DRAMMEN. Shabana Rehman er død. Komikeren, skribenten og samfunnsdebattanten ble 46 år gammel. Hennes historie er helt unik. Hele Norge fulgte hennes kamp mot sykdommen og døden. Da hun kom til Norge var det moren og lærere som støttet henne mest og ga henne mest kjærlighet. - Men det var deg Margaret Johansen som var den første som ikke ble en sterk morserstatning, sa hun da jeg intervjuet begge to om deres helt spesielle vennskap. Ti år etterpå døde Margaret, og nå 18 år etter samtalen, døde Shabana. Dette er mitt gjensyn med to flotte og sterke mennesker.
KLIKKANNONSE VI OVER 60
-----
MINNER OG MENNESKER. «Det er med bunnløs sorg jeg må meddele at vår høyt elskede uerstattelige søster, datter, tante, venn, midtpunkt, humørspreder og stolthet gikk fredfullt bort i dag tidlig» skriver broren Shakeel Rehman på Facebook i dag, torsdag 29. desember 2022.
Kjæresten til Shabana, Petter Simonsen, skriver på sin Facebook-profil at hun døde fredfullt omgitt av sine aller nærmeste.
«Jeg er i stor sorg men kjenner samtidig på enorm takknemlighet for hvert sekund jeg har hatt sammen med min tvillingsjel og store kjærlighet» står det i innlegget.
19. januar 2022, mens «Farmen kjendis», som hun var med på, rullet på TV-skjermen, ble Shabana Rehman dårlig. Hun havnet på akutten med det hun trodde var omgangssyke eller magesår. Men det var mer alvorlig enn som så.
Utredningen viste at Shabana hadde bukspyttkjertelkreft med spredning, og det var umulig å operere. Hun kjempet en intens kam for å bli frisk igjen.
Siste gang jeg fikk en samtale med Shabana Rehmna var under Drammen Sacred Music Festival for bare få uker siden.
En av kveldene møtte vi tre sterke kvinner som fortalte sine like sterke historier. På den ene siden om sykdom, død og elendighet, på den andre siden om livsmot, kraft og gnist. Hvordan holder man seg oppreist og kommer seg videre når det verste rammer? En av kvinnene var Shabana Rehman, som fortalte om sitt møte med en livstruende sykdom.
Hun fikk kreft av den mest alvorlige slaget, med spredning. Legene kunne ikke gi henne håp i noen kur, de ga henne ingen fremtid. – I januar fikk jeg diagnosen dødelig kreft, og i mars fikk jeg vite at jeg hadde to måneder igjen å leve, sa hun etter fire behandlinger på en klinikk i Tyskland, – jeg har sterkt håp om å bli frisk.
Men torsdag 29. desember var det slutt. Shabana Rehman døde fredfullt omgitt av sine aller nærmeste.
For vel tyve år siden intervjuet jeg Shabana Rehman om en annet slags form for vennskap. Vennskapet mellom to kvinner med over 50 års aldersforskjell. Et vennskap med forfatterinnen Margaret Johansen, som hadde arbeidet 25 år i reklamebransjen. Og som i sitt forfatterskapet var opptatt av kvinners liv og rettigheter og kvinnemishandling, og i 1971 kom hun ut med novellesamlingen Om kvinner. Margaret Johansen døde i 2013.
På Majorstua i Oslo var det en evig sus av biler. Det hvinte i trikkeskinner og ulte i utrykningsbiler med dårlig tid. Hjemme hos forfatteren Margaret Johansen, som hadde fylt 81 år, var naturen hentet inn i en romslig og personlig leilighet. Vegger var dekket av fargerik kunst og opp av blomsterpottene strebet vakre grønne planter seg opp mot taket.
Her møttes forfatteren Margaret Johansen og stand-up-artisten Shabana Rehman, som den gang var 27 år, med jevne mellomrom. Enten over en kopp kaffe, eller aller helst på dataens mailsystem. - Det viktigste med et vennskap er humoren, og det Shabana viste av ekte glede, intelligent og skarp humor på scenen og i artikler i Dagbladet, det sjarmerte meg, sa Margaret Johansen og henvendte seg til sin langt yngre venninne. - Forskjellen mellom deg og andre humorister er tydelig. Du unngår det ondsinnede, du henger ikke ut personer, men går på sak. Og du har alltid noe viktig å si i dagens samfunn.
Shabana Rehman, med sitt kullsvart hår og vakre gylne hud. Margaret Johansen med sin gylne ”hårglorie” og friske og fargerike skjerf. Hun kunne vært hennes bestemor. Begge så norske, begge så unorske.
