ISFJORDEN. Boklansering 12. september. Stein P. Aasheim er en av Norges mest allsidige eventyrere. Han er blitt 71 år, men lever fortsatt et liv til inspirasjon for alle som er glad i naturen og fjellet. Nå har han skrevet en ny bok, Fjellene har meg nå og holder foredrag om levende tid som er motsatsen til dødtid. Jeg møtte eventyreren Stein P. for noen år siden, da han nettopp hadde gått i Roald Amundsens fotspor til Sydpolen.
KLIKKANNONSE VESTLIA RESORT.
-----
BOKLANSERING 12. SEPTEMBER:
- Jeg har noe å si om å realisere drømmer og våge seg ut i det ukjente, sier Stein P. Aasheim. - Og jeg har noe å si om verdier og tid og – ja, livet. Jeg har noe å lære bort. Så ubeskjeden våger jeg å være. Du kan si det sånn at jeg har kokt kraft på livet mitt og sitter igjen med et konsentrat av alle smaksstoffene. Det er blitt til «Fjellene har meg nå». Lansering 12. september på Litteraturhuset.
FJELLENE HAR MEG NÅ: Stein P. Aasheim fylte 71 år 27. juli 2022. Gratulerer, Stein P! - Mount Everest blir småtterier i forhold til egne barn, sier han, - de er viktigere enn all verdens kalde isbreer og varme ørkener. Men, la Stein P. til: du må nesten ha vært på Everest for å vite det.
Stein P. Aasheims hjemmeside finner du HER.
Etter å ha utfordret naturkrefter i alle verdensdeler, har Stein P. Aasheim slått seg til med et hundespann i en enkel hytte i et av de mest øde fjellområdene i Sør-Norge. Her lever han et liv tettere på naturen enn noen gang før. Med nysgjerrighet, innlevelse - og en god porsjon selvironi - lever han ut det han selv kaller et samliv med fjellene. Den gamle eventyreren viser at eventyret ikke er avhengig av verken breddegrad eller høyde over havet - eller alder - men hva vi selv gjør det til.
Fjellene har meg nå er hans nye bok og er en hyllest til fjellet og en kjærlighetserklæring til et liv i samspill med naturen.
Mt. Everest lærte meg betydningen - og styrken - av å kunne glede seg over andres suksess.
Sydpolen viste meg at selv i en alder av 60 kunne jeg oppleve den samme mestringsgleden som da jeg var 20. Jeg kjente igjen følelsen fra den gang jeg syklet gjennom Sahara.
Fangståret på Svalbard lærte meg om Tiden. Jeg oppdaget at det er mulig å tilbringe et helt år uten dødtid, hvor hvert eneste sekund er målrettet.
Trollveggen lærte meg å glede meg til selv de mest krevende utfordringene.
Vegard Ulvang har lært meg å være positiv. Uansett. Nesten uansett.
Arne Næss lærte meg selvironi. Han lærte han meg at du behøver ikke å ta alt like alvorlig, det går bra likevel.
Mongolia, New Guinea, Tasmania og Antarktis har gjort meg bevisst på hvilken drivkraft som ligger i drømmene. Du må ha drømmer.
Livet har lært meg også dette: Du må aldri komme på etterskudd. Du må være à jour med det viktigste, til enhver tid. Og jeg vet hva som er viktigst.
MINNER OG MENNESKER. Det er et helvetes pes å være eventyrer, fortalte Stein P. Aasheim meg med glimt i øyet. Som forfatter, fotograf og journalist har hele livet hans dreid seg om ekstreme utfordringer, han har krysset dit og datt og klatret og padlet i både øst og vest.
SE HER: I Roald Amundsens fotspor.
Han har kommet seg til topps i Himalaya, krysset Grønland et par ganger, krysset/syklet gjennom Sahara, ikke bare sittet på hesteryggen i Mongolia, men ridd i flere uker over de mongolske steppene, gått Svalbard på langs, padlet gjennom Tasmania...
(Denne artikkelen sto første gang på trykk i magasinet Vi over 60, er mer enn ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon).
