KONNERUD. Terje Jensen, alias Jonas Fjeld, fyller 70 år i dag, 24. september. Gratulerer, Terje. Takk for alle hyggelige samtaler og underlige barndomsminner – og en sangskatt uten like. - Jeg har alltid vært beskjeden, sa han, - jeg har aldri vært breial, som vi sier her i Drammen, eller egoistisk. Jeg har klart å komme meg frem uten å være uærlig, selv om det nok kan ha tatt litt lenger tid enn normalt.
KLIKKANNONSE VESTLIA RESORT
-----
MINNER OG MENNESKER. For en del år siden, tok jeg en tur til Konnerud utenfor drammen for å intervjue 60 års jubilanten Terje. Nå er det gått ti år. Nå fyller han 70 år, men det er det ikke mange som merker. Han er like entusiastisk og ungdommelig som bestandig. Og det er det blitt en ny plate av, men nye flotte tekster og melodier.
Og jeg er like stor fan av ham i dag som den gang. Kanskje enda mer. At han har fått til samarbeidet med vise- og countrylegenden Judy Collins, Ole Paus, Hilde Heltberg, Henning Kvitnes, Rick Danko, Eric Andersen, Sidsel Endresen, Chatham County Line, et gospelkor og nærmere hundre andre artister er en bragd. De skjønte nok ganske tidlig at fikk de denne karen med på laget, ville suksessen komme med en gang. Og det gjorde den.
Han var ingen overlegen kjekkas. Han var vennligheten selv, beskjeden og full av god- og velvilje. Han inviterte inn på kjøkkenet til en kopp kølsvart kaffe og en kjeks.
I intervjuet mitt for magasinet Vi over 60, fortalte han:
Jeg håper de kan si om meg: Han er en snill mann, en lojal og omtenksom mann. Jeg prøver å være det i hvert fall. Jeg prøver rett og slett å være uegoistisk. For egoister er de vanskeligste menneskene å surre rundt med. Jeg håper min aller viktigste egenskap er å være et menneske.
Terje Jensen er ingen bråkjekk type. Han er ikke i nærheten en gang. Det er noe traust, urnorsk, ærlig og ytterst vennlig over ham. Han vet ikke det beste han kan gjøre for folk. Sangene ser han på som en gave til menneskeheten. I all beskjedenhet.
- Jeg har alltid vært beskjeden, sa han, - jeg har aldri vært breial, som vi sier her i Drammen, eller egoistisk. Jeg har klart å komme meg frem uten å være uærlig, selv om det nok kan ha tatt litt lenger tid enn normalt.
Han var ærligheten selv, også, og likte at folk var ærlig tilbake. – Jeg prøver å være den jeg er, sa han - jeg er alltid presis, har jeg en avtale så kommer jeg til nøyaktig tidspunkt, jeg leker ikke med folks tid. Jeg respekterer de fleste, men snyter noen meg for penger og ikke betaler gjelda si, ja da kan jeg nok vise frem en slem side.
- Jeg gidder ikke å slite meg ut med å bli forbannet. Skjer det noe dritt, så får jeg snu bladet, det er renere på den andre siden. Jeg har sikkert opplevd mange trøkker, men jeg har ikke tatt det som trøkker.
Den største trøkken fikk Terje Jensen for vel flere år siden. Plutselig fikk han dobbeltsyn og kunne ikke skjønne hva årsaken var. Flere år etter fikk han diagnosen MS, multippels sklerose, en sykdom som rammer sentralnervesystemet. Ikke bra for en gitarist med fingre som arbeidsredskap.
- Sykdommen ødela mye av gitarspillingen, sa han stille. – Jeg spurte meg selv: hva gjør jeg nå? Jeg måtte finne nye måter å stemme gitaren på for å kunne fortsette spillingen. Plutselig hadde jeg en helt ny klang. Det var en gledelig overraskelse.
- MS`n ble snudd til noe positivt ved at jeg slapp å ta så mange grep, sa han entusiastisk og demonstrerte. Stille synger han sin hyllest til hjembygda Konnerud
Hvis du kjører feil så kommer`u, til en lang og mørklagt vei.
Da haru havna opp`på Konnerud, da haru havna opp`hos meg.
Der er`e haugevis med byggefelt, og noen gamle hus blant dem.
Også en hagaflekk som jeg har stelt, det er`kke svært, men det er hjem.
- Jeg har størst problem når jeg spiller piano, fortsatte han. - Fingrene treffer ikke alltid den tangenten jeg bestemmer meg for. Hjernen sier at fingeren skal treffe der, og så treffer den helt andre steder. Det er ikke noe verre enn det. Jeg har ikke ofret det en tanke. Gjør jeg det blir jeg i hvert fall sjuk. De fleste drukner seg i plagene sine, men man må snu tingene til det positive. Jeg er heldigvis et ukomplisert menneske sånn.
