UTØYA 22. JULI 2011: Vi bevarer Andreas i våre hjerter

Ut 5_edited

SARPSBORG. Barnebarnet Andreas ble drept av Anders Behring Breivik på Utøya 22. juli 2011. Andreas ble funnet på den såkalte Kjærlighetsstien. Her lå han sammen med ni andre døde. - Vi er heldigvis ikke fanget av bitterhet, sa besteforeldrene.

Ut 1_edited.jpg
May Evy Lien, Gerd Sonja og Leif Georg Edvardsen.

MINNER OG MENNESKER. Ti år har gått siden 77 mennesker ble drept i et målrettet angrep mot AUF og Arbeiderpartiet. 69 av dem døde på AUFs sommerleir på Utøya, 58 ble skadd.

(Denne artikkelen er mer enn ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon. Andreas` besteforeldre har gitt tillatelse til at deres historie presenteres her. Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet VI OVER 60).

I alt det forferdelige, midt i sorgen og fortvilelsen, var den en god opplevelse å finne så mye omsorg, sa Gerd Sonja og Leif Georg Edvardsen i Sarpsborg. Deres barnebarn Andreas ble drept av Anders Behring Breivik på Utøya 22. juli i 2011.

- Vi er heldigvis ikke fanget av bitterhet. Det vil bare skade oss selv. Det er likevel noe inne oss som er borte, det er det å kunne le.

- Jeg tror ikke på Gud, men et eller annet sted har vi fått en indre styrke, sa Gerd Sonja Edvardsen. - Det må være noe der ute som hjelper gjennom de vanskeligste periodene i livet.

Ut 13.jpg

- Vi har også følt at besteforeldrerollen er blitt ivaretatt, både av nettverket, helsevesenet, AUF og myndighetene. Det fineste vi har vært med på, var samlingen med annen AUF-ungdom. De har tatt seg tid til å fortelle om hva som skjedde, og de har delt med oss de gode minnene etter Andreas. Og ikke minst, de har trøstet oss.

Atten år gamle Andreas Edvardsen var aktiv i AUF i Sarpsborg. Han satt i fylkesstyret og brant for rettferdighet i samfunnet.  Det var en ren tilfeldighet at han var på Utøya 22. juli.  Han hadde sommerjobb på nærbutikken Bunnpris, og skulle være hjemme mens resten av familien var på båttur til Kragerø. Han var satt opp til å jobbe, men to var satt opp på samme skift. Andreas fikk fri, og dro rett til leiren på Utøya. Han kom ikke hjem igjen.

- Andreas ble funnet på den såkalte Kjærlighetsstien, sa Leif Georg Edvardsen. - Her lå han sammen med ni andre døde. Han var skutt tre ganger i hodet. Heldigvis ikke i ansiktet. Hvert av skuddene var dødelige.  Andreas rakk ikke å lide. Det er en lettelse i sorgen at han døde momentant uten smerte.

Ut 2.jpg
May Evy Lien, Gerd Sonja og Leif Georg Edvardsen foran Andreas` minnevegg.

Vi visste ikke at Andreas var på Utøya, foreldrene var på ferietur og vi var på hytta i Skjeberg i Østfold, fortsatte bestefar. - Vi fikk telefon fra Andreas` foreldre om at det hadde skjedd noe forferdelig på Utøya, og ba oss dra av sted. Vi var på Sundvolden Hotell denne lange natten. Det var en grusom natt, med mye fortvilelse, angst og gråt.

- Politiet kom med mange navnelister, Andreas var ikke på noen av dem. De dro hjem tidlig om morgenen, mens foreldrene ble igjen og ventet på informasjon. Bekreftelsen på at han var død tok flere dager. Han var en av de siste som ble identifisert.

- Vi ble helt handlingslammet, sa Gerd Sonja og Leif Georg Edvardsen, - vi gikk i tåke i mange dager etterpå. Det var så uvirkelighet. Andreas, en av de omkomne? Det var så vi nesten ikke trodde på det. Vi klarte ikke å godta beskjeden. De eneste tankene vi hadde var: Andreas kommer hjem, snart banker han på døren. Det er noe vi fremdeles kan føle.

Ut 8.jpg

Vi er nesten blitt verdensmestere i å vite hvordan vi skal takle det når andre kommer i vanskelige situasjoner, sa de begge. - Vi behøver egentlig ikke si noe. Ord blir så fort brukt opp. Gi en klem, et håndtrykk, eller bare noen få ord. Da skjønner man hva du mener. Vi har hatt mye igjen ved å være åpne om våre opplevelser og følelser, om vår sorg. Er man åpen selv, er det lett for andre å komme til oss.