Ett år gammel var Shabana Rehman da familien, som etter hvert skulle telle syv barn, flyttet fra Karachi i Pakistan til Holmlia i Oslo. – Som 16-åring flyttet jeg videre til et ungdomshjem. Det ble etter hvert tøft å vokse opp med kulturkræsj i en syvbarnsfamilie. Jeg fikk en fostermor som var 60 år, hun ble min tredje mor. Den andre var en fantastisk norsklærerinne jeg hadde på barneskolen, Tora Mæhle.
Det er moren og lærere som støttet henne mest og ga henne mest kjærlighet. - Men det var deg Margaret som var den første som ikke ble en sterk morserstatning, sa hun. - Du ble en likeverdig samtalepartner som kunne samtale både om gleder og sorger.
- Jeg har i det hele tatt hatt stor glede av å lytte til en del mennesker som er eldre enn meg. Jeg har vært sulteforet på besteforeldre, mennesker som har tid og visdom til å lytte til unge søkende mennesker. I Margaret møtte jeg en voksen og moden venn som i tillegg forsto hvilken utfordring og muligheter jeg sto ovenfor som idealist og fri skribent.
- Du er en dame som ved første inntrykk kan virke som en koselig gammel dame som byr på sjokolade og kake, sa Shabana, - men så viser du deg å være en lynskarp og utfordrende likesinnet å prate med. Jeg er blitt veldig glad i deg og den kontakten vi har.
Og hun begrunner videre: Det beste med aldersforskjellen er at hun har tid til å fortelle meg om hvorfor ting er som de er. Hver gang jeg har møtt en utfordring, kommer Margaret med eksempler fra sitt eget liv. Slik utvider vi hverandres perspektiver og klarer å se viktige kvinnepolitiske, men også humanistiske problemstillinger på tvers av alder og kultur. Det er en ekte berikelse. Jeg husker vi en gang dro sammen til et utested i Oslo. Det var utrolig hvordan vi ble beglodd. Da gikk det opp for meg at eldre mennesker opplever en form for ekskludering i utelivet som er meget forkastelig. Et samfunn som ikke har plass til barn og eldre i det offentlige rom til alle tider, er egoistisk og kaldt samfunn.
Margaret vendte seg mot Shabana og fortsatte: Jeg følte meg i slekt med deg, helt fra første gang vi møttes, selv om du er mye yngre enn meg. Jeg synes ikke alder betyr så mye, dersom man er på bølgelengde. Men det hender jo at eldre folk stivner lett. Shabana er like gammel som mitt eldste barnebarn, men meget moden for sin alder.
- Dessuten har vi kvinnesaken felles. Vi kjenner begge menns hersketeknikker og vet at vold og mishandling ikke har landegrenser. Shabanas nå etter hvert så berømte mullaløft fikk i løpet av et sekund et maktmenneske til å miste bakkekontakt. Som en norsk eventyrprinsesse slepte hun trollet ut av fjellet så det sprakk i solen.
I 2004. Shabana Rehman var noe så uvant som en fryktet og elsket gjøgler og polemiker, og kjent som dama som ga Mulla Krekar et løft han ikke satte pris på. Hun våget å utfordre verdier i vårt samfunn, og stilte spørsmål om det flerkulturelle fellesskapet. ...
- Du har løftet du også, Margaret, på gamle og syke, sa Shabana. - Men det er et løft med omsorg i seg. Jeg løfter ikke av omsorg, jeg løfter for å vise glede.
Unge Shabana, den eldre Margaret. Det er så lett å bruke de to karakteristikkene. - Jeg synes ordet ”ung” brukes altfor ofte i en kokett betydning, sa Margaret Johansen. - Både barn og unge kan være fulle av visdom fordi de ikke har lært å tilpasse seg det som er gagnlig og korrekt og som gjør livet behagelig. Det er positivt og oppriktig. De eldre er ofte korrekte, belærende og ufarlige fordi de vil slippe å ta ubehagelige standpunkt. Det er ikke positivt. Jeg føler at Shabana snakker over grenser i enhver forstand, både når det gjelder alder, geografi og kultur. Du er så glad, åpen og klok.
- Shabana traff meg i hjertet med sitt mot til å være den hun er, skrive det hun føler for – og siden jeg selv er nysgjerrig på mennesker, søker jeg stadig noe nytt, sa Margaret. - Ingenting er verre for mellommenneskelig kontakt og forståelse enn ikke å bli sett, ikke å få svar på de mange spørsmål vi sitter inne med.
- Vi trenger mange løfterike shabanaer, sa Margareth Johansen om Shabana Rehman som våget å løfte på en mulla.
TEKST OG FOTO: ØYVIND RISVIK