb i Kunnskapsdepartementet 22. juli 2011. Klokken var bare noen minutter over fem da hun hørte et forferdelig smell, et øredøvende brak. Plutselig hang ledninger og lysarmatur og slang fra vegger og tak, hyller og takplater falt ned på gulvet, lokalet ble fylt av støv, det ble mørkt og hun hørte redde rop om hjelp.

(Denne artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet Vi over 60, er mer enn ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon). 

Tusen tanker raste gjennom hennes hode. Det gikk ikke mange sekundene før hun skjønte at det hun hadde vært redd for lenge, hadde skjedd. Et terrorangrep mot regjeringskvartalet var på gang. Var det noen som ville drepe henne?  Skyte henne? Hva med kollegene? Hva om det brenner? Om bygningen raser?

Nille 4xx.jpg
Nille Lauvås og Rolf M. B. Lindgrens bok Etter sjokket. Traumatisk stress og PTSD.

Fire år etter skrev Nille Lauvås bok om sine opplevelser under og etter 22. juli. «Etter sjokket – traumatisk stress og PTSD», heter den og er skrevet sammen med psykolog Rolf Lindgren. – Jeg har skrevet den boken fordi jeg skulle ønske jeg hadde en slik jeg selv da jeg ble syk etter den forferdelige tragedien, fortalte hun.

Tilbake til regjeringskvartalet 22. juli: I et annet sted i bygningen enn Nille Løvås jobbet Harald Føsker, som direktør for internasjonal samarbeid i Kriminalomsorgen. Kontoret i Justisdepartementet var i femte etasje i Høyblokka. Da terrorbomben eksploderte, ble han slått i ansiktet med en voldsom kraft og fikk store skader. – Jeg ser ingen ting, jeg er blitt blind, tenkte han forskrekket.

Nille Lauvås og Harald Føsker kommer endelig sammen for å snakke om det som skjedde den skjebnesvangre dagen 22. juli 2011, den dagen 77 mennesker ble drept og nærmere hundre skadet i regjeringskvartalet og på AUFs sommerleir på Utøya. De er begge fremdeles preget av den ufattelige tragedien.

- Det som skjer når du er livredd, er at du rasjonalt oppfatter at du er redd, fortalte Nille Lauvås. Den redselen har hun selv følt på kroppen. - Det er noe i hjernen som instinktivt skjønner at her er det noe galt, fortsatte hun.

- Det settes i gang automatiske reaksjoner i kroppen uten at du vet det. Musklene, synet og hørselen blir bedre. Smerteopplevelsen blir annerledes, og hjertet dunker hardt og raskt for å få mer oksygen ut i kroppen. Du løfter bedre, du sloss bedre, du kjenner ikke smerte, du er ikke preget av det som du ellers ville ha merket. Kroppen setter deg automatisk i stand til å flykte.

- Jeg ble slått bevisstløs, og da jeg våknet skjønte jeg raskt at det var en bombe som hadde gått av, sa Harald Føsker. - Alle vinduer var slått ut og trekken gjorde at vrakgodset bevegde seg. Jeg lurte på om det var noen som først hadde sprengt en terrorbombe, for deretter å gå rundt og drep hver enkelt. Merkelig nok var jeg ikke redd, selv om jeg ikke kunne se og føle at jeg var skadet. Reaksjonen fikk jeg ikke før jeg ble overfør til øyeavdelingen etter operasjon og opphold på intensiven. Både da og siden har jeg hatt helvetesbilder. Hjernen min forsto ikke noe, det ble kompensert med bilder som var forferdelige. Dette fenomenet er visstnok ganske vanlig ved brått synstap.

- Men jeg bestemte meg for å komme tilbake til livet og til jobben. Det var viktig for meg å ha slike konkrete mål.

Både Nille Lauvås og Harald Føsker har måttet fortelle sin historie gang på gang, til familie, venner og terapeuter. - Det er god terapi at noen lytter og er interessert, sier de begge.

- Det var nesten som å skrive en bok, det var den samme mekanismen, sa Harald Føsker.  - Jeg mistet sønnen min ni måneder tidligere. Egentlig var jeg «heldig», for jeg lå på gulvet, jeg kunne ikke komme lenger ned. Jeg hadde allerede en traumatisk opplevelse bak meg.

Sønnen min døde i en ulykke, fortsetter han, basehopping var hans lidenskap. I Romsdalen foldet ikke skjermen seg ut.

- Vi er alle sårbare, først var det han som døde, så var det så vidt jeg overlevde. Jeg kunne like så godt ha dødd der i Høyblokka. Min livskvalitet er redusert. Det er nok derfor jeg er blitt opptatt av andre dimensjoner i hverdagen enn før. Jeg ser ikke frem til å bli pensjonist, men er sikker på at jeg vil aktivisere meg på en meningsfull måte.

