RØDØY. Jeg er på pilegrimsferd til min fars barndomshjem, mitt første møte med en husmannsplass min bestefar flyttet til etter å ha forlatt øya Myken lenger ut i havgapet. Risvik? Er det en romantisk liten plass med en gresskledd vold utenfor? Eller er det en falleferdig rønne som klamrer seg fast i en nordnorsk steinur? Det er begge deler. Mest er det som et lite museum som handler om min far. Og mest av alt, Mysteriet Det hvite naziteppet. Se de eksklusive bildene nedover i artikkelen.
KLIKKANNONSE VESTLIA RESORT
REISEBREV FRA RISVIKA. Jeg er på tur innover øya Rødøy, min kusine Solveig og jeg. For å finne det snart to hundre år gamle huset som fremdeles heter Risvik i Risvika. En times gåtur under fjellet Rødøyløva, med utsikt mot Svartisen på fastlandet.
Rødøy, øya med sine kritthvite strender, majestetiske fjell og en spektakulær skjærgård. Rødøyløva som tilbyr en av Helgelands flotteste fjellturer og tar meg opp til 443 meter rett over havet.
På toppen av Rødøyløvas hode får jeg til gjengjeld fenomenal utsikt helt fra Lofotveggen i nord til Vega i sør. Rødøyløva er det mest magiske stedet å oppleve midnattssolen på.
Like under Rødøyløva finner jeg en helt fantastisk rekke med kritthvite strender. En av de vakreste strendene heter Risvika, med en nydelig badeplass like under det stupbratte fjellet.
Plutselig dukker det opp, der hvor mine aller dypeste røtter befinner seg, som også var min kusine Solveigs hjem til langt opp på 80-tallet. Et lite kjøkken, en stupbratt hønsestige, en stue og to soverom i annen etasje. Her vokste 21 barn opp sammen med to voksne og ei ku. Både mine, dine og våre barn.
I 73 år har jeg båret med meg navnet Risvik. Jeg har brukt det på tusenvis av artikler, satt det i passet og sertifikatet. Sagt det tusen ganger når jeg har rakt frem hånden og presentert meg.
Noen ganger er jeg blitt ertet for navnet, de mest sjofle skrek fiskvik fordi min far hadde fiskebutikk, noen ganger har jeg vært stolt, og mange ganger har jeg lurt på hvor dette navnet kommer fra. De fleste nordmenn har navnet sitt etter en gård, jeg har navnet etter en husmannsplass i en øde bukt på øya Rødøy.
Hvordan ser det ut på et sted som har fått navnet Risvik? Er det en romantisk liten plass med en gresskledd vold utenfor. Eller er det en falleferdig rønne som klamrer seg fast i en nordnorsk steinur.
Det er begge deler. Et slitent gulmalt hus med rødt blikktak, med småskog og ugress som presser seg mer og mer opp til husveggen. Hauger med torv ligger fremdeles inntil husveggen. Brønnlokket er morkent, og i den lille hagen har ripsbuskene gitt opp for brennesle og tornebusker og noen ubestemmelige gule blomster. Inntil noen trestammer ligger en rusten melkeseparator og blunker.
Jeg sitter på trappen og leser en gammel husmannskontrakt.
I mai 1883 underskrev min bestefar, Petter Christian Zahl Tomassen en såkalt husmannsseddel. Og flyttet inn sammen med sin første kone, Hansine, fra Myken til Rødøy. Sammen fikk de 14 barn. Flere av dem døde under fødselen. Hansine druknet i 1904, ingen vet hvorfor. Hun ble aldri funnet. Fire år etter giftet Petter seg med Anna, som hadde fire barn med seg inn i ekteskapet. Sammen fikk de fem barn. En produktiv mann, min farfar.
Petter Christian Zahl Tomassen godtok følgende strenge husmannsbetingelser:
Petter Tomassen skal være leilending, eller litt bedre sagt, oppsitter, det vil si at han fikk bo på den lille husmannsplassen i Risvika på Rødøy så lenge storbonden tillot det, og til andre oppsittere skulle dukke opp. Han var pliktig til å flytte hvis han ikke fikk til en ny avtale med storbonden på øya.
Petter hadde rett til å eie en ku, som måtte være født på husmannsplassen. I tillegg måtte han godta at storbondens kyr beitet på husmannsplassens mark, som strakte seg fra fjæresteinene og to-tre hundre meter innover i landskapet, og hundre meter i bredden. Han fikk lov til å grave etter torv som brensel, til eget bruk, men ikke ved, einer, multer, egg og dun fra ærfugl. Pliktarbeidet hos storbonden skulle vare i tre år, og når den tiden var over, forpliktet han seg til å jobbe bare tolv dager i året, når det ble forlangt av ham.
Rødøy kirke. En vakker, men alt for stor trekirke på et slikt sted. I det borteste hjørnet av gravlunden finner jeg en liten beskjeden sprukken gravsten. Petter Tomassen født 14. juni 1855. Og døde 3. desember 1930.
Min fars barndomshjem har stått tomt i flere tiår. Den ene av min fars søsken, Hansine, overtok huset da moren Anna døde. Mye av inventaret står der fremdeles, møbler fordel fra 50- til 80-årene. Noe hadde min far kjent igjen om han hadde vært med på besøket i barndomshjemmet, men han døde i 1986.
Komfyr, vedovnen, speil, senger, trapper, ytterveggkledning, er der fremdeles originalt. Mye er nytt, det elektriske anlegget, bilder på veggene og litt slitne sove-, stue- og kjøkkenmøbler. Det var ikke innlagt strøm i min fars barndom.
Men selv om livet på en husmannsplass, sammen med en flokk søsken og alenemor, var komplisert, var det verd å leve.
På den ene sengen finner jeg en overraskelse. Et hvitt teppe med et hakekors på. Jeg ble forskrekket, men behøvde ikke være det lenge. Hakekorset hadde sin underlige, men naturlige forklaring.
I oktober 1943 ble det tyske krigsskipet La Plata beskutt av engelskmenn og strandet i Prestfjæra på Rødøy.
Først ble det norske skipet M/S Skramstad angrepet og bombet den 4. oktober. Skipet var på vei fra Trondheim til Narvik, med rundt 850 tyske soldater ombord. På vei nordover ble skipet beordret om å legge seg bi det tyske skipet La Plata som tidligere hadde blitt angrepet, og hadde sårede ombord. Imidlertid kom til et nytt angrep av amerikanske fly fra USS RANGER, og skipet ble truffet. Man lyktes å kjøre skipet på grunn, og derigjennom redde de fleste ombord.
Skipet brant i tre dager etter angrepet. Tyskerne rømte skipet og lot alt om bord være igjen. Til stor glede for folkene på Rødøy, som tømte skipet for alt av verdi. Deriblant et teppe med et hakekors på.
Det meste her i livet har heldigvis en naturlig forklaring.
15 år gammel pakket Ragnvald Risvik det han hadde av eiendeler og gikk om bord i kystbåten, han vinket farvel til moren Anna og satte kursen mot Lier utenfor Drammen for å bli legdegutt hos en bonde i bygda. Til da hadde han opplevd både ensomhet, tårer, sorg og sykdom. Han var ikke gamle gutten da bestefar, onkler og brødre gikk ned under en storstorm på havet. Faren døde da han var 11 år gammel. Det satte sin merker i en guttunge resten av livet.
TEKST OG FOTO: ØYVIND RISVIK