VIDARÅSEN. Husker du bakeren fra Drammen? Tom Enger hadde downs og var en dyktig tryllekunstner, bror, ektemann - og baker. Jeg møtte enken Marith og søsteren Vivi på Vidaråsen i Andebu til en minneprat om en knakandes kjekk ektemann og bror.
MINNER OG MENNESKER. Drammenseren Tom Enger hadde downs, likevel var han en dyktig baker, en anerkjent tryllekunstner, en hjertevarm ektemann og like hjertegod bror.
Tom døde for noen år siden, men vi er mange som husker ham. Jeg tok med meg søsteren Vivi og besøkte Toms enke, Marith, på Vidaråsen i Andebu.
I elleve år var Tom Enger gift med sin kjære Marith. Sammen med Toms søster, Vivi Enger Helgerud, tok vi turen til landsbyen Vidaråsen i Vestfold, et bo- og arbeidsfellesskap for både mennesker med psykisk utviklingshemning og medarbeidere. Vi som kjente Tom, mintes et fantastisk menneske, en flott ektemann og en kjær bror. – Vi savner ham veldig, sa kona og søsteren. Tom Enger døde 57 år gammel.
Marith og Tom giftet seg 1. desember 1996, i Andreasbygget på Vidaråsen i Vestfold. - Det var et stort øyeblikk, sa Marith stille, - jeg hadde endelig fått den jeg var glad i. Tom var en så pen og kjekk kar, og veldig snill. Vi hadde et innholdsrikt og lykkelig samliv.
- Tom var veldig utadvendt, og kom i kontakt med alle, fortsatte søsteren Vivi Enger Helgerud. – det han ville, fikk han alltid til. Han var ressurssterk og oppfinnsom. Da han bestemte seg for å gifte seg med Marith, opplevde de sterk motstand, både fra foreldre og omgivelser. Men det hindret ikke Tom. Han tok turen til Oslo for å snakke med jusprofessor Niels Christie: kan de nekte oss å gifte oss med hverandre? spurte han, rett på sak. Bare gift dere, svarte Christie, ingen kan nekte dere å dele lykken.
- Foreldrene mine likte ikke dette med ekteskap. Men der var Tom tøff. Jeg er glad i Marith, og de som er glade i hverandre gifter seg. Jeg selv var nok litt usikker. Men i ettertid har jeg sett at de hadde stor glede av hverandre.
- Far var sjelden på besøk hos Tom, han ville rett og slett ikke se sønnen sin, sa Vivi ærlig. - Han sa: hvorfor skal jeg sitte her og prate med en som ikke er normal. For meg var det heller far som ikke var normal.
- Det var mor som fant frem til Vidaråsen. Hun hadde lest om dette stedet, og var her flere ganger for å se om dette kunne være noe for Tom. Det var det, Vidaråsen ble noe av det viktigste i Toms liv.
- Jeg må nok innrømme at jeg ikke alltid var så glad i Tom da jeg var liten, sa Vivi. - Da jeg begynte å interessere meg for gutter, hadde jeg ham i hælene hele tiden. Men når alt det der hadde gått over, ble vi bestevenner. Og mannen min hadde særdeles god kontakt med Tom. De hadde mye å snakke om, de lyttet ivrig til hverandre. Han var så tålmodig med Tom, og svarte om og om igjen på de samme spørsmålene. Jeg har temperamentet til faren min, og kunne heve stemmen om det var ting vi var uenige om.
- Han var en populær kar, Tom, fortsatte Marith. - Han var en gjenganger i ukeblader og aviser. Det var han stolt av. Jeg er populær, sa han ofte. Og det var vi jo ikke uenige i. Han var særdeles flink som tryllekunstner. Han tryllet duer ut av både silketørklær og flosshatter. Hans største øyeblikk var da han ble tatt opp som medlem i Magisk Sirkel i 1989. Han var god, jeg skjønte ikke hva han gjorde. Han var virkelig god.
Det var helt tilfeldig at Tom ble interessert i trylling. Han var rett og slett interessert i alt som hadde med action å gjøre. Han fikk Gunvor Hals til å sveve, og få vet hvordan han fikk det til.
- Jeg vet, sa Marith, men det har jeg lovt Tom ikke å røpe.
Tom Enger var en mester i å bake. Baker`n på Vidaråsen ble han bare kalt. - Jeg savner brødene hans, sa Marith, - de var steinmalt og smakte veldig godt.
- Jeg savner lørdagene, da benket vi oss foran radioen og hørte på Barnetimen. Da satt vi i armkroken til hverandre og koste oss. Det var han som fikk innført radio på Vidaråsen. Han var nemlig helt avhengig av Barnetimen og seriene Dickie Dick Dickens og Mitt navn er Cox. Vi hørte på og spiste sjokolade og drakk cola. Etterpå gikk vi turer på området til Vidaråsen og snakket vi om hvor godt det var å være gift.
- Tom elsket også Olsenbanden og Sputnik. Det likte ikke jeg. Men jeg var med på Sputnik-konsert en gang, men det var helst for Toms skyld.
For tretten år siden fikk Tom diagnosen altzheimer, og han forsvant gradvis. Til slutt måtte han flytte fra Marith, til Trollhaugen seniorsenter i Vestfossen, hvor han døde.
- Han ga meg de mest fantastiske søskenklemmer. Og så måtte jeg avgi rapport hver gang Strømsgodset spilte sine fotballkamper. For Tom vant SIF bestandig, selv når de tapte. Han var like optimistisk, neste ganger vinner de, sa han. Det var sjelden å se at Tom var lei seg. Det er vi som er lei oss. Takk for alle de gode stundene du ga oss.
TEKST OG FOTO: ØYVIND RISVIK + PRIVATE BILDER.