- Å miste et barn er en like traumatisk opplevelse som 22. juli-tragedien. Den utløser de samme skrekksymptomene i hjernen, sjansen for at man får slike slag kort tid etter hverandre, kalles retraumatisering. Det er heldigvis få mennesker som opplever akkurat dette.

Ta deg sammen, sier mange når de hører Nille Lauvås reaksjoner etter bombeattentatet. – Ofte kan man bli bedt om å ta seg sammen og jobbe hardere, både med seg selv og i arbeidslivet, fortalte hun. - Men med traumatisk stressreaksjon i kroppen, nytter det ikke å ta seg sammen. For tar du deg sammen, har du enda en ting som stresser deg. Det er nemlig skadelig å ta seg sammen. Det man heller må gjøre, er å slippe å ta ansvar, både for seg selv og andre.

- Å frita seg ansvar i hverdagslivet er en måte å si til kroppen at det ikke er noe som er farlig lenger. Det er to ting du skal gjøre etter alvorlige traumer: få sosial støtte til å snakke om det, eller være sammen med noen.

- Å være sammen med andre er en måte å si til kroppen at nå er det fred, det er ikke farlig. Nå kan du opprettholde et vanlig hverdagsliv. Liker du å høre på klassisk musikk, skal du gjøre det. Si til kroppen: det er fred i verden, det er ingen fare.

- En av mine utfordringer ble at jeg hele tiden måtte være sterk, sa Harald Føsker. - Jeg opplevde faktisk at noen mente at det var godt det skjedde meg for jeg er så sterk. Den uttalelsen er ikke god å høre. Folk sa det ikke, men jeg opplevde at det noen ganger lå mellom linjene.

- Jeg opplevde litt av det samme, sa Nille Lauvås. - Da jeg sa at jeg var syk og var preget av det som skjedde, hørte jeg tilbake: Heldigvis er du tøff! Det var en meningsløs uttalelse. Jeg fikk en fysisk reaksjon, det var som om noen prøvde å drepe meg. Jeg ville avmystifisere det hele ved å gå i terapi.

Ti år har gått, og Nille Lauvås føler at hun er på vei tilbake til normalen. Men sover dårligere enn tidligere. - Jeg er skvetten for lyder. På hotell bestiller jeg rom nær nødutgangen. Det er ikke noe sykelig i en slik forsiktighet. Vi har alle fått slike senskader. Vi har begge innsett at livet er skjørt og vi tar våre forholdsregler.

- Jeg liker heller ikke at jeg merker at noen går bak meg, sa Harald. – Er de plutselig ved siden av meg, skvetter jeg til. Jeg låser også dører mer enn før.

- Der kjenner jeg meg igjen, fortsatte Nille Lauvås. - I vårt åpne landskap på jobben, må jeg ha en vegg bak meg.

Hvordan er så fremtiden for Nille Lauvås og Harald Føsker? 

- Jeg ser lyst på fremtiden, sa han. – Selv om jeg blir minnet om 22. juli hver eneste dag når jeg våkner. Jeg har blant annet mistet hytten og bilen på grunn av synet. Det er et stort tap for meg, og når jeg slutter å jobbe blir det viktig for meg å finne gode alternativer. Jeg har mistet mye av friheten. Det var terroristen som tok fra meg denne friheten.

- Å være med på å gjøre ham skyldig i rettsaken, var all right, sa Nille Lauvås. - Anders Bering Breivik opptar meg ekstremt liten. Når jeg vet at han ikke kommer ut igjen, angår han meg ikke i det hele tatt. Boken min, «Etter sjokket» er blitt hjertebarnet mitt. Det er det viktigste jeg til nå har gjort. Den har hjulpet svært mange som sliter med sjokk og sorg. Jeg har betydd noe for noen.

- Med alderen skjer det to ting, sa hun. - Risikoen for store traumer øker med alderen. Eldre har flere traumer bak seg enn de som er yngre. Eldre også mer livserfaring og er blitt rustet til å klare trøkkene. Vi blir like livredde, men med alderen har du et større repertoar for å takle.

Både Nille Lauvås og Harald Føsker har lært seg en ny livsfilosofi, klemmefilosofien. - Vi som var med på denne tragedien har lært å ta klemmene tilbake. Med klemmer har vi lært kroppen at nå er det trygt…

TEKST OG FOTO: ØYVIND RISVIK.

Address

  • Adresse:
  • E-post:
  • Tlf.:

Our company

Our services

Pellentesque habitant morbi tristique senectus et netus et malesuada fames ac turpis egestas.