DRAMMEN. Willy Gundersen var en kjernekar i Drammen, en av byens hedersmennesker. Latter og varme smil fulgte ham hvor han enn gikk. Ikke kunne han gå ordentlig eller snakke og han hadde engelsk syke med krampeanfall hele døgnet da han var liten. Men så skjedde det et under. Willy døde 17. juli 2005, 84 år gammel. Han vil aldri bli glemt.
MENNESKER JEG HAR MØTT. Stedet var Frelsesarmeen i Drammen. En ubestemmelig gjeng satt nede i salen. Willy Gundersen var nettopp ferdig med å tale. Da reiste en eldre og distingvert herremann seg opp og ropte. «Skal si du overrasker meg, Willy. Når jeg møter deg på Bragernes Torg i Drammen, tar jeg deg for en av byens mange underlige originaler. Men i kveld har jeg lært mer av deg enn av en boklært prest. Må Gud velsigne deg, kjære Willy, og din elskede hustru».
Willy Gundersen knakk sammen i latter. Han sank ned bak talerstolen og ga fra seg ukontrollerte hikst.
- Har du hørt på maken, fortalte Willy Gundersen, akkurat som om jeg skulle være gift. En annen sak er at jeg en gang holdt på å gå inn den hellige ektestand, men hun som fridde hadde så dårlig syn. Derfor kunne hun ikke vite hvordan jeg så ut. Jeg hadde ikke hjerte til å si annet enn takke nei til tilbudet. Jeg kunne jo ikke gi dama falske forhåpninger.
Willy Gundersen klasket seg på lårene og lot en smittende latter strømme gjennom rommet. Humøret var han kjent for i hele Drammen, det var hans varemerke.
Jeg inviterte Willy Gundersen hjem for intervju i ukebladet Familien, og kjøpte hvetekake og brunost til ham. Jeg hadde hørt han var glad i det. imidlertid møtte han meg i døren med et helt annet ønske: Jeg håper du har stekt vafler til meg, jeg elsker vafler. Ikke det, nei! Det får holde meg en kopp kruttsvart kaffe. Og han fikk noe av det svarteste og skarpeste kruttet han hadde smakt.
Han satt genert og svarte på mine spørsmål. Stadig vekk ble vi avbrutt av ting langt utenfor det samtalen skulle dreie seg om. Han slå på radioen stadig vekk. Enten var det et musikkprogram han ville ha med seg, eller så var det nyhetene han ville høre på. Han gikk ikke glipp av en eneste dagsnyttsending. Han var godt orientert og så alle verdensbegivenhetene i såkalt bibelsk lys. – Nemlig, sa han, - det står skrevet. Og så slo han handa skråsikkert i bordplata.
Jeg hadde funnet et ungdomsbilde av denne Drammens store sønn. Stivpyntet, litt jålete, kanskje, og med en litt for lang dressjakke, men moderne i snittet og matchende skjorte. Men med et lurt smil på lur.
Fremtiden så lys ut, tross en særdeles vanskelig oppvekst. Men det var håp i dette smilet.
Willy hadde engelsk syke da han var liten, han var født med kramper, kunne ikke snakke, kunne nesten ikke gå. Men han smilte og lo hele tiden. – Jeg var sistemann i rekka av ni søsken, fortalte han. - Jeg ble født med engelsk syke og krampeanfall. Jeg var det første barnet stedets nyutdannede jordmor tok imot. Nervøs som hun var., knyttet hun ikke snavlestrengen slik at surstoffet til hjernen ble for lite.
- Jeg hadde krampeanfall helt til jeg var 16 år, fortsatte han. – doktoren sa jeg ville slite med sykdommen hele livet. Det var jo ingen gode medisiner da som nå. Anfallene varte et kvarter av gang, flere ganger i døgnet. I motsetning til epilepsi var jeg ved full bevissthet under anfallene. Verst var det om vinteren, etter å ha vært ute i kulde og så komme inn i varmen. Da var det bare å legge seg ned og vente på anfallene. Det begynte i beina, og til slutt var hele kroppen i bevegelse. Jeg var forferdelig redd.
- Jeg måtte holde meg innendørs hele barndommen og mesteparten av ungdommen, jeg kunne ikke være med å leke som de andre ungene. Krampeanfallene kunne komme når som helst.
Willy Gundersen gikk på søndagsskolen til han nesten var tyve. Her hørte han ordene om at Jesus helbredet den syke mannen på Tempelplassen. I åtte år ba han til Gud om å bli frisk. Plutselig en dag var krampeanfallene borte.
For noen var det en naturlig årsak, Willy var overbevist om at det var et under.
- Nesten et under, i hvert fall, mente Willy Gundersen. Ingen skjønte hva han sa til daglig, folk flest måtte ha kjent ham lenge for å skjønne hva han ville si deg.
Men fra denne dagen var han tindrende klar, ikke til vanlig, men når han gikk på talerstolen. Talevanskene forsvant som dugg for solen. Når han han var nede fra talerstolen igjen, skjønte få et dugg.
Vi kan vel trygt kalle Willy et lite hverdagsunder. Han ble en ettertraktet Frelsesarme-predikant.
- Jeg følte at Gud tok tak i livet mitt, sa han, – det strømmet av nytt liv gjennom meg. Men da kom den onde selv. Han visste å angripe meg når jeg var på det svakeste. Da jeg ville vitne om min glede, hvisket han til meg: Sett deg ned, Willy, og ti stille, ingen skjønner hva du sier.
- Som nyfrelst var det det verste som kunne hende. Men plutselig kom Moses` ord til meg: Send ikke meg, for jeg har så vondt for å snakke. Det var flere enn meg som hadde vondt for å snakke.
- Ingen kamp uten seier, sa Willy Gundersen, og hevdet at humøret skulle vært knekket for lenge siden. – Men det var gjennom kristendommen jeg fant grunnlaget og meningen med livet.
- Jeg har så mye å være takknemlig for, selv om jeg har et handikapp som kunne ha ødelagt livet mitt. Og så mange gode venner jeg har fått. Det er som om Gud ikke er avhengig av mine dårlige evner til å snakke.
Det fantes få i Drammen, ja i hele Norge som var så bevandret i det glade Wiens musikktradisjon. Det antall valser og feiende ouvertyrer av Johann Strauss, som var mest kjent for Radetzkymarsjen fra 1848, som ble spilt hvert år som avslutning av nyttårskonserten i Wien, var ikke ukjent for Willy Gundersen.
De Strauss-kunnskapene han hadde på lager, var rett og slett imponerende. Flere ganger vant musikalske gjettekonkurranser. Han hørte bare en liten strofe bli plystret, så kunne han med en gang fortelle hva som var melodien. På grunn av denne spesielle interessen, fikk han anledning til å møte mange kjendiser og ballettdansere For i regi av Drammens Tidende, journalist Harald Gautneb og fotograf Svein-Erik Røed, var han hedersgjest under Wien-filharmonikernes berømte Nyttårskonserten og fikk møte selveste nyttårsdirigenten Willi Boskovsky med frue i garderoben. Gleden var gjensidig.
Og så var han med i radiolegenden Leif Rustads program Melodi 21. – Minn meg ikke på den triste affæren, sa han, – dessverre fikk jeg ingen spørsmål om wienermusikk, bare om Alf Prøysen og Kurt Foss og Reidar Bøe. Jeg fikk ikke sagt et eneste ord om Strauss. Det var kanskje like greit. Ingen hadde vel skjønt hva jeg sa.
TEKST OG FOTO: ØYVIND RISVIK.