DRAMMEN. Kimen er en skakende fortelling om massesuggesjon og kollektiv ansvarsfraskrivelse. Den er vakker, skakende og nådeløs. Kimen er en bok jeg aldri får ut av hodet.
BØKER JEG ALDRI BLIR LEI. Jeg meldte meg inn i Den norske bokklubben i 1969. Og den første boken jeg kjøpte var Kimen av Tarjei Vesaas. Det var den første boken i det som er blitt et aldri så lite bibliotek i det Risvikske hjem.
Kort stund før Tarjei Vesaas døde møtte jeg ham. I en prat om min favorittroman Fuglane. Vi rakk så vidt noen setninger innom Kimen, også.
Det var et underlig møte med en mann som hadde en så vakker dialekt at jeg fra den dagen ble en ivrig nynorsktilhenger. Noe som vil holde seg til min aller siste dag.
Jeg leste Kimen i 1969. Og opplevde Det Norske Teatrets forestilling nesten femti år etterpå, og jeg satt som fjetret gjennom hele forestillingen. Det var en dypt alvorlig forestilling. Hva skjer når flokken leter etter syndebukker? Hvilket ansvar har den enkelte for de ugjerningen mange var med på?
SE HER: Møte med Tarjei Vesaas.
Det kan vel knapt regnes som en skarpsindig observasjon. Ingen skal ta saken i egne hender, ondskap skal kjempes mot med holdninger. Budskap er tindrende klart. Hevntanker er alltid uaktuelt.
Pål Christian Eggen hadde rollen som den mystiske Andreas Vest. Hans tolkning grep både sjel og sinn. Den satt i kroppen som et buldrende jordskjelv.
To drap skjer i Tarjei Vesaas roman Kimen. Den ble skrevet i 1940, og den tyske okkupasjonsmakten hadde inntatt Norge og alle var usikre, redde og få forsto hva som skjedde. Da skrev Tarjei Vesaas en tung og symbolsk roman om dette uforståelige, det at et annet land voldtok ditt eget land.
SE HER: Om Kimen på Det Norske Teatret.
Først drepte en psykisk ustabil mann ei av øyas beboere, ei ung jente. Da kom reaksjonen. I form av hevn og et nytt mord. Et isolert øysamfunn tar loven i egen hånd og hevner seg på morderen og dreper ham.
Det er denne hevnlysten som er gjennomgangstemaet i Kimen, det er en irrasjonell, kanskje logisk, hevn som tar overhånd.
Alle lever i harmoni med seg selv og hverandre. Vi blir med til et lite Vestlandssamfunn i balanse, tilsynelatende balanse. For når en psykisk ustabil fremmed kommer til øya, ødelegges plutselig denne balansen. Angst og massepsykose rammer innbyggerne.
Dramatikken i både boken og teaterstykket belyser temaet massepsykologi og den enkeltes ansvar for kollektive ugjerninger. Egentlig et tema som er like aktuelt i dag som for snart 80 år siden.
Denne gangen er det ikke nasjon mot nasjon, men folk mot folk. Kimen er rett og slett et innspill i asyldebatten. Når mennesker blir redd, er ikke volden langt unna. Det kan vel knapt regnes som en skarpsindig observasjon. Ingen skal ta saken i egne hender, ondskap skal kjempes mot med holdninger.
Kimen griper både sinn og hjerte. Det som skjer er skremmende, det er ulovlig, det er rett og slett umenneskelig. Dialogene er intense. Bevegelsene er hektiske og urovekkende. Tarjei Vesaas roter på ingen måte budskapet sitt bort, selv om han pakker det inn litt symboltungt.
TEKST: ØYVIND RISVIK. FOTO: ØYVIND RISVIK OG SIGNE FUGLESTEG LUKSENGARD/ DET NORSKE TEATRET.