OSLO. Da kunsthistorikeren Tommy Sørbø leste om komponisten Mozarts triste skjebne fikk det ham nesten til å gråte. - Jeg hadde fryktelig lyst til selv å bli komponist. I mange år drømte jeg om det, men må vel innrømme at jeg ikke hadde nok talent.
MINNER OG MENNESKER. Jeg var syv år og var på besøk hos onkel og tante på Rennesøy utenfor Stavanger, fortalte Tommy Sørbø. De hadde stereoanlegg, og onkel spurte om han kunne spille en plate.
- Stereoanlegg var noe nytt og flott, noe vi ikke hadde hjemme. Det var vel litt tilfeldig at han satte på plater med Mozartoverturer. Men dermed var det gjort. Mozarts musikk gjorde et uutslettelig inntrykk på meg. Jeg kommer ikke fra et hjem med mye kulturell kapital, men Mozart gikk rett inn. Jeg frøys på ryggen og følte stor lykke.
(Jeg har intervjuet Tommy Sørbø til serien Bokormen i WWW.VIOVER60.NO. Denne artikkelen er mer enn ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon).
- Det var nærmest som å bli frelst. Da gikk jeg på biblioteket og lånte Historien om-bøkene. Helen Kaufmanns bok var om Mozart. Jeg husker det var tegninger av Mozart i boken. Hans livsvei begynte i en vugge i Salzburg og endte på en fattigkirkegård i snøstorm. Hans triste skjebne fikk meg nesten til å gråte, og jeg hadde fryktelig lyst til selv å bli komponist. I mange år drømte jeg om det, men må vel innrømme at jeg ikke hadde nok talent, sukker Sørbø.
Boken har kanskje ikke de store litterære verdiene, den er skrevet som en helgenberetning, men den betydde veldig mye. Jeg kranglet mye med broren. Han likte popmusikk, jeg likte klassisk. Han kastet boken eller tegnet med blekk i den. Og jeg rev ned hans Beatlesplakater. Det var slik vi hevdet oss på hverandre.
Andre bøker som har gjort inntrykk på meg? Det må være Marcel Prousts «På sporet av den tapte tid»? Den har du vel sikkert allerede dekket? Bør jeg finne annen? Neivel. Den andre er en fagbok - går det greit? Det gleder jeg meg til å høre mer om, Tommy Sørbø. Da snakkes vi.
En uke etterpå. - Marcel Proust har fulgt meg i mange år, fortsatte kunsthistorikeren Tommy Sørbø der han slapp, - helt fra jeg var 35 år, og da med oversettelsen til Anna-Lisa Amadou. Jeg ble bergtatt. Det er mange bøker, hele tolv bind i den norske versjonen.
«På sporet av den tapte tid» er en bok uten ytre dramatisk handling. Den handler bare om livet til en jeg-person som vi strengt tatt aldri får vite navnet på. Men som er lett å forstå å være Marcel Proust himself.
- Han vokste opp i en tid veldig forskjellig fra min egen, fra mine erfaringer og referanser, i et aristokratisk overklassemiljø i Paris ved århundreskiftet, fortsatte Tommy Sørbø. - Likevel greier han gjennom sin fantastiske formuleringsevne å røre meg, og å få meg til å tenke at vi to kanskje ikke er så forskjellige. Det går an å identifisere seg med hans opplevelser og erfaringer, selv om det er stor avstand i tid og klasse og geografi.
- Jeg synes det er en målestokk på kvalitet i litteraturen at man kan skrive og fortelle om noe jeg umiddelbart ikke kan kjenne meg igjen i, og likevel er det noe der som man får et ekko i seg selv.
Marcel Prousts hovedperson ønsker å bli forfatter. - Jeg har også hatt ambisjoner den retningen, sa Tommy Sørbø, - og kjenner denne tvilen på mitt eget talent og hvordan jeg skal gå frem, om det er bra nok det jeg gjør. Bokens jeg-person gjør tusen forsøk på å komme i gang med noe, men forkaster det rett etterpå, fordi det ikke kan måle seg med verdenslitteraturen. Inntil han en dag skjønner det, og da er vi kommet til bind tolv. Det er selve tvilen og prosessen som skal bli selve boken.
- Marcel Proust må ha hatt en utrolig selvtillit. Han nærmest barrikaderte seg inne i en leilighet i Paris, med tykke korkvegger, for at han ikke skulle høre lyd fra omgivelsen. Han grublet og tenkte over alt han hadde opplevd og erfart, drev så å si research i sitt eget sinn, og det ble selve boken.
- Denne boken er et essay, en vitenskapelig avhandling, kunsthistorie, filosofi og selvfølgelig skjønnlitteratur. Det er et helt univers. Det er derfor den er så fascinerende. Du går inn i noe som du kommer ut av igjen etter mange år. For meg ble det nesten en besettelse. Jeg begynte å bruke lange setninger, masse assosiasjoner og viklet meg kanskje inn i det litt for mye. Jeg hadde forlest meg på boken.
Hendelsene i boken er ikke så ofte ytre dramatiske hendelser, men tanker og assosiasjoner og forestillinger som foregår inne hodene til karakterene. Og så har han mange flotte metaforer. Han sammenligner ting med hverandre, og som ligger langt fra hverandre i tid. Han har sagt noe sånn som at evnen til å bruke metaforer er en gave fra Gud. For Proust er vår evne til å bruke metaforer en av de viktigste kreative evnene vi mennesker er utstyrt med.
- Forfatterskapet har nok vært betydningsfullt for jeg er nok blitt en generalist. Jeg er opptatt som en klok norsk dame sa: alt henger sammen med alt.
Marcel Proust burde ha fått nobelprisen i litteratur. Den fikk han aldri. Han døde relativt ung, men det er få forfatteren som har påvirket så mange så mye som ham. Han har hatt betydning for litteraturen helt frem til i dag.
Trond Berg Eriksens bok «Nietzsche og det moderne», er skrevet med en snert og innsikt som få andre intellektuelle kan matche. - Den ga meg en dypere forståelse av Nietzsche, og ikke minst hvordan hans tanker i dag er mer aktuelle enn noen gang før, sier Tommy Sørbø.
- Jeg har i grunnen alltid vært nysgjerrig på Nietzsche. Da jeg var 16-17 år så jeg en gutt i parallellklassen som hadde en bok som stakk opp av lommen. Den het Also sprach Zarathustra.
Gutten hadde tweedjakke og alpelue og jeg skjønte at han var et åndsmenneske. Det ville jeg også være. Jeg gikk på biblioteket for å låne boken, men skjønte ikke stort av det som sto der. Men jeg hadde en slags intuisjon om at den rare fyren med den digre barten som hadde skrevet boken, hadde noe på hjertet som jeg trengte å vite.
- Da jeg var ung var nesten alle romantikkens genier mine helter, og da var det naturlig å ty til Nietzsche. Han var aldri var en del av det etablerte. Til slutt vandret han gjennom Europa og skrev alle sine bøker, som ingen leste, men som ble verdenslitteratur. Hans skjebne, og ikke minst Trond Berg Eriksens utrolige fine måte å fortelle om det på, inspirerte meg. Jeg ble på en måte fan av postmodernismen samtidig som jeg innså at hadde mange sider som ikke var så bra.
TEKST: ØYVIND RISVIK.