STOCKHOLM. For noen år siden intervjuet jeg en av de sterkeste og modigste kvinnene jeg hadde møtt. Det som bare skulle bli en times intervju ble til en hel dag i Stockholm. Sammen med mange andre NS-barn opplevde Sissel Herstad livet på vrangsiden. Faren var nazist. - Jeg husker godt frigjøringsdagen. Med mitt lille norske flagg ville jeg også være med på å feire, men ble gråtende jaget inn av de andre ungene.
MINNER OG MENNESKER. I de lykkelige maidagene i 1945 fikk ungjenta Sissel Herstad sår som aldri ville gro. Hennes far var medlem av Nasjonal Samling og ble arrestert 12. mai 1945. – Etter seks år med mye skam og lidelse ble jeg selv ”forvist” til Sverige, fortalte hun.
(Denne artikkelen har tidligere stått på trykk i Familien og er mer enn ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon).
Jeg hadde lest historikeren Baard H. Borge bok De kalte oss naziyngel, hvor han hadde intervjuet 357 NS-barn om sine opplevelser under og etter krigen. Sissel Herstad var et av disse nazibarna.
Vi satt sammen med Sissel Herstad, på en benk på vårvakre Skansen i Stockholm. Vi skimtet så vidt konturene av Slottet i Gamla Stan. I 50 år hadde hun vært svensk statsborger - og norsk flyktning i Sverige. En vakker kvinne, men dramatiske opplevelser hadde preget hennes liv.
Sissels historie starter slik: Sommeren 1945 satt en redd 12 år gammel liten pike bak gardinene hjemme på Herstadgården på Stjørdal. Fire dager tidligere, den 8. mai, fredsdagen, gikk jublende barn i tog, med flaggene høyt hevet. Men denne feiringen var ikke hennes. Hva skulle hun juble for. Som mange av NS-barna hadde hun følt at hun ikke var som alle andre gode nordmenn.
Sissel Herstad har fått betale dyrt for sin fars medlemskap i Nasjonal Samling. Han var fylkesøkonomisjef i NS i Nord-Trøndelag: Jeg opplevde ofte at han tok på seg sin svarte uniform, fortalte hun. Det var mange besøk av tyske soldater gjennom krigsårene. Det gjorde noe med meg, det så skummelt med alle disse mennene.
- I 1944 fulgte jeg min far til Stiklestad. Det var et stort møte der. Jeg har hele mitt liv husket denne episoden. Et monument over Olav den hellige skulle innvies. Og Quisling skulle være med. Jeg var bare 11 år og han var for meg en meget stor mann. Han så meg rett inn i øynene og jeg husker jeg begynte å gråte. Dette hadde selvfølgelig ikke noe med politikken å gjøre, men heller min far.
- Jeg var fars jente helt siden tidlig barndom og jeg fulgte ham under hele krigen. Derfor var jeg også med i småhirden. Det var noe jeg skammet meg over og jeg hadde vanskelig for å bære uniform hjemme. Og allerede under krigen utviklet jeg en slags tøffhet eller stolthet over det å klare dobbeltlivet. Jeg elsket pappa samtidig som jeg kjente skam, uten å skjønne hvorfor.
KLIKKANNONSE VÆRTSHUSET BÆRUMS VERK.
Den første følelsen av skam kom i 1940 da min lillesøster Ruth kom spaserende hånd i hånd mellom to tyske soldater som var innkvartert hos oss.
- Denne fryktelige dagen i mai, dagen da min kjære pappa ble fengslet, gikk jeg ikke ut på gaten mer. Det ble en usynlig glassvegg mellom meg og alle de andre i bygda.
Sammen med mange andre NS-barn opplevde hun plutselig livet fra vrangsiden. I boken ”De kalte oss naziyngel” forteller hun og andre NS-barn:
”Jeg husker godt frigjøringsdagen. Med mitt lille norske flagg ville jeg også være med på å feire, men ble gråtende jaget inn av de andre ungene”.
” …jeg fikk ikke være med i et skuespill som omhandlet 17. mai. Fordi vi skulle bære farger i rødt, hvitt og blått, dette var i 1945, jeg måtte gå hjem og bytte tøy på avslutningen fordi jeg hadde en hjemmsydd bunad! De rev fra meg blomster jeg skulle overrekke læreren. Dette passet seg ikke! Fordi jeg var NS-barn”.
Sissel visste at faren hadde vært med på noe galt og hun visste at de der nede på veien var sinte på henne og familien.. Mange av dem ønsket at de skulle sendes til Bjørnøya. – Jeg var annerledes enn de andre barna. Selv om få av klassevennene mine sa det til meg. Hun skrev:
” Skolekammeratene hånet meg ofte. De fikk medhold av læreren. Han irettesatte aldri noen. Da var det snakk om at nazi-svina skulle til Bjørnøya og vi skulle slaktes og alt grusomt skulle hende oss.”
Skolekammeratene kan jeg ikke huske var stygge mot meg, forteller Sissel Herstad. - Det var de andre, de voksne, de som skulle visst bedre, som behandlet meg styggest.
