OSLO. NRK-, P4- og Nye Takter-legenden Gerd Johansen er død, 82 år gammel. Noen år før hun døde intervjuet jeg henne om leseglede, og det å dukke ned i bøkenes forunderlige verden. På en måte staket de sterke kvinnene hun fant i litteraturen ut både livs- og yrkesvei. Både den tøffe rødhåra jenta Pippi Langstrømpe, Cherry som aldri flyktet fra problemene - og dronning Victoria.
BØKENE SOM ENDRET MITT LIV. Gerd Johansen startet Norges første musikkavis, Nye Takter, hjemme på kjøkkenet. Nye Takter var bladet for oss som syntes amerikansk musikk var for langt unna, da var norsk og europeisk musikk mer spennende. Den pensjonerte musikk- og radiojournalisten Gerd Johansen holdt til i høyblokka på Rødtvet når hun og mannen ikke bodde i Spania. Vi har hørt henne i RadiOrakel, NRK og til slutt på P4 fra starten i 1993.
Og etter å ha holdt seg med husdyr i åtte år i formiddagsprogrammet Fem Høns, sittet med bena i vannet fra skjæret i Gerds Morgenbad, og de siste årene med fordypning i livssyn og livsfilosofi i magasinene " Midt på en søndag", " Før frokost" og " Timen", ble det også tid til å fordype seg en smule i rock igjen, i rockekanalen P4 Bandit, som programleder i programmet Flashback.
LES OGSÅ: Eva von Hanno - Oda Krohg ble min redning.
Til og med jeg har hatt gleden av å være med i flere av hennes programmer. Enten det var for å prate om bøker jeg hadde skrevet, hva de kongelig hadde på menyen, det underlige blomsterspråket, dejlige Danmark eller om selve livet, livssynet og det utfordrende og gjerne kompliserte livet.
– Det var en drøm av en jobb og jeg var vanvittig bortskjemt, sa Gerd Johansen, som for mange fortsatt husker henne som «P4-dronningen». Jeg inviterte henne til å fortelle om bøker som har vært med på å endre hennes liv i serien Bokormen i magasinet Vi over 60. Hun svarte ja umiddelbart. Og praten ble lang og interessant, av og til sveipet vi innom bøker, også. Her er et lite utdrag av den samtalen.
- Jeg hadde sitt første møte med litteraturens verden en gang på slutten av førtitallet, da mor leste høyt om Pippi Langstrømpe.
- Det var ikke udelt festlig, ettersom mor kjapt leste seg framover i historien og begynte å le lenge før hun presenterte poengene for meg, mintes hun. - Jeg ble ikke Pippi-fan før jeg selv fikk barn. Pippi-bøkene ga meg likevel lysten til å lese, selv om mor så de morsomme poengene lenge før meg. Da jeg selv fikk barn, gikk Pippi på tv. Det var bra, for da kunne jeg se barne-tv uten å skamme meg.
Med Pippi Langstrømpe skjønte Gerd Johansen at bøker betydde en spennende verden. Da hun i ti-årsalderen ble jeg rammet av langvarig sykdom, ble grunnlaget skapt for et langt og varmt forhold til det trykte ord.
- Jeg var ti år gammel i 1950, og hadde fått den første boken i Helen Wells’ serie om sykepleier-eleven Cherry, sa hun. - Jeg slukte den. Og jeg fortsatte å sluke de neste tyve historiene om den rødkinnede sykepleieren Cherry Ames.
- Hvor vesentlig litteratur dette var, skal jeg la være å mene noe om, men Cherry-bøkene lærte meg å søke adspredelse og flykte fra problemene ved å åpne en bok. Jeg hadde polio som barn. Lammelsen gikk tilbake, men smertene var der. Jeg dempet disse smerten med hjelp av bøker.
SE HER: Et portrett av Gerd Johansen i P4.
På en måte staket Cherry-bøkene ut Gerd Johansens yrkesvei. - De viste at vi jenter kunne få oss en utdannelse, sa hun. - Cherry-bøkene ble aldri kjøpt inn til bibliotekene. De ble regnet som simpel kiosklitteratur, men forfatteren Helen Wells var opptatt av at kvinner skaffet seg en selvstendig karriere.
50-årene er kjent som tiåret hvor kvinnene holdt seg hjemme ved kjøkkenbenken. Det var status å være hjemme når mannen arbeidet. På en måte var Helen Wells med på å frigjøre kvinnen fra kjøkkenbenken.
Cherry var både helsesøster og nattsøster, og stadig forelsker hun seg og dro både til fjells og til sjøs. Hun husker godt «Cherry finner drømmeprinsen».
- Cherry-bøkene viste oss ungdommer at det var gjevt å være amerikansk og gå med strutteskjørt og hestehale. Det gikk også greit å få drømmeprinsen. Jeg er gift med ham fremdeles.
- Å lese om Cherry har også ført til at jeg er blitt glad i å lese om virkelige mennesker, medmennesker. Jeg liker ikke science fiction.
Bøkene fulgte Ger Johansen da hun utviklet seg til å bli et voksent menneske. Lloyd C. Douglas’ roman «Men jeg så ham dø» gjorde et uutslettelig inntrykk da hun søkte etter sannheten. - Eller hva det nå var vi søkte etter i tenårene, sier hun. - Jeg endte, til tross for de religiøse aspektene, som en overbevist humanetiker. Det viktige er kanskje å forske litt på alle retninger før beslutninger blir tatt. Det synes jeg man gjør enklere via litteraturen enn ved hjelp av andre metoder.
- Mange mennesker finner lyset og noe å leve for. Det har alltid gjort inntrykk.
Med «Men jeg så ham dø» var interessen for historie vekket, og den interessen levde Gerd Johansen med resten av livet.
– Det at det hadde skjedd noe før min tid, før krigen, fascinerte meg, sa hun. - Interessen for historie fortsatte med Richard Herrmann, den norske journalisten som var NRK-korrespondent til slutten av 70-tallet. Han skrev en rekke bøker om britisk historie og hverdagsliv. Den første boken jeg leste av ham, var om den engelske dronningen Victoria. Den grep meg veldig.
- En tanke slår jeg når jeg forsøker å summere opp mitt lesende liv. Det virker ikke som om jeg lenger har så stort behov for å lære noe. Jeg vil visst helst underholdes. Jeg liker det ikke helt, men det er kanskje greit for en som nærmer seg de åtti.
- Dessuten elsker jeg e-bøker. Lesebrettet mitt er alltid med meg, og til enhver tid ligger det minst fem uleste bøker der.
TEKST: ØYVIND RISVIK.