Terje Jensens foreldre var ikke av de mest musikalske, fortalte han. - Det var tilfeldigheter at jeg ble musiker, sa han videre. – Jeg fikk låne gitaren av kameraten min, Kjell Abrahamsen. Jeg kjente tidlig at jeg hadde noe å gi, at det kom ting ut av meg som ikke var kopi av andre. Å lage melodier var en gave jeg fikk tidlig. Jeg vet ikke hvem jeg arvet det av, verken fattern eller mutteren spilte. Men de støttet meg fra første stund. Jeg fikk aldri kjeft da jeg spilte, uansett hvor høy lyden var. Det var musiker jeg ville bli.
Og det ble han, til gangs. Spesielt sangen ”Engler i snøen” ble nesten som en nasjonalsang å regne. Den synges i sorg og glede, ved inngang og bortgang, i barnedåp og bryllup. - Ole Paus` tekst og min melodistemning betyr noe spesielt for mange, sa han fornøyd.
Terje Jensen er et sosialt menneske. Han liker ikke å være alene. - Jeg takler ensomheten, sa han, - men jeg liker det ikke. Stillheten er ok, men ikke det å være stille alene. Jeg liker ikke et tomt hus med bare meg inni, jeg er en familiemann til fingerspissene. Hvis det er gang blir så gærnt at jeg blir alene her i livet, finnes det vel sovetabletter?
- Den gode stillheten er å være sammen med May Britt. Hver dag går vi på skauen, der er det frisk luft, der holder jeg meg i form, for meg er trim å gå. Da snakker vi om de hverdagslige tingene, om løst og fast, det er rett og slett bare snakk mellom oss. Vi kan også gå lenge uten å si et ord.
Når Terje Jensen er ute, lengter han hjem. Hele tiden.
- Det er et privilegium å lengte hjem, sa han, - det betyr at jeg har et all right liv her på Konnerud. Jeg har ei kone jeg er glad i, hun betyr alt, og det er kort vei til senga, jeg kommer meg dit uten å gå i trapper. Det å ha en god hverdag er et privilegium for helsa.
I Drammen er hver fjerde innbygger en innvandrer, eller fremmedspråklig. Det trives Terje Jensen med. - Jeg er veldig glad i mennesker, og er overlykkelig over at det kommer så mange fremmede til landet, at Norge er på vei til å bli et blandet land. Disse menneskene tilfører oss så mye nytt, med fine og innholdsrike forretninger og en helt rik og annerledes kultur. Jeg får troen på menneskeheten når jeg møter alle disse flotte folkene. Rasister er det verste jeg vet.
- Jeg har også problemer med å gå forbi tiggere og se en annen vei. Hvorfor i huleste skal jeg ikke være et medmenneske? Det kunne ikke falle meg inn i halvsøvne å vise dem forakt. Det er folk som sliter i livet, som så mange andre.
Humanist er han, men absolutt ikke religiøs. - Jeg tror ikke på Gud, sa han med ettertrykk. – Nei, fader, jeg sliter med å tro at det er mer mellom himmel og jord enn det jeg ser og opplever, vi er ikke styrt av noen ovenfra. Jeg har ikke noe mot religiøse mennesker, jeg respekterer alle religioner. Hvis folk er fornøyd med å tro på det ene eller andre, vær så god.
- Jeg respekterer at folk går inn i sine forskjellige rom og ber. Og jeg har ikke problemet med å være i disse rommene selv. Ungene har valgt å konfirmere seg og å døpe seg. Vær så god, sier jeg, nå er dere gamle nok til å bestemme og velge selv. Det gjør meg ikke noe, jeg er bare kjempeglad for at de tar et standpunkt. Jeg er like glad i dem for det, jeg støtter dem hundre prosent. Det er flott at de tar egne valg.
Hva ønsker du ettermælet ditt skal være? - Gud vet hva det skal stå i den nekrologen, svarer Terje Jensen og ler sin karakteristiske Jonas Fjeld-latter, dyp og inderlig. - Du får finne på noe du, de orda behøver ikke være mine. Det høres jo nesten ut som jeg er dau, når du spør slik. Jeg er ydmyk overfor det at jeg har betydd noe for mange mennesker. Jeg setter pris på at folk setter pris på hva jeg driver på med.
- Hva Vårherre skulle si om jeg mot formodning skulle dukke opp foran ham? Da tror jeg han vil si: Høyt lo han, og dypt gravde de ham…
FOTO: ØYVIND RISVIK, WERNER JUVIK OG ARKIV