Og hun har de samme opplevelsen som mange av de andre NS-barna:
” Det var de voksne som var verst. Jeg ble kastet ut med dukkevognen min av en mor da jeg fulgte to piker hjem. Jeg ble jaget ut av haver når jeg lekte med andre barn. Voksne snakket til andre barn og spurte om de virkelig ville være sammen med meg. Alt dette var under krigen. Jeg var nesten 4 ½ år da krigen sluttet.
Dagene etter at freden kom, var de vondeste i mitt unge liv, forteller Sissel videre. - Jeg fulgte min lillesøster Ruth Margrethe på skolen, ville hjelpe på en eller annen måte uten at jeg egentlig visst hvorfor. Når klassen skulle synge Kongesangen, sang jeg ikke med. Jeg tror jeg forsto at det var umulig for meg. Jeg ville det sikkert ikke, heller.
Og de andre NS-barna sitter igjen med lignende opplevelser:
” Jeg skulle opptre på en fest for foreldrene. Mine var der ikke. Jeg hadde fått i oppdrag av ”frøken” å lese diktet ”17. mai 1940” av Nordahl Grieg, det som begynner med ”I dag står flaggstangen naken”. Jeg var god til å lese dikt! Jeg husker hvor dødens stilt det var etterpå, og så sa ”frøken”: Nå går du hjem og leser diktet for din far! Jeg husker ikke hvordan jeg kom meg ut og hjem. Alt var et mareritt.”
Jeg forsøkte å holde hodet høyt hevet, forteller Sissel. - Jeg forsøkte å være stolt og forsvarte min far. Siden jeg elsket min far var jeg tvunget til å forsvare nazismen. Selv steinkasting satte ikke min lojalitet på prøve. Jeg sa aldri at fara var nazist, og frremdeles gjør jeg ikke det, jeg sier at han var medlem av NS.
I boken setter NS-barna ord på disse følelsene.
”Jeg visste jo ikke hva nazisme var. Ingen av foreldrene mine hadde snakket til meg om Hitler, ingen hadde snakket til meg om jødene og utryddelsen. Selv Quisling snakket de ikke om hjemme. – Pappa er ikke nazist, sa jeg, - for jeg visste ikke hva nazisme var”.
Far slapp ut av fengsel i 1948. Han fikk 17.000 kroner i bot. Men hvordan skulle vi klare å betale den boten? Vi hadde ikke jobb og ingen penger. Far fikk ikke fast arbeid mer før han døde i 1954. Mor forsørget oss da hun fikk en stilling som sekretær. Hun reddet faktisk familien og jeg beundrer henne.
Jeg fikk ikke mulighet til å snakke med far om det som hadde skjedd under krigen fordi jeg var sjelden hjemme. Dessverre ble det bare slik.. Først lenge etter at han døde, lærte jeg å kjenne en annen side av min far. Jeg var på Riksarkivet i fjor og fikk mappen må ham. Der fant jeg også den forsvarstalen som han skrev på Falstad sommeren 1945. Den var på 11 A4 sider. Der fremgår det at han valgte NS i 1936, blant annet fordi de hadde som et motto han selv sto for. Han skrev: ”Fellesnytten foran egennytten. Dette ble dårlig etterlevd av enkelte”.
Han erklærte seg ikke skyldig.
I forsvarsdokumentet fant jeg en skuffelse hos far. Men han tok ikke konsekvens av denne oppdagelsen. Derfor er han moralsk skyldig. Jeg vil aldri forsvare hans handlinger og overbevisning. Jeg ønsker bare å forstå ham. Dette var jo den offentlige faren jeg hadde – selv har jeg hatt et privat og personlig oppgjør med ham. over sitt parti
Han var en far som jeg forsvarte, ganske enkelt, han var en far jeg ganske enkelt forsvarte.
De fleste NS-barna satt igjen med samme erfaring. En av dem forteller i boken ”De kalte oss naziyngel”:
” For meg var nazi et helt ukjent begrep, og jeg kan vagt huske jeg spurte far om hva dette betydde. ”Jo”, svarte han, ”jeg er medlem av et politisk parti som heter Nasjonal Samling”. Så sa han litt om hva partiet sto for, uten at jeg i dag klarer å erindre innholdet. Men ute i gaten fikk med meg at begrepet ”nazi” på det tidspunktet var innbegrepet av alt som var ondt her i verden. For meg ble dette ubegripelig; jeg som hadde verdens snilleste foreldre, som aldri snakket stygt om noen.
I årene fra 1940 og videre etter krigen, ble jeg et psykisk ødelagt barn, fortalte Sissel Herstad. - Dette så foreldrene mine. Jeg var ikke snill, jeg klarte ikke å forholde meg til mine omgivelser og de unge menn jeg møtte. Da jeg blant annet som unge pike i 18 års alderen ble invitert av kjekke flyoffiserer til messen for dans og middager, var jeg helt umulig å være sammen med. Jeg var redd de skulle få vite om min ”svarte hemmelighet”, som jeg formulerte meg senere. Jeg ble ufølsom i min kamp for å overleve. Hvem skulle gå til med mine problemer?
Ingen forsto at vi NS-barn var påvirket av foreldrenes holdninger.
