DRAMMEN. Jeg var så heldige at jeg fikk jobbe i Dissimilis en fem års tid. I år fyller Dissimilis 40 år. Flottere mennesker enn de jeg møtte der, tror jeg ikke finnes. Det var unike, sterke, aktive og fulle av skaperevne. Jeg tillater meg et gjensyn med noen av disse flotte menneskene. For noen år siden møtte jeg Stian Mørk, en gutt med mange talenter. Bygging med lego var en av dem.
MINNER MED DISSIMILIS. Det er gått 40 har gått siden Kai Zahl grunnla Dissimilis i 1982. Det var ingen som da kunne ane rekkevidden av det som ble satt i gang: Ideen som sprang ut av sønnen Børges musikalske drøm, skulle vokse seg langt utover våre landegrenser og skape tilhørighet, verdighet og livskvalitet til tusenvis av mennesker over hele verden.
(Denne artikkelen har tidligere stått på trykk i Dissimilis medlemsblad, er mer enn ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon).
Jeg var så heldige at jeg fikk jobbe i Dissimilis en fem års tid. Og flottere mennesker enn de jeg møtte der, tror jeg ikke finnes. Det var unike, sterke, aktive og fulle av skaperevne.
Jeg tillater meg et gjensyn med noen av disse flotte menneskene.
Stian Mørk er en slik gutt, en kreativ kar med mange talenter. Han bygger de mest kompliserte biler og danser de villeste danser. – Jeg elsker at publikum klapper og jubler, sa han…
Vi har en vakker sønn, han er pliktoppfyllende - og samtidig litt lat. Sa Trude og Arno Mørk og holdt godt og kjærlig runde sønnen Stian. - Han er en gutt som elsker utfordringer. Da jeg besøkte ham for noen år siden, var han midt i forberedelsene til Dissimilis store jubileumsforstilling Lykkelandet Limbo.
- Dissimilis er gøy for alle oss som er med, sa Stian. - Det er så mange hyggelige mennesker der. Og så får jeg gjøre det jeg liker aller best, å danse. Jeg elsker å være på scenen, jeg elsker at publikum klapper og jubler for det jeg får til.
Stian Mørk begynte å danse for mange år siden. - Får jeg beskjed om å danse, så danser jeg, sa han, - og det går i både hip hop, abstrakt og moderne dans. Og når jeg ikke danser, trommer jeg, og er litt klovn innimellom. Jeg er glad i bevegelse og rytme. Og jeg liker det når bevegelsene er litt utfordrende.
Stians foreldre liker også utfordringer. Selv om de arter seg på en litt annen måte. - Vår utfordring er å hjelpe ham til å finne ut hva han har lyst til å si og gjøre, sa de. - Det kompliserte er at det ikke alltid er så mye dialog med Stian. Det er ikke lett å vite hva som er planene hans, om hva han har lyst på fremover. Vi vet han gjerne vil dra på kino og se gode filmer. Han elsker film. Men når han skal på kino, er det vi som ordner det praktiske. Det skal være forutsigbart, han liker ikke ting som det må gjøres om på.
Uansett hvilken plan Stian har for dagen, går det bra bare han får en god forklaring.
- Stian er høytfungerende autist/asperger, sa Trude og Arno Mørk. - Han er veldig konsentrert, spesielt innen teknolego, og elsker det som er litt komplisert å sette sammen. Derfor liker han godt vanskelige PC-spill.
- Jeg synes det er flott at Stian ikke liker spill med mye vold, sa mamma, - han liker aller best de snille og positive spillene.
- Og så er han en ordentlig gourmet, fortsatte hun. - Han elsker god og enkel mat. Livretten er pølser og hamburgere. Han er flink til å skryte av mat som han liker, og det trives kokken selvfølgelig med.
- Det er mye humor med Stian, fortsatte pappa Arno. - Han er veldig ærlig, han holder seg til alle regler og avtaler. Han er en rolig gutt, men så har han en litt splittet personlighet. Den ene dagen sitter han rolig i sofaen, den andre dagen er han på scenen og tar et splitthopp. Og så liker han å holde tale. Stian er god til å tale.
Stian jobbet i Di-gruppen, en bedrift med varig tilrettelagt arbeid. - I dag jobbet jeg med hagearbeid og klippet gress og hekker på hele tre adresser, sa han, - i fjor lagde jeg fiskekasser. Det er en viktig og interessant jobb, for fisk er sundt.
Stian kommer antageligvis til å flytte hjemmefra innen to år. Og nå er Stian hute av barndomshjemmet, i en bolig med personal base. - Han blir ikke alene her, sa mamma og pappa. – Vi er flere foreldrepar som jobber for at barna våre skal bo i et fellesskap, det er trygghet i det å kjenne hverandre.
Det er ikke bare Stian som har utfordringer. Familien Mørks eldste datter har hjerneskade etter en alvorlig strupelokkbetennelse betennelse i barndommen. - Hun sluttet rett og slett å puste, sa foreldrene. - Samtidig satte betennelsen seg i blodårene til Stian. Vi holdt på å miste begge barna.
Det har vært utfordringer på løpende bånd i denne familien, sa Trude og Arno Mørk. - Livet ble ikke slik vi trodde det ville bli. Vi var en gang på et foredrag, der ble det satt ord på vår situasjon. Livet ble sammenlignet med å sette seg på flyet til Maldivene. Det landet i Nederland. Der her du skal være, ble det sagt. Du får ikke velge. Og sånn er det blitt for oss…
- Mia var alvorlig syk, hun kunne ha dødd, fortsatte foreldrene. - Vi tok et barn med hjem fra sykehuset, som verken kunne snakke eller gå, som var lam og blind. Hun bygde seg sakte, men sikkert opp igjen, hun lærte å gå og snakke igjen. Hun har sine problemer, men ser vi på forutsetningene, så er det blitt så bra som det kunne ha blitt.
- Det er godt man ikke vet hva som skjer i livet, sa Trude Mørk. - Svigermor sa så treffende, som dagen er skal styrken være. Vi har fått den styrken. I perioder følte vi det ikke sånn, men når vi ser tilbake, ser vi at vi oppnådde resultater ved ikke å gi opp. Man må aldri sette seg ned og synes synd på seg selv…
TEKST OG FOTO: ØYVIND RISVIK