Det er ikke måte på hva han har opplevd her i livet. For flere år siden gikk den virkelig store drømmen i oppfyllelse. Han la i vei i Roald Amundsens skispor til Sørpolen, sammen med kompisene Vegard Ulvang, Harald Dag Jølle og Jan-Gunnar Winther. De nådde polpunktet akkurat 100 år etter at Amundsen satte sitt stavtak der.
SE HER: I Helge Ingstads fotspor 1:2.
SE HER: I Helge Ingstads fotspor 3:4.
- Hele mitt liv har jeg vært opptatt av å sprenge grenser og bryte mine egne barrierer, sa han. - Hvorfor skulle det stoppe nå? Når venner dør og egne barn blir født, teller ikke høye fjell og lange skiturer i kalde polarstrøk mest. Mount Everest blir småtterier i forhold til egne barn, de er viktigere enn all verdens kalde isbreer og varme ørkener. Men, legger han til: du må nesten ha vært på Everest for å vite det.
- Jeg er takknemlig for å ha kunnet oppleve noe så voldsomt. Særlig fordi jeg før start følte på usikkerheten i forhold til alder, noe jeg aldri har følt før. Jeg måtte stramme meg opp med nå si: Stein P, du er verdens råeste og dette er bare noe du kan gjøre. Mens tankene var opptatt av noe annet: vil kroppen holde de 1300 kilometerne til polen? Det gikk bra, og jeg er ydmyk og takknemlig. Selv om jeg var gjennomtrent var det ingen selvfølge at kroppen skal funke.
Kaldt var det, og det litt for kaldt. Stein P. Aasheim fikk kuldeastma underveis, og hadde redusert yteevne de siste femti milene. - Jeg slet voldsomt, fortalte han.
- Jeg kjente på meg at jeg ikke var en ungdom lenger. Og det går på mer enn å fryse. Det var som en kniv ned i det mentale, jeg var nede i en mental mørkekjeller jeg ikke visste var der. Det å erkjenne at du er gammel, på en arena du helst bør være ung, det var krevende, det var en ny situasjon.
Da var det en fordel å ha godt støtteapparat rundt seg, at han var på tur med gode venner.
- Jeg var dødssliten og følte i perioder at jeg drev på med noe jeg ikke hadde kapasitet til, sa Stein P. Aasheim
- Nå greier jeg ikke mer, nå funker ikke kroppen. Det at jeg likevel kom frem, har jeg i stor grad resten av gjengen å takke for. Jeg er sånn skrudd sammen at det som gir meg mye, er å greie en psykisk og fysisk utfordring, det å klare å komme i mål etter å ha beveget meg tett opp til yttergrensen av hva jeg kan greie.
- Jeg har evnen til ikke å gi meg når alt butter imot. Nå høres det ut som jeg var døden nær, det var jeg på ingen måte, men jeg må innrømme at jeg var i tvil om jeg greide å fullføre turen.
- Jeg var redd for at de andre skulle si at nå Stein P, nå må vi få deg ut herfra. Jeg kjempet for å ikke drukne i mine egne sorger og problemer. Jeg måtte erkjenne at det å gå på ski til Sørpolen ikke er det viktigste i livet.
Derfor fikk denne turen stor betydning etter at han kom hjem til familien i Isfjorden. - Når jeg står oppe i problemer på hjemmebane, har jeg evnen til å distansere meg fra dem, og å ikke ta livet tungt når du ikke behøver å gjøre det. Som regel går ting bra, og livet går alltid videre. Enten klarer du å løse problemer og kommer deg videre. Og klarer du ikke å løse dem, kommer du deg videre likevel.
- Jeg har nye drømmer - og planer for fremtiden, planer som ikke er så fysisk og psykisk krevende. Jeg skal kjøre hundespann og ta rideturer i fjellet sammen med døtrene mine Ingvill og Eline. Dette er langt viktigere enn å følge opp arven etter Roald Amundsen og Fridtjof Nansen…
TEKST: ØYVIND RISVIK. FOTO: STEIN P. AASHEIM.