DRAMMEN. I min barndom var det harpesang flere ganger i uken, i radioen, på platespilleren og i Misjonshuset i Drammen. Sangen og musikken spilte en stor og litt uvirkelig rolle i min oppvekst. Plutselig en dag dukket to bilder opp i mailens innboks, to bilder av min barndoms sangsøstre, Signy og Karen. Minnene fikk vinger.
MINNER OG MENNESKER. Misjonshuset i Drammen på 50-tallet. Jeg har et bilde hvor jeg er sammen med to syngende evangelister, Signy og Karen. Jeg har møtt mange av dem, disse sangerne og forkynnerne i 50- og 60-årene, de som trallet og vitnet og sang seg gjennom sidene i barndommens sangbok Salmer og Sanger og ellers andre slitne sanghefter.
Men første et minne om salmesang var ei folkevognboble, sangevangelistene Signy og Karens Folkevognboble. For meg er ei Folkevognboble synonymt med Jesu kjærlighet og omsorg: Første gang jeg så en slik bil var i 1957, det var en verdensbegivenhet i Gamlebakken i Drammen.
Den var lyseblå og blank i lakken, med 30 hestekrefter, var i stand til å nå 110 km/t, hadde sidespeil på førersiden, retningsviser som spratt ut av sidestolpen og nymotens gasspedal uten dobbeltcluching og var eid av sangevangelistene Signy og Karen som var på besøk.
Før 10. mars 1953 var bakvinduet todelt. Som bildet forteller, er «kringlevinduet» blitt erstattet av ett ovalt bakvindu. 3. juli 1955 hadde produksjonen nådd 500.000 enheter, Folkevognbobla var verdig to sangevangelister som lånte ei dobbeltseng, et vaskevannsfat og en utedo hos familien Risvik en gang i 50-åra.
Som sagt, jeg husker Egil og Arne, Signy og Karen, Milly og Oddny, Marit og Irene, Flekkerøygutane - og De ti søsknene Kolbjørnsrud. Men aller mest husker jeg Signy og Karen.
Jeg husker de som mente musikk var synd og nåde den som spilte på elektrisk gitar, trekkspill og trommer. Sag og mandolin var til nød godtatt.
Men det var ikke alt som var ulovlig. Lett klimpring på gitaren gikk gjennom sensuren. Det var noe annet med fiolin og trekkspill. Den forbudte fiolinen blir slengt inn å bedehusets vedovn og når det sa pling i instrumentets strengene, var det som om Satan trakk sitt siste åndedrag. Gitar var synd, fiolin var synd og trekkspill var synd.
Den dagen noen dro ut trekkspillbelgen og et kors dukket opp, da gikk det et lettelsens sukk gjennom forsamlingen. Endelig var trekkspillet også «frelst»….
Men oppe i alt dette rare var det en varme som var rørende. En hengivenhet til sang og musikk som betydde noe, og som var både lavmælt og morsom, om vennskap og uvennskap, om entusiasme, om kjærlighet til Gud og mennesker - og om mye sympati for disse sangevangelistene som kom og gikk.
Jeg har en minnebok inne i meg, tilbake til en tid jeg helst prøver å fortrenge. Men så var det dette, da, at plutselig dukker det opp to bilder, et ørlite glimt av noe jeg trodde på – og lyttet til – den gangen. Av noe som jeg tror henger litt igjen.
Mye av det snåle var jo av det gode. I hvert fall musikken. Det er jo ikke alltid det som ble sagt som burde vært sagt.
Jeg har lest Levi Henriksens roman Harpesang om igjen. Der forteller han: Første gang jeg så søsknene Thoresen var i kirka i Kongsvinger. Jeg var i byen for å være fadder i en barnedåp, og sjelden har en søndagsmorgen truffet meg mer front mot front. Kvelden før hadde endt med totalhavari.
- Det var himmelsk sang plateprodusenten Jim Gystad en bakrusmorgen fikk høre i Vinger kirke. Stemmene fra benkeraden bak ham formelig løftet ham inn i evigheten, bort fra den trauste liksombluesen som han til daglig prøvde å puste liv i. Og for første gang på lenge slapp meningsløsheten taket.
- Det var De Syngende Søsken Thorsen som befant seg i forsamlingen. I forgangne år hadde de turnert USA og solgt hundretusenvis av plater, singler med titler som "Det er mitt kors å bære" og "Tretti sølvpenger oppå vår Faders bibel". De fant alle tre kjærligheten. De mistet den. Og de opptrådde ikke mer.
- Etter dette var Jims liv egentlig bare fylt av én ting: Han vil vekke sangen til live hos De Syngende Søsknene Thorsen. Han ble satt på de vanskeligste prøver.
Og det vanskeligste av alt: å bringe kjærligheten tilbake i livene deres igjen.
For noen år siden traff jeg forfatteren Levi Henriksen, i en samtale med tittelen SYND. Redaktøren i et ukeblad jeg jobbet i hadde fått det for seg at jeg som hadde vokst opp på bedehuset skulle lage en artikkel om synd. Den må passe på Øyvind, med den underlige frikirkeoppveksten han har hatt, tenkte han nok.
Jeg møtte ham på den brune kafeen Olympen i Oslo, og prøvde så godt jeg kunne å få ham til å ta avstand fra sin egen pinsevennoppvekst. Jeg prøvde å få ham over på min side. Det lyktes ikke. Det ble lite snakk om synd, men mer om musikalske åpenbaringer.
Intervjuet kom aldri på trykk, men jeg noterte hva han sa: Jeg er pinsevenn. Folk blir alltid skuffet når jeg svarer sånn. Jeg hadde nemlig en god oppvekst i pinsevennmiljøet, mor er der fremdeles og er et av de klokeste menneskene jeg vet om.
- Problemet var tungetale og voldsom innlevelse, og at jeg ikke klarte å tro høylydt nok. Men spør folk, jeg er fremdeles pinsevenn. De som er født katolikker er det for alltid. Jeg tror på det samme som da jeg var barn, men går lite på bedehuset og er nok mer i kirken enn på det stedet.
Ikke rart Levi Henriksen vet hva han skriver om i sin roman Harpesang. Det er musikalske åpenbaringer, det er vekkelse, det er lovsang og meninger med livet. Det er synd og skam og et utall trusler om evig fortapelse.
Som dere skjønner. Levi Henriksens roman Harpesang vekker et utall rare minner i meg. Men oppe i alt dette rare er det en varme hos han som er rørende. Om delvis vakker musikk, lavmælt og morsom sjalusi, vennskap og uvennskap, entusiasme, gammel kjærlighet - og mye sympati for romanens syngende søstre.
Da jeg lukket boken, tenkte jeg med en gang: joda, slik var det, slik opplevde vi det, slik ble vi skremt, og slik ble vi løftet opp. Levi Henriksen har skrevet en underlig og flott minnebok, tilbake til en tid jeg helst ikke vil ha noe å gjøre med lenger. Men så var det dette, da, at plutselig dukket et ørlite glimt av noe jeg trodde på – og lyttet til – den gangen. Noe av det var jo av det gode, da. I hvert fall i musikken…
TEKST OG FOTO: ØYVIND RISVIK