Gerd Sonja og Leif Georg Edvardsen er blitt endret som mennesker, sånn inne i seg. De er heldigvis ikke fanget av bitterhet, å bruke energi på det, gjør de ikke. - Det vil bare skade oss selv. Det er likevel noe inne oss som er borte, det er å kunne le.

- Vi har heller ikke vært av de som snudde avisene i stativene. Vi så tragedien i øynene, vi så morderen rett i øynene. Likevel var det en periode hvor vi ikke så Dagsrevyen, det ble for mye.

Ut 4.jpg

Nå er det bare de gode minnene etter Andreas som lever. - Han var en skøyer, en blid gutt - og en hissigpropp, men aldri uforskammet. Han hadde en sterk rettferdighetssans. Han var skattet av alle. Når venner hadde problemer, var det han de betrodde seg til, han var en utrolig god og lydhør gutt.

Andreas Edvardsen hadde utrolig mye venner. Venner som nesten kjente ham bedre enn foreldre og besteforeldre. - Vi er blitt fortalt så mye om hvordan han var da han levde. Han var veldig glad i å spille på gitaren sin, som han hadde arvet etter oldemor. Gitaren hadde han også med seg på Utøya. Musikken var hans lidenskap. En del av sorgen er at vi aldri fikk høre ham spille.

- Kjærligheten til storesøster Anniken var noe det aller viktigste Andreas hadde. - Hun har Downs syndrom og var utrolig glad i broren sin. Nå sier hun bare: Hva skal jeg gjøre nå, Andreas, du lovte jo å passe på meg?

Ut10.jpg

For meg var han en gullklump, en flott ungdom, veldig tenkende, han var så fornuftig og vi diskuterte alt fra religion til krigene i verden, sa May Evy Lien i Sarpsborg. Hun mistet også sitt barnebarn, Andreas, under de dramatiske minuttene på Utøya i juli.

- Jeg er for så vidt vokst opp i et religiøst hjem, og har fått med meg mye godt fra barndommen. Jeg kunne søke trøst i troen, det var trygghet i å ha den ved siden av meg.

Nå er May og Evy Lien og troen så god venner med Gud lenger. Tryggheten borte. - Det som skjedde på Utøya, det å miste mitt barnebarn Andreas har ingen mening, det er så meningsløst som det overhode kan bli.

Dagen før Andreas reiste til Utøya, ringte han mormor: nå reiser jeg til Utøya, skal jeg handle noe for deg, trenger du noe? - Mitt beste minne er den omsorgen han viste meg.

Andreas var glad i sang og musikk. Han sang ikke så mye de siste årene, men tidligere kom han ned til mormor og lånte gitaren. - Vi sa alltid: ja, Andreas og gitaren, ja, de hører sammen. Min gitar hadde metallstrenger, og det hadde han ikke fra før av.

Ut 7.jpg
Andreas ble drept på den såkalte Kjærlighetsstien på Utøya.

- 22. juli var jeg hjemme, fortsatte May Evy Lien. - Jeg husker ikke så mye i etterkant, fortvilelsen og spenningen var så alt for stor. Det tok noen dager før han ble identifisert. Jeg leste ikke aviser og ville ikke bli minnet på tragedien.

May Evy Lien opplevde en bunnløs sorg, hun ramlet ned i det hun kaller et svart gjørmehull.

- Jeg hadde vanskelig for å puste, det var en fysisk smerte som jeg hadde med meg døgnet rundt.

- Nå fikk jeg veldig god hjelp fra et kriseteam i Sarpsborg kommune, jeg kan ikke takke dem nok, og jeg har fortsatt kontakt med dem. Jeg var redd for å bruke opp gode venner på min sorg. Men hos denne psykologen kunne jeg skrike ut min fortvilelse, og få trøst.

Egentlig har vi ikke blitt så godt sett. Men på andre siden så reagerer vi så forskjellig som andre mennesker. Men det er ikke så mange besteforeldre å ta av. Det kan være mange grunner for det.

- Jeg forstår at foreldre og søsken er det viktigste, men samtidig er det litt vondt at besteforeldrene er skjøvet ut over sidelinjen. Jeg tror at noe av det grunnleggende er å snakke med noen og å dele erfaringer. Det er like vondt nå som i ukene etter tragedien, men sorgen forandrer seg, den har mange faser. I den fasen jeg er nå er det å dele tanker og ord med andre besteforeldre noe av det viktigste.

- Jeg har en dobbelt sorg, jeg har mistet et barnebarn, og min datter har mistet sitt barn. Det er noe av det vondeste man kan tenke seg.

TEKST: ØYVIND RISVIK. FOTO: ØYVIND RISVIK OG PRIVATE BILDER.

Address

  • Adresse:
  • E-post:
  • Tlf.:

Our company

Our services

Pellentesque habitant morbi tristique senectus et netus et malesuada fames ac turpis egestas.