I 1951, 18 år gammel, ville mine foreldre sende meg til Stockholm. Jeg ville ikke reise, men de sa til meg at det var for min egen skyld, slik at jeg skulle komme bort fra nazismen. De bare satte meg på toget, uten klær, uten mat, uten penger, Jeg kom til en gammel ukjent barndomshjem av min mor som hjalp meg med et lite værelse som jeg fikk leie hos en familie.
- Jeg gråt meg gjennom årene i Stockholm, slik jeg har grått mesteparten av mitt liv her. Men det var ikke Stockholm som hadde skylden, det var min bakgrunn og min oppvekst..
- Det gikk fire år. Så kom mitt første sammenbrudd. Jeg lå på mentalsykehus i et halvt år - og har aldri vært så lykkelig. Jeg fikk både mat, seng og omtanke. Men våget jeg å snakke om min bakrunn. Nei!
Hvorfor jeg fikk dette sammenbruddet? Min far døde. Alt kom på en gang. Ikke hørte jeg til hjemme her i Sverige, ikke hørte jeg til hjemme i Norge. Og jeg var i et ingenmannsland i mitt indre. Mine fortrengte følelser kom meg i møte med forsterket kraft. Jeg orket ikke mer. Da jeg kom ut av sykehuset var ingen ting leget, bare mer fortrengt.
Seks år etter giftet jeg meg. Det tok lang tid før jeg våget å fortelle min mann om min historie. Ingen av oss skjønte egentlig hva dette betydde i mitt liv og hva det førte til i eteskapet og de tre barna jeg fikk. Jeg klarte ikke leve med en familie og mitt trauma ble svært tydelig igjen uten at noen forsto det. Senere fikk jeg vite av en lege at jeg led av en livslang depresjon. Og det stemmer nok.
Så snudde livet seg plutselig.
Da jeg var 15 år gammel hadde jeg en drøm, eller en visjon, hvor jeg så meg selv sitte ved føttene til en gammel mann. Han skulle føre meg frem til sannheten. Jeg visste ikke hva sannhet var. I 1969 fikk jeg et slags møte med en Gud jeg ikke trodde på. I et bestemt øyeblikk førte til at jeg måtte si ja eller nei til denne guden. Mitt ja førte til at jeg kom til den katolske kirken her i Stockholm, en kirke jeg aldri hadde vært i og som jeg ikke visste hvor lå. Da jeg kom inn i kirken første gang visste jeg med en gang at dette var mitt hjem, her skulle jeg være.
Jeg konverterte i 1970 og gjennom alle mine kriser og sammenbrudd, har kirken, min tro og min Gud ført meg gjennom den sorte tunnellen av sorg, smerte og grusomme minner. Sjelesorgen har fått meg til å forstå alle mine hvorfor i mitt liv.
I de siste fem årene har jeg møtt mennesker jeg kaller engler. De har alle i bestemte øyeblikk i mitt liv kommet inn i mitt liv og hjulpet meg videre til forsoning, også med Norge. Jeg mistet jo også Norge, ikke bare mine foreldre, familie, men også språk, kultur, tradisjoner og identitet. Dette smerter meg.
De siste årenes vandring førte også til at jeg kom i kontakt med historiker Baard H. Borge som holdt på med en avhandling om NS-barna, ”De kalte oss naziyngel”.
Da jeg fikk en data av min sønn, fant jeg for første gang ut hva som hadde hendt med noen av NS-barna. Jeg visste ikke en gang at NS-barna var oppe til debatt. Jeg inså at jeg hadde mistet 50 år av mitt liv og at det ikke nyttet å få dem tilbake.
Jeg var med på pressekonferansen da boken ble presentert i Oslo og kunne ikke drømme om at det i det hele tatt var noen som kunne være interessert i meg og mitt liv. Da jeg sto frem og fortalte at jeg var NS-barn var jeg redd. Men så var det som om jeg fikk en identitet i Norge som norsk igjen Og jeg ble møtt med godhet, interesse og forståelse. Jeg tror på tilgivelse og forsoning i våre liv.
Sissel Herstad er ikke alene om dette håte. Et av NS-barana sier det på denne måten i boken:
” Det er ingen skam å være barn av foreldre med NS-bakgrunn, slik det heller ikke er skam å være barn av lærerforeldre, kommunister eller hvilken som helst gruppe mennesker i vårt land. Også for oss er det våre egne liv det kommer an på. Dessuten er det på tide at vi blir synlige – for andre – og for selv.
DE KALTE OSS NAZIYNGEL
Historikeren Baard H. Borge har intervjuet 357 NS-barn om sine opplevelser under og etter krigen. Mange av dem har slitt med store psykiske problemer som følge av å ha blitt utstøtt av det norske samfunnet. Det eneste de har gjort er å ha blitt født av feil foreldre, sier han, - og det er den dag i dag forbundet med stor skam å være NS-barn. Hva slags spor satte det seg i barna? Hvordan har NS-barna det i dag?
”De kalte oss naziyngel” er utgitt på Det norske samlaget.
TEKST: ØYVIND RISVIK. FOTO: MICHAEL BRANNÄS